Der ingen skulle tro at noe kunne gro

Tekst og foto: Kristian Leonard Mowinckel Holm

Noen ser en gammal steinrøys. Andre ser en åker. Inne i en gammel gruve i Sandvika har det begynt å spire.

-Er det oss du venter på?

Rafik Halabi ruller ned vinduet i den elektriske folkevognen.

Den friske senvinterluften river litt i neseborene. Sola har rukket å stå opp, men varmer ikke mye. Den øde arbeidsplassen ser kun ut til å være bebodd av store sementbiler, kan det virkelig gro noe her?

-Hovedveien inn i gruven raste for en uke sia, de har fortsatt ikke rydda ferdig.

Rafiks kollega, Peyman Karim Afshar, peker mot en side av fjellet uten noe tegn til inngang. Inn dit drar de hver dag.

The Mines of Moria

-Vi skal inn her vi. Sier Rafik og kjører mot et gapende hull i fjellveggen, ikke mer enn 10 meter bred.

Fra forsetet i folkevognen ser man tydelig de fuktige huleveggene. Vindusviskeren står på for å fjerne dråpene som faller fra taket. Bilen kunne ikke vært mye høyere uten å stange i taket.

-Har du sett den Netflix filmen, Troll? Her spilte de inn en scene til den.

Rafik sakker ned idet han passerer en mørk korridor et stykke inn i gruven. For et utrent øye ser den kanskje bare ut som en hvilken som helst av korridorene vi har passert, men disse gutta kjenner hulen sin ut og inn. Nesten.

-Ned der har vi aldri turt å kjøre. Jobba her i to år og har aldri turt å kjøre ned dit, sier Rafik.

Peyman og Rafik ler mens de peker ned i enda en mørk korridor, men denne har en klar helning nedover i dypet.

Hulen med de utallige ganger og blindveier, høye tak og forlatte små bygninger minner om noe rett fra fantasy historier som Ringenes Herre.

-Ja vi tenkte også det første gangen, ler Rafik.

Etter om lag ti minutter stopper Rafik bilen og parkerer utenfor en hvit garasjedør, midt i en uendelig lang tunnel. Forskjellen i temperatur merkes umiddelbart i det bildøren åpnes.

-Her inne holder temperaturen seg lik hele året, sier Peyman.

-Det gjør det mye lettere for oss.

Tropehule

Etter litt knoting med døra går den opp og en vegg av varm, fuktig luft velter ut av rommet og tvinger seg inn i nese og munn. Det både lukter, smaker, og kjennes ut som en jungel.

Store glavasekker med skumgummi står stablet inntil steinveggen på høyre side, og til venstre er det hyller på hyller med hvite esker fulle av ulike frø. Langs den borterste veggen står det stablet hundrevis av grønne sammenbrettbare plastkasser til å frakte urter. På et lite bord i et hjørne har de innredet med noen pc-skjermer, en lampe og noen kontorstoler. Vegger og tak er bare stein, stein, og mer stein.

-Fram til nå så har det bare blitt brukt til lagring av stein og sånn, forklarer Rafik.

Etter over 100 år med gruvedrift er gruven nemlig blitt for stor til at det lenger lønner seg å hente ut kalk slik den en gang ble bygd for.

-De skulle installere LED-lys for å belyse gruven, og da begynte det å vokse mose. Da var det en i Franzefoss utvikling som fikk idéen om at gruven kan brukes til å lage grønsaker, forstetter han.

-Det er jo flere gruver rundt om i landet også, så det går an å vokse ut i flere gruver også da, hvis dette blir en suksesshistorie.

Tåsen Microgreens

Reisen startet i 2017 i Tåsen Microgreens, et lite selskap som spesialiserte seg i å dyrke i ugunstige lokaler. De har jobbet i kjellere over hele byen, og til slutt i det gamle arkivrommet til landbrukets hus på Grønland.

-Det var veldig utfordrende å dyrke, sier Rafik. Det var veldig dårlig infrastruktur.

Så kom Covid-19 pandemien, og de måtte stenge ned.

-Vi måtte legge ned hele produksjonen fordi da solgte vi kun til hotell og kantine, og de måtte jo stanse salget sitt.

Så kom gruvegiganten Franzefoss med idéen om å vokse grønt i gruven, og GruveGrønt ble til. GruveGrønt er et relativt lite team, det er ikke mange på gulvet samtidig.

          -Vi er vel fem på gølvet kan du si da, også er vi 10 i administrasjonen, sier Rafik.

Likevel gjør de en imponerende eksport.

          -Vi opererer i enhet og ikke i kilo, fordi plantene er så fulle av vann.

          -Vi produserer bortimot 2,5 tusen bringebærkurver i uka.

Rafik holder opp en bringebærkurv med koriander. Lukten bærer langt.

          -Ca. 10 tusen sånne i måneden.

Karse versjon 2

Gutta mener at hulegroing både er bra for miljøet, òg gjør plantene ekstra sunne.

          -Vi har ikke noe avløp av vann, vi bruker 100% prosent av det vannet vi tilfører. Det er et stort argument for urbant landbruk, det at vi kaster veldig lite vann, sier Rafik.

Vannet som brukes til vanning kommer nemlig fra en stor tank, og vannet plantene ikke tar til seg renses og renner rett tilbake i tanken. Og siden vannet er fra inne i fjellet er det stappfullt med alle de nødvendige mineralene.

          -Også bruker vi heller ikke noe jord eller noe som helst, vi bruker skumgummi.

Metoden minner om karsen som vokste på bakerste rad på barneskolen. Rafik er enig.

          -Helt riktig. Dette er karse versjon 2.

Skreddersydde urter?

I dag vokser GruveGrønt 30 ulike urter, med kapasitet for 60 om kundene ønsker noe spesielt.

-Kokkene synes det er veldig greit å jobbe direkte med produsenten istedenfor å jobbe med en importør eller en mellommann som ikke har peiling på produktene, sier Rafik.

GruveGrønt samarbeider blandt annet med landslagskokk Christoffer Fallet og teamet hans.

          -Han er ofte innom her og henter urter, og vi sponser han masse. Vi har veldig tett relasjon med disse kokkene, sier Peyman.

-Vi har også muligheten til å skreddersy produktene kokkene ønsker å ha, med tanke på hvilken høyde de ønsker på urtene sine også videre, legger Rafik til.

-Det verste for en kokk er å bestille varer også er det ikke det de ville ha, eller det er ikke bra nok kvalitet.

Ikke bare er urtene bærekraftig grodd og fulle av mineraler, men de smaker tydeligvis godt nok for landslagskokker også.

          -Hvis du har dårlige råvarer, så kan du være utrolig flink kokk, men det er råvarene som trumfer, sier Rafik. Du må ha gode råvarer for å lage et godt produkt i andre enden.