Inntaksordningen er et betent tema i dagens debatt, og Amund Christen Medhus skriver i et leserinnlegg på MagasinE at han er imot blandingsmodellen som ny inntaksordning til videregående i Oslo. Jeg mener at blandingsmodellen kan være nøkkelen til å løse Osloskolens utfordringer, nemlig at forskjellene øker og at skolen ikke lenger handler om læring, men om prestasjon. La meg forklare hvorfor!
Fritt skolevalg, eller karakterbasert inntak, har regjert i Osloskolen i mange år. Jeg unngår konsekvent å si «fritt skolevalg», fordi dette har blitt en politisk betegnelse på noe som ikke burde handle om partipolitikk. Det bør heller handle om hva som er best for oss elever. I tillegg er fritt skolevalg et misvisende navn, fordi det kun er fritt for elevene med de beste karakterene. Karakterer går i arv. Det er ikke fritt.
Jeg mener at den perfekte inntaksmodellen ikke finnes. Det er i praksis umulig å finne en ordning som hensyntar alle sine forutsetninger og behov, men dette er også grunnen til at vi må tenke nytt! Blandingsmodellen, eller mulighetsmodellen, er en ny og inspirerende tanke som jeg mener vi må tørre å leke med.
Det er ingen som har skrevet i stein hva blandingsmodellen er, og det er litt forskjellige definisjoner ute og går. I Elevorganisasjonen i Oslo har elevene bestemt at vi ønsker en blandingsmodell som fordeler halvparten av plassene etter karakterer, og andre halvparten etter karakterintervaller. Her er det altså ikke snakk om mestringsgrupper slik Medhus refererer til.
Osloskolen ser utfordringer som ikke en gang kan sammenliknes med andre byer og kommuner. Vi ser en A- og B-skoleproblematikk i vekst, og er prisgitt å finne forebyggende løsninger for å bremse opp forskjellene, ikke kompenserende. Blandingsmodellen er en løsning vi sårt trenger, og sårt fortjener.
Jeg skal prøve å forklare nøyere hvordan modellen funker. Og for å være helt ærlig så er ikke det enkelt, for modellen er komplisert og fortjener en hel skoletime. Dagens karakterbaserte inntak fungerer slik at 100% av plassene til studieforberedende linjer gis til de med best karakterer. Blandingsmodellen vil redusere antallet til 50%. De resterende 50% plassene vil deles opp i et visst antall karakterintervaller, for eksempel 5 grupper. Disse intervallene vil variere fra år til år fordi de følger elevmassen og ikke karakterene.
Modellen er med andre ord ikke veldig ulik dagens karakterbaserte inntak, men vil allikevel være med å gi flere en sjanse, uansett bakgrunn og forutsetninger. Det syns jeg vi skal være glade for.
Osloskolen er en skole med voksende forskjeller. Vi vet at karakterer går i arv, og vi vet at familien din sin sosioøkonomiske bakgrunn har betydning for hva du kan få til. Vi vet at foreldrene dine sin utdanning har betydning for hva slags hjelp du kan få hjemmefra.
Om politikerne våre velger blandingsmodellen, sikrer man valgfriheten til enda flere elever enn i dag, og man anerkjenner hvilke utfordringer vi må løse. Man gir flere muligheten til å velge selv. Og ved å la flere komme inn på sitt førsteønske, har enda flere større sjanse for å gjennomføre. Vi er nødt til å se på hvilken sannhet som ligger bak tallene i statistikkene. Ja, mange kommer inn på førsteønsket sitt. Men hvorfor søke studie på Elvebakken hvis man har 3 i snitt? For veldig mange av Oslos elever er det ingen sammenheng mellom førsteønsket på papiret, og førsteønsket i realiteten.
Det Medhus skriver om å gi hjelpen på ungdomsskolen og barneskolen til elever som ikke stiller like sterkt som med høyt utdannede foreldre, er jeg helt enig i. Og allikevel; ja, at karakterer går i arv er et godt argument. Når vi vet at elever har større sjanse for å fullføre hvis de får sitt førstevalg, er det å fortsette med karakterbasert inntak å gi opp elever.
Å blande nivåer er ikke en bjørnetjeneste, for det er det man lærer av. En lærers jobb er å tilpasse undervisningen til alle elever individuelt. Og skolen handler ikke om å prestere, den handler om å lære.
