Categories
Kultur Meninger

Skuffende Cezinando- skuespill

I Vega- teaterstykket «Robin Faller» kan du finne lysstaver, fargerike fuglekostymer og Cezinandos sanger. Likevel er det ikke spesielt minneverdig og mangler relaterbare, rørende øyeblikk. 

Forestillingen er anmeldt av Eva Bendiksby

Stykket skrevet av Rolf Kristian Larsen er inspirert av Cezinando sitt musikalske univers. Cezinando er en artist jeg liker, så da tenkte jeg at dette sikkert var noe jeg ville like. Jeg ble litt skuffet. 

Hvis man ser bort ifra at de hadde med sitater og sanger av ham i stykket, så ville jeg ikke ha tenkt at det var hans musikk det var basert på. Jo, det hadde noen av de samme temaene som han tar opp i sangene sine; identitet, forelskelse og kjærlighet, tilhørighet, det å være ung, etc. Men jeg synes ikke stykket greide å ta opp disse temaene på en måte som brakte ut de samme følelsene som musikken hans, eller så mye følelser i det hele tatt.  

Foto: Vega Scene/Erika Ebbert

Stykket greide ikke å røre meg, selv om det inneholder alkoholmisbruk, opptil flere aborter og mulig selvmord. Det fikk meg heller ikke til å føle meg forstått eller representert, og det burde jeg kanskje ha følt, siden stykket blant annet handlet om det å være ung.  

Selvfølgelig kan jo ikke de fleste unge relatere til alt som skjer i stykket; alle har ikke en forelder som sliter med alkoholmisbruk, eller en mor som tar abort fordi du er et krevende barn. Men, noe de fleste unge burde kunne relatere til er det å prøve å finne identiteten sin, og det å føle at man ikke hører til. Stykket greide ikke å få fram disse temaene på en måte som jeg, og kanskje de fleste andre unge kunne relatere til. 

Jeg tror dette har mye å gjøre med manuset, men også litt å gjøre med skuespillet. Jeg tror at det hadde appellert mer til unge om skuespillerne, spesielt skuespilleren til Robin, hadde spilt mer som man gjør i en tv-serie. Mer rolig, og kult, på en måte. Da hadde det føltes mer realistisk, men også mer nært, siden det er en oppførsel og snakkemåte unge kan kjenne seg igjen i. 

Foto: Vega Scene/Erika Ebbert

Jeg synes heller ikke at manuset traff når det kom til humor. Det var noen øyeblikk hvor publikum lo, men ble ganske rart fordi det var ofte i de veldig seriøse scenene. Så to av karakterene sto og kranglet, og så var det en halv-morsom replikk, publikum lo litt, også var det rett tilbake til kranglingen, og publikum ble helt stille. Dette gjorde både at det morsomme ble mindre morsomt, fordi det var så seriøst, men også at man ble dratt ut av de seriøse øyeblikkene, og at de ikke gjorde så sterkt inntrykk som det kunne ha gjort. 

Det var likevel noen aspekter ved stykket jeg likte, blant annet noe av det visuelle og diverse metaforer. 

Jeg likte blant annet at alle karakterene forestilte forskjellig fugler, og at fuglearten symboliserte karakteren på en eller annen måte. Dette førte også til noen gode replikker og andre gode symboler/metaforer, som det å høre til i Syden, og det å ikke kunne fly. 

Foto: Vega Scene/Erika Ebbert

Fuglekostymene var også ganske kule, hvor de var kledd ut som fugler, men hadde samtidig delvis vanlige klær. Jeg likte spesielt hettemåkas klær, hvor det var litt sånn blanding av det som er trendy nå, kule sko og hettegenser og sånt, men også at fargene passet fuglen det skulle forestille. Men som sagt, de var ganske kule. Jeg syntes at noen av kostymene (påfuglen) fortsatt kunne vært bedre. 

Noe annet jeg likte godt var måten hele stykket var en slags tidsreise i minner, hvor en karakter plutselig kunne si «Stopp! Det var ikke sånn her det skjedde», eller «Gjorde jeg virkelig det?». Men igjen så var dette også tosidig; det ga stykket en ekstra dimensjon, men det gjorde også at du ble dratt ut av seriøse øyeblikk, hvor alt ble tatt mer avstand fra, og ting gjorde ikke så stort inntrykk som det ellers kunne ha gjort.  

Alt i alt, terningkast 3. Ganske underholdende, likte kostymene, kult visuelt, bra metaforer, men gjorde ikke inntrykk og fikk ikke fram temaene på en god måte.  

Leave a Reply