INGEN ER FRI FØR ALLE ER FRI 

Et leserinnlegg av Embla Kristoffersen Sjøvoll

Den fellesskapsfølelsen og søsterskapssfølelsen som man kjenner på omringet under markeringen på kvinnedagen er for noen nærmest euforisk, det har det i alle fall vært for meg. For selv i en av verdens mest likestilte land er ikke kvinnekampen over. 

Jeg er 16 år. Jeg går i første klasse på videregående, jeg har hele livet foran meg. Hva skal jeg tenke når jeg vet at jeg ikke har de samme forutsetningene og mulighetene til å bli det jeg vil bli som guttene i klassen? Og at jeg kommer til å tjene 80% av det guttene i klassen kommer til å gjøre? For ikke å snakke om at hvis jeg noen gang skal ha et ønske om å bli leder med tanke på at i dag er 84% av norske ledere er menn og majoriteten av den norske befolkning ser for seg en mann når tenker på en typisk leder.  

Alle har rett til å uttale seg fritt og alle har rett til å bli hørt. Men hvor reell er denne ytringsfriheten når kvinner opplever hets og trusler hvis de ytrer seg i offentligheten? 1 av 4 kvinner mellom 18 og 29 år har vært utsatt for trakassering på nett. Blant disse igjen har hver tredje sluttet helt å mene noe i offentligheten. Har vi da ytringsfrihet for alle? 

“Du kan jo la et «asylbarn» på 25 år bo hjemme hos deg så skal vi se hvor lang tid det går før du blir voldtatt og slått ned daglig av «asylbarnet» ditt, din gatehore? Kjøp deg en niqab og dra til Afghanistan med deg isteden, gate trash nazi hore» 

Dette er et klassisk eksempel på hva som lå i innboksen til tanta mi etter en uttalelse i media da hun var leder i Sosialistisk Ungdom. Jeg vet også at mange kvinnelige politikere møter mye verre. Netthets mot kvinner er den største trusselen mot ytringsfriheten vi har i dag og begrenser jenters mulighet til å ta plass i debatten.  

Og tenk at vi trengte Metoo, en verdensspredt kampanje, for at folk flest skulle få opp øynene og slutte å godta seksuell trakassering i arbeidslivet. Historiene var mange og grove, og langt fra alle kvinnene ønsket å stå frem med navn. Nettopp på grunn av faren for hets og trusler. Men kampanjen nådde aldri oss, nådde aldri skolegården eller klasserommet. Betyr det at vi skal godta å bli kalt hore og fitte?  

Statistikken tilsier at 10% av norske jenter kommer til å bli voldtatt, enda flere utsatt for seksuell vold eller krenkelser. Fortjener ikke vi å føle oss like trygge som guttene? Fortjener ikke vi å kunne gå hjem når det er mørkt uten å måtte se oss bak skuldra? Fortjener ikke vi å kunne drikke oss fulle på fest uten å risikere at noen utnytter den situasjonen? Ikke minst: fortjener ikke vi at ansvaret for å unngå å bli voldtatt ikke er vårt, at det ikke handler om å si nei tydelig nok, ha langt nok skjørt, ikke flørte for mye? For det er bare en grunn til voldtekt: at noen voldtar.  

7/10 jenter forteller i en ny undersøkelse fra ungdata at de ønsker å forandre på hvordan de ser ut. Det er fordi hver gang man åpner Instagram, en eller annen blogg, til og med en nettavis så vil den fortelle deg alt som er feil med deg. Utpeke de små, ubetydelige tingene ved deg som er feil. Helt til ingenting er riktig lenger. Men aha, vi har løsningen; “slik får du større rompe”, “med denne kremen får du den perfekte huden” “gutter liker bare modelltynne jenter, sånn blir du en av de”. Vipps ble jenters usikkerhet en millionindustri. Og det er på ingen måte greit at noen tjener seg rik på å ødelegge jenters selvbilde. 

Det er mange som mener at kvinnedagen ikke er nødvendig lenger, at likestillingen er oppnådd eller at det i alle fall er veldig godt på vei. Vi har kommet enormt langt, spesielt her i Norge. Det er mange grunner til at jeg kaller meg feminist, det her er noen av grunnene. For ingen er fri før alle er fri.