Categories
Debatt Samfunn og Debatt

Jeg har ingen løsninger, men kan jeg fortsatt ytre meg?

Et debattinnlegg av Andrea Holm Tanderø

Jeg har aldri turt å ytre meg i offentligheten. Tanken på å kaste meg, med mine tanker og følelser, inn som en utrent soldat på slagmarken virker utenkelig.


For litt over to år siden tok min bror sitt eget liv. Og etter det har jeg sittet igjen med mye på hjertet, men lite selvtillit på hva jeg vil formidle. Nå har jeg fått et sent svar på en e-post til NRK, som vil at jeg skal fortelle min mening rundt temaet. Ifølge rapporten til unges ytringsfrihetsråd har 76 prosent av unge aldri deltatt i debatter om politikk eller samfunnsspørsmål i mediene. Og jeg er en av dem. Hvorfor synes jeg det er så vanskelig i praksis? Tross mitt store engasjement rundt temaet er jeg fortsatt redd for å stå frem med
en mening. Og NRK, de vil gjerne ha en sterk en også. Men det er ikke sånn at jeg har noe løsning på problemet med at mange ikke vil leve mer, heller vet jeg ikke hvilke tiltak som må gjøres eller hvor pengene til dette skal komme fra.


Den endeløse jakten på en sterk mening
Hver gang jeg spør om råd til et leserinnlegg har jeg alltid fått den samme responsen: «Velg noe du virkelig brenner for!» eller «Ta noe stort og viktig». Dette synes jeg er skikkelig vanskelig å ta tak i. Jeg tror mange tenker som meg. Presset om å måtte ha en sterk mening låser meg fast. For vanskelige temaer er vanskelige å snakke om, men det kan være enda vanskeligere å bli tvunget til å måtte ta et standpunkt når det er temaer med mye følelser rundt. Så spørsmålet mitt er da: «Må det være noe jeg brenner for? Går det ikke an å uttrykke et ønske om mer fokus på noe, eller dele en historie?»


Er jeg smart nok?
Om jeg får tenkt ut noe jeg vil mene så ender tankegangen ofte i det spørsmålet. Og derfra er svaret alltid klart: «Nei». For det er alltid noen som kan mer enn meg. Og som 15-, 16-, 17- og nå 18-åring er har jeg alltid lagt bort mine meninger i frykt for å virke dum eller naiv.
Standarden for leser- og debattinnlegg er skyhøy, og titlene på de som skriver dem er ofte viktige. Jeg som den helt alminnelige attenåringen jeg er, har nok selvinnsikt til å se at jeg ikke kan måles med ledere og medlemmene i de mange ungdomspartiene eller fylkesrådene som pynter forsidene til de unges meninger. For det er skummelt å stå fram og snakke om et tema du ikke kan alt om. Tenk om noen skriver et motinnlegg? Tenk om jeg må stille i debatt mot en haug stivkledde voksne med mer utdanning og erfaring enn meg. Jeg har et inntrykk av at det i en debatt alltid skal være noe som er feil og noe riktig. En vinner og en taper. Jeg vil ikke være taperen. Derfor tenker jeg ofte at det er lettere om jeg ikke snakker i det hele tatt.


Det å skrive dette innlegget er et steg i rett retning for meg. Kanskje det gjør det lettere for meg å uttale meg senere? Men jeg vil at vi skal huske på alle de stemmene som ikke blir hørt, de som ikke tør, de som ikke helt vet hva de skal si og de som tenker de er for dumme.
De som aldri tar steget. Det er de vi må huske å lytte litt ekstra hardt etter, for sånn som det er nå skjønner jeg veldig godt hvorfor de holder seg stille.

5 replies on “Jeg har ingen løsninger, men kan jeg fortsatt ytre meg?”

Takk Andrea for et velskrevet, reflekterende, følsomt og godt innlegg. Fint å ha slik ungdom som tør å stå frem.

Leave a Reply