Kjære ytringsfrihet, hvor ble du av?

Et leserinnlegg av Hanna Holmeide.

J.K. Rowling, forfatter eller transfob? Kevin Hart, komiker eller homofob? Snøhvit og de syv dvergene, barnefilm eller oppfordring om seksuelle handlinger uten samtykke?

Bli med meg på en skoletime i historie og filosofi. Læreren deler oss inn i grupper og legger frem en rekke lapper med ulike rettigheter på. På en lapp står det “retten til undervisning”, på en annen står det “retten til ren natur og et sunt miljø”. Vi skal rangere rettighetene etter hvilke vi synes er viktigst. Etter mye diskusjon har gruppa bestemt seg, og på tredje plass står “retten til å ytre seg”, kun slått av “retten til mat og drikke” og “retten til kjærlighet og omsorg”. I 1814 ble paragraf 100 om ytringsfrihet i Norge vedtatt på Eidsvoll. Resultatet av gruppeoppgaven i historie og filosofi støtter opp om min vurdering av at denne rettigheten har blitt en av de høyest verdsatte vi har i Norge. Ifølge den årlige UNG2022-rapporten til Opinion er ytringsfrihet den viktigste kampsaken blant unge gutter i Norge. Rapporten viser også at ytringsfrihet er et tema unge generelt har vært spesielt opptatt av i flere år. Likevel viser UNG2022-rapporten også et annet bilde. Opinions rapport viser nemlig at 52 prosent av unge mellom 15 og 25 i Norge mener at de ikke kan si hva de mener fordi samfunnet har blitt for opptatt av hva som er politisk korrekt. Også den foregående UNG-rapporten viste det samme.

Det spekuleres stadig i om “cancel culture” er et reelt problem, og om det eksisterer i Norge. Det som i hvert fall er et reelt problem, er at unge i Norge vegrer seg for å ytre seg. Jeg mener det ikke er tvil om at cancel culture er en viktig årsak til dette, og de nevnte tallene støtter min påstand. At hele 52 prosent av dagens unge ikke våger å ytre seg både sjokkerer og skremmer meg. Er det virkelig slik at over halvparten av unge i Norge lar være å ytre seg, til tross for at ytringsfriheten verdsettes så høyt? Det virker som vi trenger en påminnelse om hva ytringsfriheten har gitt oss. Kvinners rettigheter i Norge i dag kan vi takke noen modige kvinner på 1800- og 1900-tallet for. Det skulle ta 30 år fra kampen om stemmerett for kvinner ble tatt opp, til den ble innført i 1913 – alt takket være mennesker som brukte ytringsfriheten sin. For 13 år siden hadde ikke homofile lov til å gifte seg i Norge. Det har de i dag – takket være mennesker som brukte ytringsfriheten sin.

Ytringsfriheten skaper debatt og engasjement, og er en av grunnpilarene for at samfunn rundt om i verden kan gå videre. Norge er et av de tryggeste landene i verden, og derfor bør det også være at av de tryggeste landene å dele sin mening i. Det er derfor bekymringsfullt at så mange unge i Norge er redde for å ytre seg. Cancel culture er et relativt nytt begrep, men med dagens raske digitale spredning har det rukket å bli et kjent begrep for de fleste. Hvorvidt det er et positivt eller negativt ladet begrep, er det delte meninger om. Selv mener jeg det er utelukkende negativt og at det bidrar til et dårlig debattmiljø. Samtidig mener jeg ikke at det er riktig å støtte folk som gjør ulovlige handlinger, men i slike tilfeller anser jeg ikke cancel culture som et passende begrep å benytte, da cancel culture kun er en reaksjon og ikke noe offisielt eller juridisk. Jeg synes heller ikke det er riktig å støtte folk som med forsett krenker andre, men iblant er det vanskelig å skille mellom krenkelser og utfordrende uttalelser. Utfordrende uttalelser er viktige for utvikling og fremgang. Tilsvarende er det viktig å stille spørsmål om forhold man er uenig i, eller ikke forstår.

“Educate yourself” er et uttrykk jeg ofte ser at nevnes i forbindelse med cancel culture. Slik jeg har forstått, brukes uttrykket som regel av folk som ønsker å uttrykke sitt syn på en sak, men som ikke gidder å forklare det selv. Dette uttrykket gjør det etter min mening vanskelig å få svar på spørsmål, fordi man bare blir bedt om å gjøre reserachen selv, noe som kan gjøre det vanskelig å se flere sider av en sak. Et annet problem med uttrykket er at man ikke nødvendigvis er oppmerksom på alle problemstillinger. Dersom du ikke er del av en gruppe som føler seg krenket kan det være vanskelig å forstå, og være oppmerksom på deres problemer, og dermed enkelt å trå feil. Kan man bruke ordet “skeiv” om LHBTQ+-personer? Er det en forskjell på ordet “trans” og ordet “transe”? Er det greit å spørre folk om etnisiteten deres? Dette er problemstillinger jeg ikke visste at fantes før jeg tilfeldigvis kom over dem i kommentarfelt på sosiale medier, og da gjerne etterfulgt at kommentaren “educate yourself”.

Hovedproblemet med hele cancel culture-konseptet er at det ikke er rom for feil, og sjeldent rom for tilgivelse. At over halvparten av unge i Norge lar være å bruke ytringsfriheten sin er en svært negativ utvikling. Trenden må snus, og for at det skal bli mulig krever det noe av oss. Det krever forståelse fra alle, og at vi kan legge det politisk korrekte litt til side. Det krever at vi er villige til å lytte og forstå, og at vi tar oss den tiden det trengs å forklare slik at andre kan forstå. Det krever at vi kan ha saklige debatter hvor alle sider blir hørt. Og ikke minst krever det at vi har respekt for hverandre og skaper rom for feil og tilgivelse. For hvis vi ikke gis mulighet til å lære av feilene våre, hvordan skal vi da utvikle oss?

Kilder:https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/66yeOW/unge-er-redde-for-aa-bli-cancelled