Revyen er anmeldt av Ask Indregard.
2. mars 2022 var det endelig klart for revy på Elvebakken. Etter lange dager med intens jobbing i løpet av skoleåret, spesielt i vinterferiens intensivuke, var elevene på Bakka klare for å vise hva de hadde greid å skape. Den omfattende og langvarige produksjonen hadde bygget opp visse forventninger i meg, og til tross for aspekter som kunne vært bedre, møtte bakkarevyen forventningene mine med glans. Rett og slett en energisk sjarmbombe av en revy.
Det vil være respektløst å anmelde revyen uten å ta for seg opplevelsen i sin helhet. Bakka har gjort en kjempejobb med å skape stemning og forventninger allerede før du slipper inn i salen. Det første du møter når du ankommer skolen er en rød løper med elever som intenst fotograferer deg paparazzi-style imens de hyper deg opp. Dette får meg umiddelbart i godt humør og er et fornøyelig førsteinntrykk. I venterommet hvor billettsalget foregår er veggene dekket med sølvfarget pynt i tråd med ekko-tematikken. Minibaren og billettluka er bygget fra scratch og farget i samme paletter som “ekko”-logoen. Alt glir sammen inn i en atmosfære som får meg til å glemme at dette egentlig er skolelokaler. Du får utdelt en brosjyre hvor du får lese om aktørene og skuespillerne får hver sin side til å presentere seg selv med egne ord. Magasinet er pent, lesbart, og innholdet er sjarmerende og gøy. Høydepunktet i billettsalg-rommet er nok toalettene. Alle tre har ulikt interiør, men har alle noe med ekko å gjøre. Toalettet jeg testet ut hadde for eksempel en grotteestetikk med veggene dekket av grå papp. Det er veldig rart og veldig gøy at de får selv en do-tur til å føles spennende.
Helhetlig er revyen veldig interessant. Den heter ekko fordi den er strukturert på en måte hvor akt 1 byr på 11 sketsjer og akt 2 byr på samme antall sketsjer med samme navn og en lignende setting. Akt 2 er altså et ekko av akt 1. Jeg har aldri sett noe slikt før, og det er en veldig smart måte å knytte akt 1 og akt 2 til hverandre på. Det er mye potensiale for reinkorporering og det utnyttes til en viss grad. For eksempel sees sketsjen “butikken” først fra perspektivet til to som møtes i en butikk, og i akt 2 fra perspektivet til matvarene som ser det hele utspille seg fra sidelinjen. Det er gøy for seeren å føle at du har vært med på en slags reise, hvor du tidvis vender tilbake til kjent terreng. I en annen del av akt 2 gjenskaper en av skuespillerne et bandsegment fra akt 1, men med stemmen. Det er morsomt fordi det ikke er spesielt bra, og ekstra morsomt fordi vi allerede har hørt bandsangene og har noe å sammenlikne det med. Jeg skulle gjerne likt å sett enda mer av dette, for til tider har ekko-sketsjen ingen tilknytning til sketsjen i del 1 utenom lignende setting og lignende konsept.
Lys- og lydarbeidet var solid gjennom hele revyen. Det var aldri en eneste teknisk feil å irritere seg over, noe som lot meg nyte det revyen hadde å by på uten forstyrrelser. Scenen var alltid belyst nok til å se aktørene sine ansiktsuttrykk og reaksjoner, men heller ikke for overeksponert eller blendende. Ofte beveget de lyset fra en del av scenen til en annen slik at publikum til enhver tid visste hva de skulle fokusere på. Den mest slående sekvensen lys-messig var en trommesolo hvor lampene rundt trommeslageren lyser opp og blinker intenst i takt med trommeslagene. Dristig, men fungerer kjempebra. Utenom den første sangen som var litt vanskelig å høre teksten på var lyden solid hele veien. Mikrofonene fungerte som de skulle og myggene fungerte som de skulle, og erfaringsmessig er dette definitivt ikke en selvfølge i slike oppsettinger.
Kostymene og scenografien blomstret av kreativitet og talent. Hovedsakelig hadde alle på seg den samme typen klesplagg, og var sminket med rød og blå øyenskygge. Dette gav revyen et personlig preg og en enhetsfølelse i ensemblet. Hvis en sketsj krevde andre kostymer, gikk de alltid “all out” og designet omfattende kostymer for å skape eller forsterke den tiltenkte atmosfæren og følelsen, selv hvis kostymet kun skulle brukes noen få sekunder i bakgrunnen. Rett og slett mye oppmerksomhet på de mindre detaljene. Scenografi-messig var scenen bygget med et slags stillas som rommet over aktørene, med bandet som sto på toppen og spilte. Den tjente sin hensikt, men fargene på stolpene og måten den var konstruert virket litt tilfeldig. I likhet med å ha klar kostymer til enhver sketsj kunne de også by på props til hvert innslag, ofte store rekvisitter som det ser ut som om det er lagt mye tid og krefter i. Alt teller opp for å gjøre revyen mer slående og lettere relatere seg til hva det er som foregår på scenen. Når de bygger en berg- og dalbane-vogn på Tusenfryd føler jeg med en gang at jeg er på Tudenfryd. Alt ser rett og slett imponerende ut. Jeg lurer litt på hva kostymene og scenografien hadde med temaet ekko å gjøre, men det betyr ikke så mye når rekvisittene og bekledningen gjør jobben sin til punkt og prikke.
Danserne var kjempeflinke, men får dessverre litt for lite å gjøre. De har en energisk holdning, god kroppskontroll og er alle veldig koordinerte. Spesielt får de vist sine ferdigheter i sketsjen “Dansegruppa Gekko” både i første og i andre akt. Det er derfor synd at de ikke får så veldig mye å gjøre utenom dette. Det er også ofte vi får dansenumre hvor både skuespillere og sangere får slenge seg på. Disse innslagene føles derfor mer rotete, ukoordinerte og kaotiske. Men det at jeg ville se mer av danserne sier jo mest om hvor flinke de var når de fikk briljere. Sangerne var også strålende, men fikk heller ikke så alt for mye å gjøre. Til tider fikk også store deler av skuespiller-gruppen sangsegmenter alene eller sammen med sangerne, når jeg egentlig kun vil høre sangerne synge separat. Spesielt i siste akt er det en rolle som synger rock, og som hadde vært midt i blinken for en sanger som ville stjele litt spotlight og virkelig vise hva han eller hun kan. Til tross for at jeg gjerne ville sett mer av både sangere og dansere separat forstår jeg jo likevel at skuespillere skal være revyens hovedfokus.
Alle skuespillerne var karismatiske og hadde særpreg som skilte dem fra hverandre. Kvaliteten på sketsjenes manus betyr mindre når skuespillerne hadde en driv og et engasjement som raskt smittet over på publikum. De hadde komisk timing, var enormt selvsikre og ba mye på seg selv. Skuespillerne ble tydelig gitt roller som spilte på hver enkeltes styrker og alle fikk muligheten til å vise hva de fikk til. Jeg kan ikke huske et eneste tilfelle hvor noen glemte en linje dialog. Skuespillerne står også på en måte hvor ingen blokkerer for hverandre og alle blir sett av publikum.
Bandet hadde også en sentral plass i revyen. Utenom i dansenumrene hvor det var fundamentalt at musikken hadde riktig tempo og beat slik at danserne kunne føle seg trygge på rytmen, fikk bandet mye plass til å vise hva de var gode for. De spilte ofte imellom enkeltsketsjer og akkompagnerte sanginnslag. Aller mest skinte de i akt 1 sitt “overture”-segment hvor de fikk spille flere sanger etter hverandre. Det blir til tider hørende litt surt ut i samspillet, men som regel hørtes det fett ut. Det var en fin variasjon av instrumenter som utnyttes. Personen som kommer aller mest i fokus var trommeslageren, som skal sies at var helt rå, spesielt under sin egen solo. Det var også dritkult da noen av gitaristene i bandet fikk muligheten til å spille i det bandet som den aller siste sketsjen handler om.
Dessverre er manuset revyens svakeste ledd. Gjennomførelsen av det audiovisuelle er A+ og det samme er opptredenene. Jeg synes dessverre ikke tekstene virket spesielt godt gjennomarbeidet og trekker opplevelsen noen hakk ned for meg. Det beste med sketsjene var variasjonen i konsepter, ettersom at temaet ekko kunne rettferdiggjøres med revyens unike struktur i stedet for en tematisk rød tråd. Det er mye forskjellig, og de tar ikke sketsjene spesielt seriøst, noe det står respekt av ettersom dette er en skolerevy og skal være lettbent og koselig. Dessverre var det flere sketsjer som hadde potensiale, men som ikke utnytter konseptet spesielt godt. Sketsjene baserer seg mer på situasjoner, enn de bygger opp til smarte punchlines. Og situasjonene er aldri spesielt relaterbare eller morsomme. Det er som regel morsomst å se at skuespillerne har det gøy, for manuset verken overrasker eller leker seg i den grad jeg gjerne skulle ønsket.
Elvebakkenrevyen er en fornøyelse og fikk meg til å være stolt over å være bakka-elev. Hvis vi fortsetter med samme lidenskap til neste år er jeg sikker på at vi vil få til noe like bra, eller kanskje til og med bedre. En liten forbedring på manusfronten, og resten er allerede på plass.
