Tekst av Leonora Opsahl Strandås
Bjørn Opsahl (52) fotograferer store stjerner som Taylor Swift, Adele og Uma Thurman men har aldri opplevd å bli starstruck.
Året er 1992. Bjørn har nettopp vunnet 25 000 kr på et flax-lodd. Han leier en fet bil på Bislett bilutleie og tar med seg kompisen på fylla-tur til Stockholm. Etter turen er det mer penger igjen, og Bjørn kjøper seg et kamera. Lite vet han da om at kameraet skal bli hans nærmeste følgesvenn gjennom livet og at det vil føre han sammen med verdens kjendis-elite.
-Halla, sier en glad og engasjert stemme i callinganlegget i Borger Withs gate på Sagene. Ytterdøra låses opp, og etter et par trappetrinn står jeg utenfor inngangsdøra som allerede er åpen.
-Halla, sier han enda en gang. Bjørn går kledd i hvite jeans, et slags signaturplagg. Det lange, mørke håret ligger gjemt under en grå caps. I den lille sentrumsleiligheten finner man fotografier i dyre rammer overalt. De fleste har han fått av fotograf-kollegaer. På stuegulvet ligger barneleker, smokker og annet babyutstyr. Datteren Lilou er bare 2 måneder. Samboeren Marit står i stua med Lilou på armen. Den lille kroppen er kledd i en rosa body og et par litt for store sokker. For noen år siden var Bjørn fast bestemt på at han ikke skulle få barn.
-Grunnen til at jeg ble så opptatt av å være flink i faget mitt var fordi jeg hadde en trang til å forsvare min plass på jorda. Jeg måtte lage noe betydningsfullt for å rettferdiggjøre min eksistens, det er derfor jeg har vært så opptatt av å lage mye kunst. Men når Lilou kom, så slapp den følelsen taket. Nå har jeg faktisk gjort noe for menneskeheten.
Bjørn setter seg ned ved spisebordet i stua. I bokhylla bak ham ligger flere av bøkene han har vært med på å lage. I dag jobber han som bilderedaktør for Cappelen, hvor han blant annet bidrar til å velge ut bilder som skal brukes i skolebøker. Det var Cappelen som kontaktet han etter at han sluttet i jobben som fotolærer ved Elvebakken videregående skole i Oslo for tre år siden. Reising, ulike fotooppdrag, utstillinger og bokprosjekter er også en del av Bjørns jobb.
Han kan se tilbake på en lang og innholdsrik karriere. Det hele startet altså med et flax-lodd og et kamera for snart 30 år siden.
På den tiden jobbet han med å rigge konsertscener, og hadde backstage-pass på alle konsertene i Oslo. Etter hvert begynte han å ta med kameraet på jobb.
-Backstage-pass og kamera er en dødelig kombinasjon, ler Bjørn med et snev av alvorlighet i stemmen.
Han begynte med å snike til seg portretter av norske stjerner backstage. Blant annet tok han bilder av DeLillos og Seigmen. Det utviklet seg etter hvert til å bli noe han likte veldig godt.
Da han viste frem bildene til musikkaviser i Oslo fikk han nye oppdrag. Det kom til et punkt hvor han tjente like mye penger på å stå foran scenen og ta bilder i et kvarter, som han tjente i løpet av 8 timer på den vanlige jobben.
-Det høres jo ut som et ganske enkelt dilemma.
-Det var ikke et dilemma engang, det var et enkelt valg, sier han bestemt.
Han kastet seg inn i bransjen med hud og hår, uten å vite hvor det ville føre han. Tidligere hadde det bare vært en kul ting å gjøre for å slippe unna litt jobb, men nå hadde han innsett at det var dette han ville drive med. Han bestemte seg for å studere foto, og fikk en lidenskap for faget. I tillegg til det lærte han seg ulike kommunikasjonsteknikker for å ta enda bedre bilder. Starten på karrieren var med andre ord veldig tilfeldig.
-Jeg vil ikke anbefale folk å gjøre det her. Det funka for meg, men det funker ikke for alle.
Satsinga på fotofaget var like tilfeldig som starten av karrieren. Fotograferingen tok opp mer og mer arbeidstid, noe som gjorde han upopulær på jobb. Han var mer interessert i å ta bilder enn å rigge konsertscener.
-Jeg måtte virkelig velge der og da, så jeg solgte meg ut av firmaet og satsa på fotografi.
-Bra valg.
-Ja det funka det, sier han ydmykt.
Forelskelsen mellom Bjørn og fotofaget blomstret, og det kostet han mye. Alt av fokus og fritid gikk til å sitte med nesa i fotobøkene, og det gjorde han blant annet upopulær blant kjærester. Men han visste at det var dette han ville og at det ville lønne seg i lengden.
Veien mot fotograf-karrieren krevde mer enn en stereotypisk 9-4 jobb. Men Bjørn beskriver seg selv som naiv, i tillegg til at han har en ekstrem viljestyrke.
-Et av mine viktigste verktøy er min naivitet.
Å være tøff i trynet er også et personlighetstrekk som har fått han langt i jobben som fotograf. Han har aldri hatt noen ærefrykt for folk i bransjen. Sosial status og karrierestatus har aldri vært viktig, og det har gjort at han i større grad tørr å drite seg litt ut. Det kommer godt med når du skal satse på et usikkert yrke.
-Jeg bare sparker opp døra jeg, og sier “Hei, dere kommer til å trenge meg i fremtiden”.
Gjennombruddet kom i 1995, da han fikk i oppdrag å fotografere sin store helt, Björk. Det tok han et år med masing før muligheten bød seg. Da han først tok kontakt fikk han blankt avslag, men naiviteten i Bjørn ville ikke gi seg. Hver måned sendte han en ny telefaks, hvor han blant annet viste frem sine tidligere fotografier i håp om å klare å overtale managementet. Det var det norske magasinet “Beat” som ga han drømmeoppdraget til slutt. De skulle gjøre et intervju med Björk i Venezia og trengte en fotograf. Managementet hadde tipset om Bjørn på grunn av hans sterke engasjement.
-Det var helt sykt, jeg skjønte ingenting egentlig. Men jeg var ikke nervøs før møtet, det var som å møte en gammel venninne.
Bjørn forteller at møtet med Björk var ekstremt hyggelig, blant annet fordi de hadde mange felles interesser, og fordi Bjørn var over gjennomsnittet interessert i arbeidet og kunsten hennes. Endelig fikk han mulighet til å stille spørsmål ved sangtekstene hennes og grave i spennende konserthistorier.
Bjørn har aldri opplevd å bli starstruck til tross for at han har møtt flere av verdens største stjerner. Da kan han fokusere på mennesket som er foran kameraet og ikke ikonet.
-Det er viktig for meg at vi kan snakke om hverdagslige ting og at jeg kan snuble i noen kabler og banne uten at det er noen big deal. Vi er jo alle bare mennesker.
Hans rolige holdning gir “subjektene”, som han kaller de han fotograferer, en trygghet foran kameraet og en tillitt til at han vil gjøre sitt beste. For Bjørn er det å skape en relasjon til personen som fotograferes før han tar opp kameraet, minst like viktig som det tekniske.
Björks apparat kjøpte bildene han tok. Vanligvis godkjenner hun kun én eksponering per shoot, men denne gangen godkjente hun alle. Noen måneder senere ringer telefonen. Det er managementet til Björk som lurer på om Bjørn har lyst til å komme til Stockholm for flere bilder. Han ble med andre ord ganske populær innad i managementet.
En vårdag i mai 2012 er Bjørn på vei til Nationaltheatret. Han har fått i oppdrag av Fredrik Skavlan å fotografere Justin Bieber.
En flokk tenåringsjenter er allerede på plass utenfor når han ankommer teatret. Han går opp i andre etasje for å møte resten av crewet, og for å rigge klart location. Når riggen er klar og lyset er satt mangler bare Justin. Men ventetiden er fortsatt lang. Utenfor hører han desperate hyl fra blodfansen. Enda mer desperate blir de når de forveksler Bjørn for Justin idet han går ut på balkongen for å røyke en sigarett. Bjørn og crewet venter fortsatt tålmodig på superstjerna. For Bjørn blir sigarettrøykingen en måte å få tiden til å gå, og en morsom måte å lure fansen på. Skrikene blir høyere og høyere for hver sigarett. De siste tre gangene han går ut på balkongen passer han på å gå akkurat så langt frem at ingen på bakkeplan kan se hvem som står der. Fansen tror selvsagt det er Justin, og går amok. Så løfter han hånda og vinker til fansen. Reaksjonene er enorme og jentene hyler som aldri før. Men skuffelsen er stor når Bjørn tar to skritt lenger frem.
-Da skjønte de at det bare var han gamle fyren igjen, humrer Bjørn.
Tilbake ved riggen hvor Justin skal fotograferes står Bjørn og tripper. De har ventet i det som føles som en evighet. Mot han kommer en muskuløs livvakt.
-Mister Bieber will be ready in two minutes, I hope you are ready too. And I just got to tell you, mister Bieber hates photographers.
-Takk for den as. Ditt rasshøl, kan du bare gå, ler Bjørn. Altså, mister Bieber? Hvor gammel er han a, 17? Kan jo ikke kalle han mister. Jeg ble så forbanna.
Til tross for en litt nedlatende livvakt og en kameralei kjendis fikk Bjørn bildene han ønska seg. Valget falt på noen silhuettbilder hvor man kjenner igjen Justins konturer og ansiktstrekk uten at man ser hele ansiktet hans.
-Jeg valgte det bildet fordi jeg siden den gangen har mislikt Justin Bieber. Jeg ville ikke vise trynet hans, sier Bjørn mens han trekker på smilebåndene.
Selv om møtet med Justin er det mest ubehagelige Bjørn har opplevd i løpet av sin karriere er det langt ifra den eneste gangen ting ikke har gått på skinner.
-Jeg har endeløse historier om ting som har gått galt. For eksempel da jeg fotograferte Uma Thurman.
De var på Skavlan i Stockholm, hvor Bjørn jobbet en periode som fotograf. Han oppsøkte Uma Thurman mens hun satt i sminken, for å skape en relasjon til henne før shooten. Uma gjorde det klart for han at hun ville bli fotografert fra hennes høyre side. Da Bjørn skulle gi instrukser til assistenten hans slik at riggen passet til Uma’s ønsker gikk han på klassiske feilen: han rigget lyset etter hans høyre, og ikke hennes.
-Så kommer Uma Thurman og hun ser litt sånn hardt på meg, hun er litt sur. Så sa hun “I told you, it’s the right side of my face”. Da så jeg bare bort på assistenten min, også skyldte jeg på han så hun ikke skulle miste tilliten til meg. Så måtte jeg spandere en øl på assistenten min på flyplassen selvfølgelig.
Når jeg spør Bjørn hvem han er mest stolt av å ha jobbet med svarer hans blant annet Uma Thurman. Han forteller at han alltid er mest stolt av den han jobbet med sist, men store stjerner som Taylor Swift, Lionel Richie, Tony Bennett og Björk står høyt på listen.
Det krever tid, konsentrasjon og detaljerte forberedelser for å gjøre et bra portrettfoto. Det vet Bjørn alt om.
Når han får et oppdrag jobber han nøye med forberedelsene i forkant av møtet. Han leser intervjuer, wikipedia-sider, biografier, ser på bilder og leser kommentarer fra tidligere fotografer. Når han har funnet nok stoff skriver han det ned i stikkord på post it-lapper som han henger opp på settet. Selvfølgelig på norsk, så de utenlandske stjernene ikke skjønner hva det står. Disse lappene bruker han for å få flyt i samtalen, slik at subjektet føler seg mer komfortabel foran kameraet.
Hvis personen er glad i fisking kan han for eksempel dra fram en gammel fiske-historie for å bryte isen.
-Jeg kan for eksempel si til en som er glad i å fiske, “Du, jeg var på fisketur i går og fikk meg en svær laks. Så sier de “Oh really, you fish? You got a salmon? Wow, that’s awesome”. Noen av historiene er bare ljug, for å kunne nå inn på folk på veldig kort tid.
Kommunikasjon er viktig når han bare har 5 minutter på å få et godt portrett. Han tegner også gjerne skisser på poseringer, lys, bakgrunn, dybde og komposisjon.
-Hvis du skal få til et bra bilde er forarbeidet superviktig.
Når bildene er tatt venter han gjerne 2-3 år før han tar de opp og ser på dem på nytt.
-Nå jeg tar frem bildene ser jeg de på en ny måte. Da har jeg glemt jeg glemt stemninga, lukta, samtalen og smaken i munnen. Da ser jeg kun bildet, og det er jo det mottakeren skal forholde seg til.
Denne metoden brukte han blant annet da han fotograferte Adele. Da tok det minst et år før han tok opp bildene fra shooten.
Bjørn er flink til å kommunisere og gi subjektene en god opplevelse foran kameraet. Han forteller om møtet med Taylor Swift.
-Taylor Swift var så sinnssykt kul. Hun ville ikke stoppe å fotografere selv om jeg var helt ferdig. Da stod jeg der å svetta og det svære kameraet holdt på å glippe ut av henda, lyset røyk og det var masse kaos på hennes egen suite i London. Så sa jeg “Thank you miss Swift. I think I got it.” Også sa hun “Oh no, already?”. Da hadde vi holdt på i 20 minutter.
Bjørn jobber vanligvis med kjendisene i rundt 2-5 minutter, så 20 minutter med Taylor Swift var luksus. Han angret i etterkant på at han ikke ventet til hun selv følte seg ferdig.
-Hvorfor i alle dager sa jeg det? Jeg kunne jo holdt på hele dagen.
Fremtiden
Når jeg spør Bjørn hva vi kan forvente av han i fremtiden svarer han:
-Haha. For det første er de noe hemmelig som du ikke får vite. Det skal ikke på trykk i alle fall. Men det blir nok noen utstillinger etter hvert i tillegg til noen bokprosjekter.
-I det siste har jeg begynt å gjøre naturbilder på min egen spesielle måte. Det liksom ikke bilder av vakre fjell og solnedganger. Det er noen rare greier som er veldig abstrakt.
Bjørn er opptatt av å skape noe som vekker følelser i folk, noe utenom det vanlige.
-Jeg tror vi er litt lei av vanlige landskapsbilder med trær og fjell.
-Absolutt. Det har jeg vært lei av siden jeg ble født. Skjønnhet for meg er noe helt annet enn det folk kjøper på IKEA. Jeg blir så fort lei av de stereotypiske naturbildene. Jeg må ha noe som vekker en følelse i meg, enten det er glede eller frustrasjon.
Jeg stiller Bjørn det typiske spørsmålet “Hva er ditt beste tips til ungdommen?” Men før det spør jeg han om han vil gjette hva det typiske spørsmålet er.
-He he, jeg trenger ikke å gjette. Det viktigste tipset mitt er: ikke bare bryt reglene, men overse de. Det er det beste rådet jeg kan gi. Sammen med: det beste er det godes verste fiende. Hvis du hele tiden skal være best så ødelegger det for hvor god du kunne ha vært. Hvis du ikke får en 6’er så skal du være jævlig glad for at du fikk en 4’er. Ikke gå i skogen og dø fordi du får en 4’er, for det er pokker’n meg bra ass.
-Hvis du kunne velge fra øverste hylle, blant hvem som helst i hele verden, hvem vil du helst fotografere?
-Ehm, deg?
Han forteller at Johnny Depp står høyt på ønskelista, dersom anklagene han har fått mot seg ikke stemmer. Det er det mange årsaker til. Han forteller at han er veldig kunnskapsrik innenfor de feltene han setter pris på innen kunsten, at han gjør de rareste rollene og at han i det hele tatt har levd et veldig interessant liv.
-Også har vi jo Jesus, bare for å sjekke om han faktisk levde. Vi ler begge to.
-Jeg har kryssa av de fleste på ønskelista mi egentlig.
-Det er jo et godt tegn på at man har fått til ganske mye.
-Det er et tegn på at jeg begynner å bli jævlig gammal, ler Bjørn. Men det er viktig å ikke slutte å drømme selv om man får realisert en drøm. Det er viktig å alltid ha noe å strekke seg etter. Det aller viktigste for meg er min nysgjerrighet. Den dagen jeg slutter å være nysgjerrig har jeg blitt litt for gammal. Nysgjerrigheten er drivkraft nummer en.
