Tekst: Vilde Kristiansen Egeland
Han løser like gjerne verdenskriser fra hjemmekontoret som på fjelltur. Generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland (63), er en ukuelig optimist. Selv da han gikk seg vill i snøstorm med Jens Stoltenberg, holdt han hodet kaldt.
Alle vi som ser og hører Jan Egeland i media, i offentligheten, på CNN, BBC World eller hvor det er han dukker opp lurer vel kanskje på om han ikke snart blir litt lei nå. Blir han ikke lei av å redde verden? Lei av verdensledere som bare er opptatt av seg selv og av små innenriks-politiske saker? Når han egentlig gjennom med budskapet sitt om at vi må tenke på verdens flyktninger oppe i all annen elendighet i verden i dag?
-Stemningen i verden er ikke generøs ovenfor flyktninger nå. Det ene landet etter det andre har strammet inn og alle politikere er livredde for å bli sett på som mer åpne for flyktninger, for da tror man at man kommer til å få altfor mange til landet sitt.
Jan Egeland sitter godt til rette i den varme, trygge god stolen sin på hytta i Skåbu, mange timer unna Oslo og verdensbegivenhetene. Det er tidlig på morgenen og vi har akkurat ringt hverandre opp på Face time. Han har på hyttelooken nemlig superundertøy og en fleece slik at han raskt kan komme seg ut senere. Han snur telefonen og viser meg den fantastiske utsikten av strålende sol og nypreppede skispor.
-Hit må du komme en gang Vilde, sier han med et bredt glis. Jeg svarer – Ja! Det er et morsomt sammentreff for min venninne bor i nabohytta.
-Wilhelm Matheson? Dattera til Wilhelm Matheson?! Han snakket jeg med senest for to dager siden, sier han med et overrasket ansiktsuttrykk.
Engasjementet
Jan engasjerer seg i alle typer mennesker. Enten om det er høyesterettsdommeren som lever behagelig på nabohytta, som overhodet ikke trenger noe hjelp, eller flyktningen på den andre siden av jordkloden, Jan engasjerer seg i dem alle. Og engasjementet det har bare blitt sterkere etter at koronapandemien brøt ut. Det er flere mennesker som er i nød, og det er blitt mer krevende å gi nødhjelp.
Jan klarer å veksle mellom og balansere sitt eget privatliv og jobben, sømløst. En fot i trygge Norge og en annen fot i den vonde usikre verden. Venner har fortalt om fjellturer med Jan hvor mobiltelefoner med statsledere og generaler pågår samtidig med ivrig diskutering om navn på fjelltopper og hvor skal vi gå.
Trygt hjelpearbeid
Som 19-åring dro Jan Egeland til Columbia som frivillig hjelpearbeider. I dag er han 63 år og generalsekretær i Flyktninghjelpen. Flyktninghjelpen eller NRC (Norwegian Refugee Council) som de er kjent for i verden, er en av verdens største hjelpeorganisasjoner. Han har reist over hele jorda og hjulpet mennesker i nød, men det ble plutselig ikke så enkelt når det brøt ut et farlig virus i verden.
– Siden pandemien spredde seg ut i deler av verden i mars har vi i Flyktninghjelpen lagt om arbeidet vårt dramatisk, forteller han.
Det var to viktige ting Flyktninghjelpen måtte passe på samtidig. Det ene var at de ansatte ikke ble smittet eller smittet hverandre, Det andre var å ikke bringe smitten inn i tett befolkede flyktningleirer hvor det var dårlig helsestell og hygiene. Det som dermed var mest krevende og som ble utfordrende, var å legge om til det de kaller for «trygt hjelpearbeid».
– Men jeg er imponert over organisasjonens omstillingsevne, sier han med stolthet.
All internasjonal reising, seminarer, møter, opplæring og undervisningsvirksomhet måtte reduseres, og ble erstattet av videokonferanser. Selv har Jan bare vært på to besøk siden mars i land hvor de driver med hjelpearbeid. Begge reisene var til Sudan hvor det er en stor krise knyttet til at mennesker flykter over fra Tigray regionen i Etiopia til Sudan. Normalt ville han vært på internasjonale reiser et par ganger hver måned.
-Vi kan, og vi får reise, men alt er mye mer tungvint. Det går færre fly, man har venting, det er munnbind hele tiden, nye korona tester i hvert nytt land og man må i karantene når man kommer tilbake fra reisen.
Karantene-tiden
Jan har vært en del av karantene-tiden på hytta, på Skåbu. Her har han installert bredbånd slik at han kan lede møter med folk fra Kenya, Senegal, Jordan og andre deler av verden foran peisen. Det er hele tiden mennesker som vil få tak i han. Han forteller at det nesten aldri har gått et døgn hvor han ikke har skrevet en epost, svart på en henvendelse eller svart på et intervju til og med i helger, sommerferien, påsken eller i julen.
– Men jeg er flink til å ikke være stresset gjennom å ofte tenke på utfordringene vi står i, og ved å koble av, hevder han.
For når han ikke er i møter eller Skype-samtaler går det mye i langrenn.
-Jeg er veldig internasjonalt orientert i mitt arbeid, men jeg er og veldig norsk og elsker å gå på ski, sier han muntert. Hver lørdag og søndag er det lange skiturer med døtrene Heidi eller Ane, kameraten Thomas eller sammen med kjæresten Åslaug.
Kobler av på hytta
Hytta på Skåbu ligger i Peer Gynts rike, og er altså Jans fristed. Han fikk selv Peer Gynt prisen for 5 år siden. Og som den kjente skikkelsen så skrider han til unnsetning når krisene står i kø der ute. En evig optimist. Historien om når han og daværende statsminister Jens Stoltenberg gikk seg bort på ski, på Skåbu, er godt kjent. Det var full snøstorm, tåke og null sikt. Statsministeren var på besøk og trodde Jan var forberedt på været, men Jan hadde verken med kart, kompass, mat eller klær. Det var optimisten. På tur. Dette-går-bra-tankegangen, som Jan nok trenger når han står der og balanserer mellom det trygge norske og det totalt kaotiske der ute i verdens flyktningeleirer.
Inntrykk og opplevelser
Jan får mange inntrykk som ikke er helt hverdagslige.
-Det er ingen tvil om at jeg har sett, opplevd og hørt forferdelig mye lidelse, krig og katastrofer, men det blir feil å tro at en hjelpearbeider først og fremst opplever elendighet. En hjelpearbeider er privilegert i den forstand at vi ser at det nytter. Så jeg føler virkelig at vi lykkes mer enn vi mislyktes når vi når fram til mange flere enn vi ikke når frem, til forteller han i bilen på vei hjem fra hytta. Når Jan reiser rundt i felt ser han hvor glade barna blir i skolene de har opprettet, ungdom som har fått yrkesopplæring og familier som føler seg trygge fordi de har fått nødbolig, mat, vann og toalett etter at de har mistet alt da de måtte flykte hjemmefra.
– Da blir jeg glad og lettet.
Jan forteller at det er mange som spør han om det ikke må være veldig tungt for han å gå rundt i ulike flyktningleire, å se så mange mennesker som har lidd så mye. Da pleier hans svar å være at å gå rundt der er ikke ille, men det er faktisk ofte tyngst å dra derifra.
– Jeg drar til mitt fredelige og rike land hvor jeg har en trygg familie, mens de blir igjen. De er flyktninger og har ingen sted å dra. De lever i en voldsom usikkerhet, og da er det tungt å vite at jeg kan dra hjem og de må bli.
Flyktninghjelpen er i år 75 år. Jan er opptatt av å fortelle at vi også en gang trengte hjelp, og at det er ikke lenge siden. Og det er dette han er så opptatt av, gi oss litt perspektiver, spre et raust og godt budskap om at vi må hjelpe andre, vi som har denne overfloden, for det rammer så fort, behovet for hjelp. Han synes ikke det gjøres nok for verdens flyktninger, men kommer ikke med pekefingeren bare positive oppfordringer.
– Det gjøres altfor lite. Jeg tror at politikere flest, både i Norge, Europa, Amerika, i Australia og andre tar feil: opinionen er mer positiv til å motta asylsøkere og flyktninger enn det politikerne er.
Jan sin kamp for verdens flyktninger fortsetter. Han blir ikke lei. Heller motsatt, han får energi av dette. Og den energien smitter. Man merker den ektefølte holdningen, dette er hans misjon i livet. Han er på mange måter vår nasjonale og internasjonale samvittighet, en fyr som er genuint opptatt av å gi oss litt perspektiver på livet på denne planeten og gjøre ting litt bedre.
