Tekst og foto: Maria Bremnes
Klokken er ti på tre fredag formiddag. Inne i restauranten Lorrys er det røde skinn båser, og bord som står så nærme båsene at man nærmest må hoppe over kanten på båsen for å sette seg ned. Restauranten er overdådig. Pyntet og dekorert med utstoppede dyr, og annen «kunst», som kun interesserer de over 60. Lorrys er kjent for å være stedet der du møter på politikere. Det er her de «henger». Lorrys er overdådig, overpriset, eksklusiv, stivpyntet, og alt annet som du ikke assosierer med sprudlende Kamzy.
Kamzy viser umiddelbart at alt som er assosiert med henne stemmer. Hun forklarer at Lorrys aldri hadde vært valget hennes om hun ikke skulle noe rett i nærheten etter intervjuet. Fordi Kamzy er ikke som andre politikere. Hun tar seg selv ikke så høytidelig, hun ler høyt og er sprudlende mot alle hun møter.
– Denne resturanten er jo litt…
Sier hun lavt og prøver å holde latteren tilbake for å unngå̊ at servitøren hører henne.
Men Kamzy har ikke alltid vært sånn, fordi som barn var Kamzy den stille eleven som sitter bakerst i klasserommet og som aldri rekker opp hånda, men en ting hun hadde tilfelles da og nå, er at hun har alltid vært engasjert for de tingene hun mener har vært viktig.
Kamzy vokste opp med mamma og pappa, og to yngre brødre i Groruddalen i Oslo. Kamzy var det motsatte av det man assosierer med en politiker. Hun ville ikke blir hørt, hun hadde mindreverdighetskomplekser, skammet seg over hudfargen, hun var alt det motsatte av det hun er i dag. Å bli den neste varaordføreren i Oslo, var som en fjern drøm.
Det hun plutselig innså som 18/19 åring, når hun først kom inn i politikken, var at politikken ikke bare er for de som vil være Erna Solberg. Politikken er også for de som vil bli politiske rådgivere, de som vil bygge organisasjon, alle de som jobber bak kulissene, og alle de som bidrar på mange ulike nivåer. Da forsto hun at hun hadde mange elementer av de ulike tingene fra hun var barn.
-Hadde du fortalt meg for 10 år siden at jeg skulle bli varaordfører, da ville jeg nok ikke trodd deg
Hun kom gradvis inn i politikken. Hun begynte å engasjere seg for Sri Lanka konflikten, og ble med i Tamils ungdomsorganisasjon.
-Jeg begynte å spørre meg selv «er dette den eneste saken i verden som betyr noe, og hvordan vil jeg forholde meg til andre saker?»
Disse spørsmålene bidro til at tanken om politikk gradvis startet å blomster i hodet hennes.
Ettersom hun var svært aktiv i Tamils ungdomsorganisasjon møtte Raymond Johansen helt tilfeldig på en tempelfestival. Hun ble deretter bedt om å være vertinne for Raymond. Dette var kvelden som hanket Kamzy inn i arbeiderpartiet, eller det er det Raymond tror forklarer hun lattermildt. Sannheten er at han fikk henne til å tenke rundt forskjellige partier, men landingen i Arbeiderpartiet gjorde Kamzy selv.
-Jens Stoltenberg fortalte meg i ettertid, at det å finne det perfekte parti er som å finne kjæreste, om det skal være perfekt så forblir du singel for alltid.
Det hun fort innså var at hun ville være med et parti hvor helheten var viktig. Sånn endte hun om i Arbeiderpartiet, og Raymond tror hun ble med fordi hun hadde snakke med han, men det er ikke sant! Understreker Kamzy.
Etter å ha vært aktiv i politikken i lang tid, har Kamzy noen saker som har lagt seg innerst på hjerteroten, og den viktigste er likestilling. Dette er en viktig sak fordi det er en personlig sak for henne. Da hun vokste opp ble hun ble veldig forskjellsbehandla i forhold til sine yngre brødre. Hun begynte å reflektere mye rundt dette når hun kom med i AUF, og da forsto hun plutselig at måten hun hadde blitt behandlet på ikke var tilfeldig.
-Jeg ble fortalt om å være forsiktig der ute om kveldene, men ingen stopper opp sønnene sine for å fortelle dem at de har et ansvar å holde byen trygg. Jeg ble fortalt at jeg skulle dekke meg til, men hvorfor må jeg ta det ansvaret?
Etter hvert innså hun at det ikke bare mamma og pappa, det er strukturen i samfunnet vårt.
Brevik var en av oss, og vi små snakke om det.
Noe Kamzy har erfart gjennom tidene er at hendelser i livet påvirker ikke bare deg som person, men kan også bidra til ditt syn innenfor politikk og samfunn. Kamzy var en av de overlevende på utøya 22. Juli 2011, der 77 mennesker omkom. For Kamzy var 22. Juli en bekreftelse på det hun lenge har tenkt. 22. Juli var som korona, en bekreftelse på at vi som samfunn er avhengig av hverandre.
– Problemet med måten vi snakker om 22.Juli.
er at vi snakker om det som om det var en naturkatastrofe og ops! Det var en fyr somsprengte litt og skøyt litt. Her kommer problemet. Norge er for stolte, vi liker ikke å innrømme at det er noe feil med oss. Han vokste opp i våre klasserom, i våre skoler, og han er en av oss.
Det har fått henne til å tenke på velferdsstaten og fellesskapet. Fordi det motsatte av utenfor skap er fellesskap. Folk må være i arbeid, og føle at livene de lever er meningsfulle, fordi når de slutter å føle dette, så kan de havne utenfor samfunnet sånn som Breivik forklarer Kamzy. De som rekrutterer seg til gjenger og til IS, er de som faller utenfor. Folk som lever lykkelige liv, gjør ikke det.
– Vi lever ulike liv, men vi ser ikke hverandre. Vi har fordommer fordi vi ikke ser hverandre. Vi bor i den samme byen, men vi lever ikke i den samme virkeligheten, og det skaper problemer, sier Kamzy.
Kamzy kjemper for et samfunn der alle er inkludert, likevel så føler hun et sterkt hat mot ordet integrering.
– Integrering betyr at en minoritetsgruppe skal
tilpasse seg en majoritet. Men da innrømmer du at integrering er en enveis-prosess. Det er ikke riktig at minoriteten må tilpasse seg makta.
Derfor liker hun ordet inkludering. Det betyr at noen må tilpasse seg mye, og noen må tilrettelegge mye. Det betyr også at vi må endre strukturer. Fordi inkludering betyr å tilrettelegge ved å fjerne barrierer. Det mener Kamzy er viktig for et velfungerende samfunn.
Betyr noe å se en kvinne på toppen
Kamzy mener barn og unge har godt av å se en kvinne på toppen.
Fordi endringer skjer, spesielt nå som den yngre generasjonen står i fronten av politikken. I Norge så er det ikke uvanlig at yngre mennesker kommer frem i politikken, men Kamzy har erfart at dette ikke er tilfellet i alle land.
Da hun var på Island 2-3 uker etter hun hadde blitt varaordfører, skulle hun tenne det store juletreet i sentrum. Hun var på Blue Lagoon kvelden hun landet for å være der for å ha litt fri. Inne på badstuen begynte hun å snakke med folka som var der også spør de om hun skal se på julegrantenningen.
– Jeg svarer at det er jeg som skal tenne julegrana, da svarer de ironisk «ja og jeg er presidenten i Island» og går.
Kamzy ler av situasjonen, men realiteten er der fortsatt.
– Jeg tror jeg har en stil som gjør at folk alltid tar meg seriøst, jeg er ikke så selvhøytidelig.
Selv om Norge er vant til at unge mennesker blir tatt alvorlig i politikken, så er realiteten at i Norge så har vi vendt oss til yngre politikere over tid, fordi holdninger skapes over tid. Desverre så synes nok mange ungdom at det er vanskelig å komme inn i politikken, og til det så har Kamzy et svar:
– Du må huske at du er fakkings unik! Du skal ikke være Erna eller Jens, du skal bare være deg selv. Dette må vi minne oss selv på.
Likevel, så fortsetter Kamzy å kjempe mot urett og for like- stilling og inkludering.
Etter en drøy time med mye latter, så er intervjuet ved veis ende, og begge flaskene med pepsi er drukket opp, legger Kamzy raskt til:
– Det er fint om du ikke tar med all banningen min når du skriver intervjuet.
