Som liten var Stella Holter Lowery (17) redd for å bli med klassekameratene hjem. Nå elsker hun å stå på scenen foran hundrevis av publikummere.
Tekst og foto: Maren Matheson Jenssen
Hun kommer inn i lokalene til West End Studios, et dansestudio på Bjølsen i Oslo. Stella er 12 år og på sin aller første audition. De andre jentene har oppsatt hår og ballettdrakt, Stella har neonhettegenser og treningstights. Hun begynner å lure på om hun er god nok, for Stella har aldri danset før, annet enn i stua hjemme. Panikken sprer seg i kroppen hennes. Hun blir stressa når moren snakker til henne, og hun ber henne gå vekk. Skal drømmen hennes om å få være med som et av barna i «Reisen til Julestjernen» på Nationaltheatret, gå i oppfyllelse? Stellas nerver forsvinner når hun får lov til å vise det hun kan. Det er gøy, hun føler seg flink. Hun bruker ansiktsuttrykk og lever seg inn. Kanskje teaterdrømmen hennes går i oppfyllelse likevel?
-Hallo!
Etter en lang vindeltrapp opp til fjerde etasje er jeg inne i leiligheten. De pusser opp i femte etasje i bygården, så temperaturen i den ellers varme leiligheten har sunket betraktelig.
-Det er så kaldt her! roper Stella fra rommet sitt.
Hun står der i ulltøy, klar til og gå ut i kulden, men det er nesten minst like kaldt inne. I rommet står en varmeovn. Sengen er vanligvis redd opp, men ikke denne gangen. Rommet er fullt av bilder hengt opp på veggen, halvparten av dem er bilder fra teaterforestillingene Stella har vært en del av. Flere bilder av bak scenen på Nationaltheatret fra forestillingen «Reisen til Julestjernen», ett bilde av alle skuespillerne hun spilte med i «Les Miserables» på Folketeateret, og noen bilder av henne med barneskuespillerne i Oslo Nyes oppsetning av «Snøfall». I rommet ligger klær slengt utover gulvet, for Stella prøver ut antrekk. Det blir en hvit høyhalset genser, en mørkeblå olabukse, over ulltøyet så klart.
-Jeg tenker vi starter med bildene, vil du stelle deg opp foran speilet?
-Sånn? Et spørrende blikk fra Stella.
Moren hennes kommer ut fra badet, mens Stella har fått instrukser om å posere foran speilet.
-Åh, nei – dette klarer jeg ikke! Hun ler.
-Nå må du ikke være så dømmende mot deg selv, Stella. Moren skyter inn fra sidelinjen.
– Ja, skal du være modellen kanskje? sier hun, og kaster et sarkastisk blikk på moren. De ler.
Stella har bodd her på Sagene hele livet. Den gule bygningen i Maridalsveien har alltid vært et trygt sted. Her bor hun sammen med sin mor Elisabeth og lillebroren Benjamin.
-Jeg ble jo født her på en måte, så jeg har bodd her hele livet. 17. år. Hele livet mitt, sier Stella med stolthet i stemmen.
Vi beveger oss ut, og Sagene skole ligger snart foran oss. Vi går Stellas gamle skolevei. Veien går forbi Arbeidermuseet i Sagveien, og over brua over Akerselva. Rundt oss er det en vanlig januardag, lyseblå himmel og sol. Mennesker som går forbi på begge sider. Store deler av elven er is, og fossen lager høy lyd. Stella er stolt av å kunne vise stedet hvor hun har vokst opp til hennes nye venner.
-Jeg vil ikke si det er «mitt» sted, men om det er et sted jeg alltid kan komme til og har et ønske om å være, så er det jo her! sier Stella selvsikkert.
-Det er jo så koselig her, smiler hun og ser seg rundt. Litt lenger opp i bakken er Hønse-Lovisas hus. Vi befinner oss i Mølleparken.
På Sagene kjenner Stella til mange, og hun kjenner til alt. Det er et åpent miljø uten standard, det har aldri vært forventninger til henne i forhold til verken klær eller interesser. Det eneste som har vært «forventa», er at hun er bra som person. Dette har gjort at Stella har klart å være seg selv, uten å føle at hun må forme seg etter noe spesielt. Det betyr mye for henne. For da Stella var liten, var hun veldig sjenert.
-Jeg kunne stå hjemme å ha forestilling, liksom, men det var så vidt jeg turte å besøke vennene mine.
Stella forteller om en gang hun ikke turte å bli med på vennegruppe i andre klasse.
-Jeg klarte ikke det, jeg fikk helt noia. Jeg satt og hylgrein på en benk på SFO, jeg nektet å bli med hjem til en i klassen, uten mamma.
Hun må le av seg selv.
-Jeg satt og venta på at mamma skulle hente meg og følge meg til han vi skulle være hos. Mamma satt der med meg hele tiden. Hun sier det oppgitt mens hun ler igjen.
-Jeg ler jo av det nå.
Men, Stella har likevel alltid vært glad i å stå på scenen og formidle til et publikum. Hun takker moren sin for at hun pushet den sjenerte datteren ut i det ukjente. Det ukjente som har gitt Stella minner, erfaringer og ikke minst venner for livet.
Et teatereventyr begynner
Stella får flere roller i Nationaltheatrets oppsetning. I oktober 2016 står Stella på scenen i «Reisen til Julestjernen» som både nissebarn, engel, og til og med som luftballong. Stella beskriver en magisk følelse fra premieren. Et minne hun aldri vil glemme:
-Under applausen, så står jeg der, og ser utover salen. Jeg ser mamma, og jeg blir utrolig stolt. Mamma står og griner og jeg står bare og tenker at det jeg nettopp har klart, er dritkult! Den følelsen vil jeg aldri glemme, den mestringsfølelsen med stående applaus.
Stellas første teateroppsetning gir mersmak. Høsten 2017 dobler hun teaterinnsatsen. Hun står på scenen i «Les Miserables» på Folketeateret i Oslo. Samtidig som hun spiller ny runde med forestillinger med «Reisen til Julestjernen» på Nationaltheatret. To helt forskjellige typer produksjoner. Forestillingen «Les Miserables» er en lang, dyster forestilling, de er få barn, og veldig mange voksne. Det er oppsetninger med helt forskjellig energi.
-Jeg merket godt det å komme fra den litt dystre forestillingen med mange voksne mennesker, til mange barn bak scenen og til en barneforestilling med et energisk miljø på Nationaltheatret.
For Stella var det lettere å tulle og ha det gøy med barna på Nationaltheatret, og hun ble en mye mindre sjenert person i teaterets lokaler. På Folketeateret var alt mye mer seriøst.
-De voksne konsentrerte seg hele tiden, og var på jobb.
Hun må derfor omstille energien når hun veksler mellom de to produksjonene. Stella spiller forestillingene om hverandre, hver uke.
Forlater «hjem nummer to»
Etter at den teaterglade jenta først har stått på scenen en og to og tre ganger, er det ikke så skummelt neste gang. Stella spiller i 2018 ett av de få barna i Oslo Nyes oppsetning av NRKs julekalender «Snøfall».
-I «Snøfall» var det et tett bånd med barna bak scenen. Jeg hadde jo min lille familie, sier hun fornøyd.
-Jeg hadde alltid noen å le og gråte med, vi hjalp hverandre med lekser og det var veldig intimt bak scenen.
Stella går nå i 10. klasse, og det å balansere skolearbeidet og alle forestillingene er til tider krevende. Hun har litt mindre tid til alt, men det er så gøy å stå på scenen! Hun glemmer nesten at et helt publikum følger med på henne, alt gir henne så mye energi. Tiden går fort, og det er når opplevelsen er over, at Stella skjønner hvor mye den betydde.
-Jeg hadde gjort dette nesten hver dag i så lang tid, det var en stor del av livet mitt, forteller Stella.
Å legge én og én teaterproduksjon bak seg som et lukket kapittel, var alltid litt tungt. Teateret ble brukt som et fristed, et hjem «nummer to», hvor selv en dårlig dag kunne bli en god dag. Plutselig måtte hun forlate det gode teatermiljøet og hennes egne lille teaterboble.
-Jeg har fått tonn med erfaringer. Jeg tror ikke jeg hadde vært den jeg er i dag, hvis jeg hadde vært foruten teateropplevelsene mine.
-Kunne du, vært foruten?
Et kort, enkelt, raskt «nei».
-Eller, jeg hadde jo fortsatt levd livet mitt uten, men det har formet meg mye som person, og dette har jeg vokst veldig mye av. Jeg hadde stått her uten minnene, erfaringene og ikke minst vennene mine.
Dramakarrieren er ikke over
Etter å ha spilt teater i de tre årene mens hun har gått på ungdomsskolen, faller valget av videregående skole på Hartvig Nissen og dramalinja. Det å hoppe ut det ukjente er skummelt, selv om lysten er der. Alt var så trygt i de samme gamle klasserommene på Sagene, og dramalinja?
-Man hører jo mye om dramalinja, liksom. Folka og sånn. Det var ikke et «lett» valg, men det var litt sånn: dette vil jeg prøve!
En ny dytt i ryggen fra mor.
-Hun pusher veldig på det hun tror er bra for meg. Det er Stella glad for.
-Det er ingen som kjenner meg så godt som mamma. Jeg hadde nok ikke gjort det uten den dytten.
I Stellas hode skal «alt» være perfekt. Alt skal gjennomføres godt, det er ingenting som heter «halvveis». Hun har alltid vært en perfeksjonist. På skolen til Stella handler store deler av dagen om å dumme seg ut, og tørre å feile. Det har alltid vært, og kan fortsatt være, vanskelig. Hun liker det ikke. Hverdagen består av å bli kastet ut i ting.
-Jeg har kanskje blitt en større perfeksjonist, men jeg føler at jeg kan føle meg bedre av det også.
-Hvordan?
-For jeg har lært at jeg trenger å slippe meg litt løs. Jeg lever litt mer i nuet, nikker hun mens hun smiler.
På dramalinjen skal du ikke se «bra ut» eller «kul ut», du skal se så rar ut som mulig. Stella bryter ut i en liten latter.
-Vi har jo «fargen blå», sier hun.
– «Fargen blå?»
-Det er en teaterlek. Du skal være fargen blå så mye du kan, men du skal ikke tenke at du skal gjøre det pent. Du skal være fargen på størst og rarest mulig måte, du skal ikke vise deg fram og eller se bra ut.
På dramalinja handler alt om å by på seg selv, og Stella blir gradvis mer utadvendt. Hun tar med det inn i hverdagen.
-Jeg har lært ikke å trekke meg tilbake hvis jeg møter nye folk, jeg er veldig åpen for mennesker. Vi er jo veldig åpne på dramalinja.
Vi går forbi noen bittesmå søte hus. Stella prøver å titte inn i de små blå, gule og rosa husene. Trehusene ligger etter hverandre, røyk stiger opp fra den ene pipa. Dørene er små og hvite, og i alle vinduene er det blomster.
-Det høres kanskje rart ut, men jeg har lært mye om at noen kanskje lever bak en fasade. Man vet aldri hva som foregår, jeg har nok fått enda mer respekt for mennesker.
De små husene minner om en gate fra Kardemomme by. Stella ser på dem mens hun tenker.
-Det viktigste jeg har lært, må være … mot. Å tørre, bare kjøre på.
Stella er veldig glad hun valgte dramalinjen på Nissen.
-Jeg er nok så fornøyd som det går an å bli, det var langt over forventningene!
-Ville du valgt linja igjen?
-Ja, det tror jeg absolutt.
Fordi Stellas store drøm er å jobbe med teater. Selv om hun alltid har villet ha et «vanlig yrke», er jo drømmen å jobbe innenfor drama, men det er en vanskelig bransje.
-Det er fristedet mitt som ungdom, men noe helt annet som voksen, sier hun.
Stella tenker «realistisk»:
-Den retningen jeg kommer til å gå etter, er kanskje mer «trygg», jeg er ikke så vågal.
Liten pause.
-Nei, jeg vet faktisk ikke. Hun går med bestemte skritt videre.
-Jeg skal ta med meg alle erfaringene jeg får! sier hun med et smil.
Den bratte, bratte Telthusbakken er nå bak oss. Lange pust, og lange pes. Det er rim på bakken og på gjerdet ved siden av. Røyk kommer ut av munnen når Stella snakker. Stella har på seg ull, og hun går bestemt til venstre og hun vil gå nedoverbakke. Hun kjenner virkelig Sagene inn, og ut.
