Tekst og foto: Ask Indregard
Manusforfatter Kjetil Indregard (48) overkom vonde barndomsminner ved å jobbe med det han elsket, som julekalenderserien “Jul i Svingen”. Da han ikke lenger klarte å skrive, tok mørket ham igjen.
Det er ingen steder å rømme. Der han før har flyktet fra stress og vonde tanker fra fortiden gjennom historiene han har skrevet og prosjektene han opp igjennom årene hadde okkupert hodet med, er han nå fanget med dem alle. Etter mange år der han enkelt og greit hadde fulgt sin lidenskap og gjort det gøyeste han visste, har kroppen omsider brutt sammen. De vonde tankene har innhentet og overveldet ham. Han ligger stille og ser opp i taket. Hele kroppen gjør vondt, beina fungerer ikke og hodet er fylt med dystre tanker. Han har vært gjennom vanskelige perioder før. Men dette er noe han vet kommer til å forandre ham for alltid.
Kjetil sitter fremoverlent i kontorstolen og ser ettertenksomt ut i luften som om han jakter etter den riktige måten å fortsette på. Den eneste lyden som trenger gjennom stillheten, er summingen fra taklampen som lyser opp kjellerstuen, et lite rom omringet av bokhyller stappfulle med både film og litteratur.
Manusforfatter Kjetil Indregard er ikke et kjent navn blant folk flest. Det er derimot flere av film- og tv-seriene han har skrevet manus til, med titler som: “Lille frøken Norge”, “Orps” og “Jul i svingen” stående bak seg. Kjetil er en respektert profil innad i bransjen og har arbeidet med film og tv-selskaper som NRK, Monster og Rubicon. Men eplet faller ikke langt fra stammen. Kjetil er faktisk den tredje i en arvelinje med skrivere, der bestefaren Paal Brekke var dikter, og hans mor Toril Brekke fortsatt er aktiv som romanforfatter.
En litterær oppvekst.
-Jeg leste generelt ekstremt mye når jeg var yngre. Så ofte jeg kunne. Siden vi var seks barn som bodde på landet, var livet ofte en kamp om å finne et sted for seg selv hvor jeg kunne lese bok i fred. Jeg var veldig altetende når det kom til litteratur. Det var jo heller ikke spesielt mye å velge mellom så jeg tok bare det jeg fant. Man kan vel trygt si at det at jeg leste så mye er en av de største grunnene til at jeg forfulgte en karriere innenfor skriving. Jeg tror ikke man kan bli forfatter uten å være glad i å lese.
Han lener seg tilbake i stolen. På seg har han en hvit skjorte og svarte bukser. Han smiler med et nostalgisk ansiktsuttrykk.
-Hva tror du var den viktigste bokserien for deg som barn?
-Det må nok ha vært Mummidalen. Det var bøkene som lærte meg å lese, og det er lite om ikke ingenting som kan måle seg med mummitrollet når det kommer til nostalgi den dag i dag. Ja og så er det én annen bok også.
Han reiser seg opp fra stolen og beveger seg bort til en av bokhyllene. Øynene hans beveger seg fra roman til roman, helt til blikket faller på en spesifikk én som han lener seg ned og tar ut. Han holder boken opp foran den hvite t-skjorten sin og smiler. Et beltedyr befinner seg i midten av den marmorbrune forsiden.
-Denne; en bønn for Owen Meany av John Irving leste jeg når jeg var yngre og er nok min favorittbok. Det er noe med måten han skriver på som er så ellevill. Så leken og kunne liksom tillate seg alt. Det er nok en av mine største inspirasjonskilder. Når jeg skriver, prøver jeg alltid å skrive på en gøy og til en viss grad nyskapende måte litt i Irving-stil. Uansett hva jeg skriver vil jeg alltid ha en lekenhet i skrivingen, og i likhet med i livet, er det også viktig med en god dose humor.
-Hva med moren din. Var hun en inspirasjonskilde?
-Så klart. Det var igjennom henne jeg forsto at det var mulig å leve av å skrive. At det faktisk var noen som kunne leve av å finne på disse fiktive menneskene og universene. Hun har definitivt inspirert meg, men kanskje ikke så mye skriveteknisk, for prosaen vår er veldig ulik hverandre. Men som sagt har livsstilen hennes alltid inspirert meg, og fra jeg var et lite barn var drømmen min å bli forfatter. Det å dykke inn i en verden du skaper har alltid appellert til meg. En drøm som heldigvis for meg gikk i oppfyllelse.
Mummidalen revet i filler.
Uheldigvis forandret Kjetil sitt liv seg drastisk i 7-årsalderen da mammaen og begge helbrødrene flyttet vekk fra Kjetil og hans far etter at foreldrene skilte seg. Unge Kjetil fornemmet aldri problemer eller ustabilitet i foreldrenes forhold i forkant av denne hendelsen, og følte det kom fra ingensteds. Moren og brødrene flyttet til Oslo, der moren hadde vokst opp, og Kjetil ble igjen på gården utenfor Narvik sammen med faren. Opplevelsen har uten tvil satt tydelige spor i ham
-Jeg er nok en person som bekymrer meg mer enn jeg burde. Det skal lite tid før reptilhjernen min roper: “du er i fare!”, og dette er nok et resultat av uroen som satte seg i meg da jeg var barn. Mummidalen var revet i filler etter skilsmissen. Jeg mistet kontakten med mamma, som var så utrolig viktig for meg, og mine to brødre, som jeg igjennom hele livet hadde lekt og hatt det fantastisk gøy med. Jeg kunne ikke lenger stole på noe. Alt kunne plutselig skje. Jeg husker fortsatt hvor viktig det ble for meg å ikke være et problembarn. Jeg ville ikke gjøre situasjonen verre, så jeg holdt alle følelsene jeg hadde inne i meg. Det ble bare vondere og vondere jo lenger det varte. Den uroen har blant annet gjort meg til en som alltid tenker på de verste konsekvensene i litt skumle situasjoner.
Kjetil lener seg litt tilbake.
-Jo, uroen har uten tvil påvirket livet mitt på flere måter. Jeg er definitivt trygghetssøkende. Jeg har for eksempel aldri vært noe glad i å reise. Mitt første og eneste forsøk på å dra på interrail endte med at jeg tilbrakte seks timer i London før jeg satt meg på toget og dro rett hjem. Jeg har hele livet vært glad i klare rutiner og søkt normaliteten.
Kjetil sitt mest kjente verk er uten tvil Julekalenderserien “Jul i svingen” som ble sendt på NRK-super i 2006 og omhandler barna som bor i den fiktive bygda Svingen. Vi møter ulike unge rollefigurer med fargerike personligheter, og følger deres mange eventyr.
-Det er på en måte en hyllest til min oppvekst på landet. Men også en måte å slippe alle følelser fra barndommen ut av meg, og inn på papiret. Som barn var jeg nok mest som den alltid energirike hovedpersonen Linus, men var nok bekymret og hadde allergier i likhet med Nure. Men måten jeg relaterer med serien er nok en stor grunn til hvorfor Jul i svingen kanskje er det jeg er aller mest stolt over, og noe av det viktigste jeg har laget for meg selv. Jeg tror nok det er det flest kjenner meg for, og det som blir stående, men serien er også veldig personlig for meg.
Mannen på Egon.
Han tenker seg om i noen sekunder, før han smiler og drar frem jobbmacen. Han finner frem en mappe det står “gamle prosjekter” på.
-Her har jeg spart på alle prosjektene jeg har jobbet med opp igjennom tidene. Som du kan se, er det en del.
Han scroller igjennom prosjekter fra langt tilbake i tid.
-Hvordan var ditt første prosjekt som forfatter?
-Min aller første forfatterjobb var en gang på nittitallet som husdikter for en teatergruppe. Plutselig hadde jeg skuespillere som var villige til å gjøre alt jeg ba dem om. Det er jo ingen bedre måte å lære skrivefaget på enn å se sine egne ting å bli fremført. Hvis jeg hadde sett tilbake på gamle manus hadde jeg nok ikke blitt fornøyd med alt jeg skrev den gangen, men jeg tar opp stykkene av og til og synes de har mye ungdommelig sjarm.
Kjetil har tatt i bruk Egon restauranten på Storo som en fast arbeidsplass siden nyåpningen for 11 år siden. Han har flere ganger fått tilbud om kontor, men trekkes alltid tilbake til sin faste bordplass. Det samme svakt belyste bordhjørnet, med den samme gamle spillelisten i anlegget.
-Jeg tar med macen og sitter der og skriver time etter time. Og så kan jeg bestille drikke når jeg blir tørst, og mat når det nærmer seg lunch. Hele stedet føles så veldig “meg”. Man kan vel kalle det at jeg alltid må jobbe der, en av mine vaner, i tillegg til cola og snus. Men det er også ganske praktisk. Det regnes som et såpass harry sted at de kule folka i tv-bransjen ikke går dit, ergo jeg får sitte i fred.
-Så du er en litt innadvendt person?
Han rister på hodet, men får umiddelbart et litt motstridende blikk.
-Jeg er nok utadvendt i det at jeg ikke har problemer med å snakke med nye mennesker i sosiale settinger, men innadvendt idet at jeg bare kan jobbe alene. Jeg har prøvd meg som regissør noen ganger, men jeg vender alltid tilbake til å sitte i fred på Egon og pusle med mitt. Det å skrive er kanskje det viktigste i livet mitt. Det og familie og venner så klart.
Familielivet.
I dag bor Kjetil i et rekkehus i Oslos nordre aker med sin samboer, en sønn på 16 og en datter på 12. Samboer Ingrid Anne Yttri er skuespiller og har jobbet på flere prosjekter, blant annet noen av Kjetils egne.
-Vi møtte hverandre i 2000, og etter det tok det ikke lang tid før vi ble sammen. Vi jobbet jo i samme bransje som gjorde at vi alltid hadde mye å snakke om, men viktigst av alt tror jeg var at vi delte en lignende sans for humor. Menneskene jeg kanskje har et størst problem med er de som ikke er opptatt av å le. Det har alltid forundret meg at noen mennesker rett og slett ikke er opptatt av humor. Ingrid Anne og jeg kunne ha det fantastisk gøy sammen og denne kjemien er fortsatt like sterk etter hele 20 år.
-Og hun er fortsatt kun samboer?
-Ja, vi har vel ikke egentlig giftet oss enda, men det føler vi ikke at vi trenger. I det minste ikke gjøre en stor greie ut av det nå, tjue år etter vi ble sammen. Vi har bodd sammen i mange år, fått barn sammen og alle vet vi er glade i hverandre, mest av alt vi. En av de beste tingene i denne perioden har vært hvor mye vi kan forstå den andres jobbsituasjon. Vi kan empatisere med hverandre når vi kanskje er litt frustrerte over noe jobbrelatert.
Yrket som manusforfatter har stadig blitt mer utbredt siden Kjetil begynte i bransjen for flere år siden. Derfor har det også blitt flere konkurrenter med en felles interesse i de mange ulike skrivejobbene tilgjengelig.
-Jeg føler meg egentlig ikke som et konkurransemenneske, og tror folk vet hva jeg får til. Hvis nye mennesker er interessert i å komme med egne bidrag til yrket blir jeg bare glad. Når det derimot kommer til å presse og utfordre meg selv, er jeg definitivt et konkurransemenneske og kan gå ganske så langt. Jeg har alltid følt meg kapabel til mye, men i perioder gikk jeg nok for langt. I visse perioder hadde jeg tre til fire prosjekter gående på en gang.
Når mørket tok ham igjen.
Kjetil lukker macen og legger den til side.
-Som sagt hadde livet vært vanskelig etter skilsmissen som barn, men jeg lærte å takle følelser og stress ved å presse det så langt ned som overhodet mulig. Dette tror jeg hjalp når det kom til å takle noen av situasjonene jeg havnet i. En gang måtte jeg skrive 12 bøker på 12 måneder, en helt syk oppgave, men som jeg likevel tok. Jeg elsket jobben min og hadde evnen til å presse ned stresset, men min egen lidenskap var faktisk også en del av nedgangen.
Når koronaen sendte verden inn i en lockdown ble Kjetil utbrent. Den ekstreme mengden jobber han tok hadde lagt for mye press, både på hans fysiske, men også hans psykiske helse. Han hadde overarbeidet seg til en alvorlig grad og måtte plutselig stå ansikt til ansikt med konsekvensene.
Kjetil viser fram sengen han tilbrakte en stor del av koronatiden i. En liten sofaseng plassert i et dystert hjørne av skrivestua.
-Koronasituasjonen var litt skummel. Ting ble med en gang litt usikkert. Men jeg trodde ikke det var noe mer enn en svak bekymring. Man kan si at overarbeidet var oppbyggingen og koronaen var utløseren. Plutselig én dag fungerte ikke beina mine, og her nede i kjellerstua ble jeg liggende, med null sjans for å komme meg opp. Og det var bare begynnelsen. Det tok ikke lang tid før min mentale helse ble dårligere og plutselig ble livet ganske jævlig. Jeg fikk kort tid etter vite at jeg nesten kunne fått et hjerteinfarkt hvis jeg hadde fortsatt å skrive i samme tempo. Kroppen min orket ikke mer, og jeg ble utbrent. Det føltes som følelsene som kom under skilsmissen under barndommen, men nå kunne jeg ikke trykke dem ned lenger. Jeg hadde ikke skrivingen som en distraksjon eller som terapi lenger. Kroppen hadde ikke kapasitet til det og jeg ble liggende igjen med vonde tanker, uten sjans til å bevege meg.
Han folder hendene og tenker seg godt om før han fortsetter
Etter at jeg ble utbrent, gikk jeg vel rett og slett inn i en depresjon. Ingenting var gøy lenger. Jeg orket ikke gjøre noe som helst. Forandringen kom så utrolig fort og uventet. Jeg hadde ett øyeblikk hatt det kjempebra med både jobbsituasjonen og privatlivet, mens i neste var alt bare kjipt. Jeg kunne ikke lenger rømme fra barndommen. Den hadde tatt meg igjen.
Heldigvis gikk den tunge perioden over etter rundt tre måneder etter mye hjelp og terapi.
-Familien min, Ingrid Anne og mine to barn stilte alltid opp for meg, noe som er mye av grunnen til at jeg i det hele tatt greide å forbedre tilstanden. Jeg fikk noe terapi, og jeg lærte flere teknikker som kunne hjelpe meg på vei. Dessverre kom jeg til å trenge denne hjelpen igjen, for jeg ble nok litt for optimistisk etter dette og var litt for klar til å komme i gang med skrivingen igjen.
Kort tid etter kom det tilbake.
– Det ble gang på gang ganske slitsomt å være menneske. Hver gang jeg trodde jeg var kvitt det kom det snikende tilbake. Dette gjaldt ikke så mye på den fysiske delen disse gangene, men jeg mistet igjen mye av viljen og motivasjonen til å jobbe. Omsider begynte reptilhjernen min å vende redselen vekk fra disse barndomstraumene og lurte meg til å tro det var koronaen jeg egentlig var redd for, selv om jeg visste godt hvor lite farlig den var. Og det er nok et resultat av den uroen fra ekstremt mye arbeid, men også fra primalfrykten som mest sannsynlig stammet fra mine unge år.
Lyset i enden av kapittelet.
Kjetil kom seg også ut av denne perioden ettersom han lærte mye fra den første.
-Ting er allerede mye bedre nå. Jeg kunne implementere flere teknikker fra forrige gang jeg ble utbrent og bruke dem, noe som gjorde denne perioden mye lettere. Og nå er jeg tilbake på jobb igjen. Mye mindre enn før i tiden så klart, men jeg har skrevet den nye julekalenderen som kommer på NRK-super og gjør finpussen på en dramaserie som skal filmes til våren.
Kjetil smiler og tar en god slurk med cola
Jeg har endelig lært meg hvordan jeg skal håndtere disse følelsene. Jeg må jobbe i et lavere tempo, og rett og slett bare godta frykten fra barndommen.
Han tar en pause, før han smiler tilfreds.
-Ja, jeg har hatt en litt vanskelig tid. Men ting ser ut til å gå bedre nå. Jeg ser lyst på tiden framfor meg, og er takknemlig over å ha en familie rundt meg og sjansen til å jobbe med min lidenskap. Ingenting kan stoppe meg fra å fortsette med det.
