Ingrid Nylander er kjent som en av Norges fremste kostymedesignere. Arbeidet hennes er blitt beskrevet som «et sted der tivoli kolliderer med det makabre» og det er akkurat det som er hennes hjerte nærest.
Tekst: Jenny Lunde
Er det mye lys? Hun flytter på maskinen. Der kanskje?
Det er en solrik vinterdag og det strømmer lys inn av et vindu på siden av skjermen. Ingrid Nylander sitter omrisset av regnbuestråler foran dataskjermen hvor vi møtes. Det er januar 2021 og Covid-19 pandemien preger møtet. Sollyset strømmer inn av vinduet og man kan kjenne solstrålene varme. Det brede skapet og det store vinduet jeg ser bak Ingrid på skjermen min har vært en del av hennes hjemmekontor i noen måneder nå.
-Det er fint og praktisk for meg å ha kontor hjemme så lenge formatet på arbeidene mine ikke blir for store og støvete. Dette er en veldig sosial jobb så det er godt å trekke seg tilbake til arbeidsrommets ro hvor jeg kan konsentrere meg om oppgavene.
Ingrid forteller at den nye situasjonen med hjemmekontor har vekket opp en gammel drøm hos henne.
-Akkurat nå på grunn av korona så får jeg faktisk realisert en slags drøm; å tegne og male bilder her hjemme. Jeg har lenge gått og tenkt på at jeg ønsker meg bare å tegne og male uten at det skal være noen krav fra andre rundt. Det jeg tegner er veldig rart, for å si det mildt.
Ingrid tegner blyanttegninger av et bredt spekter med karakterer. Alt fra små barn kledd i uniform til lange menn i gule dresser.
Ingrid er vokst opp i en familie med stort fokus på å skape. Strikking, hekling og tegning fra en ung alder og en kunstnersjel ble født. Kostymedesigneren fra Trondheim har utmerket seg som en av Norges «mest produktive» og fremste kostymedesignere gjennom hennes karriere. Hun startet som student på Kunst og Håndverksskolen (KHIO i dag) i 1986, takket være en mystisk dame.
– Det er en veldig rar historie egentlig. Da jeg var ferdig på videregående var jeg veldig usikker på hva jeg skulle. Så møtte jeg en ung dame hjemme hos noen i Bærum, som fortalte om «Institutt for klær og kostymer»-linjen. Jeg kjente umiddelbart at «Oj, det der tror jeg at jeg vil». Hun har jeg ikke møtt etterpå, jeg vet ikke hva hun heter og han som introduserte oss husker ikke hvem det der var.
Ingrid ler og rister på hodet.
Kontakter er viktig
Etter fem år på Kunst og Håndverksskolen avla Ingrid eksamen. Sensorene hennes var to av Norges beste scenografer; Kari Gravklev og Helge Hoff Monsen.
-Det kunne vært skikkelig skummelt for de var veldig gode, men de likte godt det jeg gjorde. Da jeg var ferdig med eksamen sa de at hvis jeg ikke fikk meg jobb så skulle jeg ta kontakt med dem så skulle de hjelpe meg. Og det var gull verdt. Jeg kjente ingen i miljøet så de hjalp meg veldig.
Ingrid jobbet mye med Gravklev og var assistenten hennes lenge. Hun var blant annet assistenten hennes da hun gjorde kostymene til åpning- og avslutningsseremoniene på OL i Lillehammer i 1994. Der jobbet hun som designassistent og tegnet presentasjonstegninger av designet til Kari, en jobb hun har beskrevet som spennende, lærerik og utfordrende. Kostymene var inspirert fra vettene, skapninger som lever under jorden og i berg fra gammel norsk folketro.
-Det var helt avgjørende for meg å møte Kari Gravklev og jobbe med henne. Hun er en av få scenografer som mestrer både scenografi og kostymedesign. Hun er kunnskapsrik og har en stor kunstnerisk bredde i utrykket sitt. Hun har vært et forbilde for meg i min karriere.
Ingrid var også med Gravklev å jobbe på Det Norske teateret.
-Der jobbet jeg med farging av tekstiler på fargeriet, laget hatter, smykker og all verdens rare ting. Så det var veldig bra for meg å få den erfaringen der.
Ingrid jobber freelance og har jobbet på de fleste store teater i Norge. Hun forteller at det ikke alltid er enkelt å komme i arbeid.
-Dette er jo faktisk et yrke, men det er få som blir fast ansatt. Du må komme i kontakt med de riktige folkene som kan sende deg videre. Å være assistent kan være smart, da er det lettere å vite hvem du skal ta kontakt med.
Teater over mote
Det var fantasien som gjorde at Ingrid valgte teater over mote. Det er å få lage rare ting er drivkraften hennes. Hun tegner mye, noe som hjelper når hun jobber med historiefortellingen rundt karakterene som skal på scenen.
-Jeg synes det er veldig gøy at jeg gjør så mye forskjellig. At jeg gjør alt fra fire grå dresser på en grå scene til de mest groteske, bisarre ting. Det groteske og det tullete faller mye lettere for meg enn de grå dressene, men jeg gjør jo begge deler. Formen på «Shock Headed Peter», som vi satt opp på Det Norske Teateret, er kanskje det som er mitt hjerte nærest. Der får man sett min fantasi i fri flyt.
«Shock Headed Peter» ble satt opp på Det Norske Teateret i 2013 og Ingrid sto for kostymedesign. Forestillingen er en grotesk horror-musikal som bygger på den tyske barneboken «Busteper», som handler om ulydige barn som dør en etter en. Forestillingen ble beskrevet som «Makaber moro» av NRK og Ingrids kostymer som «et sted der tivoli kolliderer med det makabre». Ingrid forteller om en av de mer utfordrende kostymene av produksjonen.
-En av karakterene skulle være en veldig tjukk gutt, og Det skulle være en sang hvor det var kanskje syv vers og for hvert vers så skulle han ta av seg et lag med klær og gå fra tjukk til tynn, helt inn til han ble et skjelett. Så da var det jo å lage disse lagene som var utenpå. Å lage det sånn at det ser bra ut og blir lett å ta av; det var en utfordring.
Ingrid sine kostymer står ut i bransjen.
-Hvis du hadde spurt andre hadde de sikkert sagt at det er noen spesielle kjennetegn for kostymene mine, men jeg tror nok at …
Ingrid nøler og smiler søkende.
-Nei hvordan skal jeg si det da? Mange vil nok kjenne igjen min stil, det tror jeg absolutt. Man kjenner igjen det fantasifulle, lekne utrykket. Sånn som i Onegin, mitt nyeste prosjekt. I de strenge rammene til designet der har jeg laget en gjeng med dansere som skal være gamle, og lekt meg med hvordan de skulle være. Så det kommer frem der også som et lite humoristisk hjørne.
Balletten Onegin og er basert på Pusjkins roman om kjærligheten som glapp, og kom tilbake, for unge Tatjana. Det så ut som at balletten måtte utsettes, men fikk likevel premiere, uten publikum, som planlagt på Operaen den 21. februar.
– Jeg har vært veldig heldig i forhold til korona, for mine prosjekter har gått likevel, men det er mange andre som har hatt veldig store problemer og som ikke har hatt jobb i det hele tatt.
Hedda-prisen
I 2004 fikk Ingrid den ettertraktede Heddaprisen, en pris som deles ut av Norsk teater- og orkesterforening hvert år.
-Å få Hedda-prisen var overraskende og kjempegøy. Jeg fikk den for en forestilling på Oslo Nye teater som het «La cage aux folles». Det var kjempegøy og masse, masse kostymer. Det var enorme mengder klær, og kostymeavdelingen på Oslo Nye er jo ikke spesielt stor. Det var tyll overalt og syerne satt tett i tett.
Ingrid har laget utallige kostymer, men sliter med å velge én som står ut som det mest utfordrende kostymet å lage.
-Jeg kan komme på tre forskjellige : først den tjukke gutten i « Shock Headed Peter ». Så var det Fru Galle i «Jakten på nyresteinen».
I «Jakten på Nyresteinen» ble alle kostymene laget og støpt i lateks. Før Fru Galle, spilt av Kjersti Holmen, skulle gå på innspilling satt hun fem timer i mask. Å sitte i mask er å bli sminket eller påført maske. Kostymet måtte limes til huden hennes og det var veldig komplisert.
-Så var det på «The Hamlet Complex» som gikk på Operaen hvor vi hadde en dronning Elisabeth karakter som hadde lag på lag med tekstiler og stor parykk. Så de tre er kanskje de som har vært vanskeligst.
Ingrid tror at folk ofte ikke vet hva det innebærer å være kostymedesigner.
-Av og til er det voksene folk som spør meg «må du lese manus?» Det er klart jeg må lese manus!
Ingrid rister på hodet og ler. Hun forteller at folk blir overrasket over hvor involverte kostymedesignerne er i produksjoner.
-En som ønsker å bli kostymedesigner må vite at det er viktig å kunne lese manus og å kunne sette seg inn i stykket. Og å kunne samarbeide med de rundt seg. Vær sosial og prøv å finne de gode løsningene. Veldig ofte når du er amatør lager du jo kostyme selv også, man har ikke en kostymeavdeling som står klar.
Eierskap til karakterene sine
Ingrid føler eierskap til karakterene i stykkene hun jobber med, men mest når hennes eget uttrykk kommer frem. I samtidsdramatikk er det vanlig at skuespilleren og kostymedesigneren diskuterer hva slags person karakteren er, hvor kjøper de klærne sine og hvordan man kan fremstille dem på scenen. Ingrid legger mange føringer, men skuespilleren tar over og fører karakteren videre. I oppsettinger som «Shock Headed Peter» har Ingrid mye mer innflytelse.
– I «Shock Headed Peter» la jeg ganske mange føringer på hvordan karakteren ble, men så er det jo skuespilleren som overtar. Så du kan si at når mitt uttrykk blir veldig sterkt. som i «Shock Headed Peter», så føler jeg at jeg har mer eierskap til det og jeg føler et veldig spesielt forhold til de karakterene.
Ingrid forteller at hvis hun skulle hatt en drømmeproduksjon hadde det passet henne veldig godt å få lage kostymer til filmer som «Alien», «Star wars» eller «Hobbiten».
-Jeg hadde synes at det var kjempegøy å gjøre noe science-fiction. «Jakten på nyresteinen» er det eneste filmen jeg har gjort, men det er en helt uvanlig, norsk film. Hadde den blitt laget i dag hadde den blitt animert, og sett helt annerledes ut. Det kan godt være grusomt og bisarre ting, men så lenge jeg får brukt fantasien blir det gøy. Det er det som er mitt skattekammer.
Ingrid legger en hånd på brystet og smiler entusiastisk.
-Jeg synes dette er verdens beste jobb. Jeg kan egentlig ikke tenke meg noe bedre. Jeg synes det er veldig, veldig gøy og jeg elsker å være sammen med alle disse herlige folkene og få lov til å være i denne fantasiverden og den bobla det er å jobbe så tett sammen med folk.
Selv om Ingrid synes kostymedesign er verdens beste jobb er det ikke bare enkelt.
-Dette er jo faktisk et yrke, men det er få som blir fast ansatt. Det er en freelance tilværelse. Det kan være en ganske tøff vei å gå og du må stå på, men sånn er det for kunsten.
