Categories
Portrett

Fra bakkabarn til eksnarkoman

For 18 år siden fikk Per Arne Åslund beskjed fra legen sin om at han kun hadde to måneder igjen å leve hvis ikke han sluttet med rus. Dette ble en viktig dag i hans liv. 

Tekst og foto: Kaja Rossland Dahlen

Året er 2003. Det er en varm sommerdag, likevel sitter Per inne. På sykehus. Han er innlagt på Lovisenberg med blodpropp i høyre bein. Han veier 42 kg og har i all hovedsak brukt de siste femten årene på å lete etter penger og dop. Legen forteller at han ikke har lenge igjen å leve hvis han fortsetter med sprøyter og heroin. Han er skremt, litt paff, tanken på at noe så uskyldig som nysgjerrighet kunne føre han hit var skummel. Samme kveld bestemmer han seg; morgendagen skulle bli den første dagen som rusfri. 

Per Arne kommer gående mot meg iført svart boblejakke, sekk og lue. Han smiler bredt. 

-Hei!

Han vinker energisk og øker farten. Det er lørdag formiddag og temperaturen er lav, den isende kulden biter i både tær og fingertupper. 


Vi møtes utenfor Galgen, en av de få koronaåpne kafeene i gamlebyen. Her får vi beskjed om at det er fullt. Per foreslår at vi kan sette oss på Haveli, en restaurant han visstnok kjenner godt til. 

Imens vi tusler oppover Galgeberg gir Per meg en kort innføring i lokalhistorien til nærområdet der vi begge har vokst opp. Han peker entusiastisk mot gater og bygninger og forklarer hvordan det så ut da han var liten. Jeg kom til å tenke på at vi sikkert må ha passert hverandre flere titalls ganger, kanskje hundre. 

I dette området har nemlig Per solgt avisa =Oslo siden 2005, etter at han ble utskrevet fra et rehabilitering for rusavhengige på Nesodden. Siden har han fått hovedinntekten sin fra gatesalg. 

-Der pleier jeg å stå, sier han, og peker mot et gatehjørne.

Den lille plassen er pent plassert midt mellom Coop prix, Jordal ungdomsskole og Galgeberg busstopp. 

Vi stopper opp og kikker bort på plassen. En arbeidsplass som tilsynelatende virker å ha vært livreddende for Per. 

-Jeg får mye frisk luft da! Nesten som et utendørs kontor.

-Det beste med miljøet er samholdet

Per er 47 år. Han rusa seg i nesten femten år og har deretter vært rusfri i atten. Gjennom rehabiliteringssenteret på nesodden kom han i kontakt med =Oslo, en organisasjon som startet opp samme år som Per ble skrevet ut. 

-Jeg selger =Oslo for å ha noe å gjøre i hverdagen. Hvis ikke sitter jeg hjemme og tenker på ting jeg ikke skal tenke på når jeg ikke har noe å gjøre.

Avisa ble starta opp med formål om å gi sosialt utstøtte et eget talerør. Salget er forbeholdt mennesker som av ulike årsaker ikke får delta i det normale arbeidslivet, og miljøet består av omtrent 2000 selgere. 

-Det beste med miljøet er samholdet, vi støtter hverandre. Det er ikke alle jeg kjenner, men de fleste er veldig fine folk. Det er sjelden det er noe krangling og vi har mye respekt for hverandre. Vi har vært flinke med korona og sånt. Det har faktisk bare vært én smitta i hele miljøet, så nå forsker de på hvorfor det er så lite smitte i rusmiljøet.

-Er det noe du anser som utfordrende med =Oslo-miljøet?

-Nei, ikke noe negativt. Vi kjenner hverandre fordi vi har lyst til å jobbe og selge magasiner. De fleste er veldig målretta. Nå under korona er det mye annet som har vært veldig utfordrende. Jeg er jo ikke like mye ute og selger fordi det er vanskeligere å få solgt. 

Et tøft år

I perioder har =Oslo holdt lokalene stengt for å unngå smitte. Dette beskriver Per som en stor krise for avisselgerne som ikke har andre inntektskilder.

-Da måtte jeg finne på noe lurt. Jeg begynte å kontakte folk på nett istedenfor, der var det mange som var snille og støttet ved å sende penger eller kjøpe magasin av meg. Det gjorde at jeg kom meg relativt godt gjennom de verste periodene. 

Omsider ser vi restauranten på høyre side av gata. Vi krysser veien, går inn døra og blir møtt av restaurantsjefen. De hilser og småprater før vi setter oss ned. Per bestiller en sprite uten sukker. 

Han tar av seg lua og legger den på bordet. «LIVERPOOL» står det på den. Han ser at jeg kikker på den og begynner å prate fotball. 

-Det er jo Liverpool og Vålerenga da, de to laga. Da Liverpool vant trofeet under Premiere League var vel det eneste høydepunktet gjennom 2020. Resten var jo bare dritt. Nei, jeg kommer faktisk ikke på noe annet som har vært bra. Jeg kjente to som gikk bort i Gjerdrum. Det var jævlig. 

Per rister på hodet og kikker ut av vinduet. Han tar en slurk sprite. Vi sitter noen sekunder og lytter til summingen fra de andre gjestene. De fleste følger med på storskjermen som viser en fotballkamp. En spiller scorer og de fire andre gjestene som befinner seg i lokalet reiser seg jublende. 

Per på bakka

I 1989 begynte Per på Elvebakken videregående skole. Jeg har vært nysgjerrig på dette lenge. Vi har begge gått på samme barneskole, ungdomsskole og VGS. Hvordan endte han opp som heroinavhengig? 

-Først gikk jeg på Kampen skole. Der ble jeg hivi ut i andreklasse, jeg var nemlig ganske hyperaktiv. Det husker jeg ikke så mye av. Deretter bytta jeg til Bogstadveien. Det var en fantastisk skole!

Da Per omsider gikk ut av grunnskolen starta han på maskin og mekk på Elvebakken. På dette tidspunktet var bakka ganske annerledes enn slik vi kjenner det i dag. Linjene besto hovedsakelig av yrkesfaglige retninger, inntakstallene var lave og skolen var for mange assosiert med bråk. 

-Jeg fikk ikke så mye bruk for det jeg lærte der. Vi skulle dreie sammen jernstenger og lage mye rart, men jeg var heller den som ødela maskinen da. Ikke med vilje altså, det var jo jævla dyre maskiner. Vet ikke helt hvorfor jeg gikk maskin og mekk, jeg har jo ikke noe interesse for det. Jeg tror jeg bare valgte det fordi venna mine gjorde det. 

Per forteller at han hadde gode venner på videregående. Noen av dem har han fortsatt kontakt med i dag, 30 år senere.

-Det jeg husker best er jo venna jeg traff der, et par av de har jeg fortsatt kontakt med. Noen av dem havna på kjøret men har kommet seg vekk igjen ifra det. Så det er det eneste positive jeg har igjen derifra da. 

Per humrer og himler med øynene. Han klør seg i øyet og tar en slurk til. Deretter introduserer han meg til «The Jacksons», vennegjengen han var en del av da han gikk på Elvebakken.

-Vi møttes ofte og dansa. Som regel til Michael Jackson, han var en stor helt for mange av oss. Stort sett vanka vi på tøyenklubben, en fritidsklubb for ungdom. Jeg er ganske sikker på at den fortsatt finnes i dag.

Per Arne Åslund sammen med to venner fra “The jacksons”.

Per hadde det fint på Elvebakken. Men, det tok ikke mer enn ni måneder før han ble nødt til å slutte.

-Jeg ble hivi ut fordi jeg kasta en hammer mot han læreren. Ikke på han, da, men ved siden av, mest for å få litt respons. Han hørte aldri etter når jeg rakk opp hånda. Jeg var forsåvidt ganske oppegående, men jeg var også veldig hyperaktiv. Det gjorde ting litt vanskelig. 

-Jeg var nysgjerrig

Etter videregående har Per tatt mange kurs og hatt flere praksisplasser. Han har blant annet jobbet med kundebehandling, på posten og i butikk. I tillegg jobba han på lager i fem år. 

-Jeg har jobba mye jeg, altså. Selv om jeg smakte dop første gang jeg var femten så begynte jeg ikke å ruse meg ordentlig før jeg var 25. 

-Vil du si at du begynte å ruse deg på grunn av et miljø du var i?

-Nei, jeg var nysgjerrig. Jeg kan ikke skylde på noe annet. Det var ingen som tvang meg til å ta det. Det er det er det eneste jeg kan si, det er ingen andres feil enn min. 

Etter hvert begynte Per å ruse seg oftere og hardere. Plutselig var han fanget i et mønster det var umulig å bryte ut av. Dagene ble med ett redusert til et spørsmål om hvor og hvordan han skulle få tak i neste dose.

Det er ingen som våkner opp og sier «nei, nå skal jeg bli narkoman»

-Du blir så kynisk, ikke sant. Tenker bare penger og hvordan du kan lure det neste mennesket du møter. Det er ikke meg, det er ikke sånn jeg er egentlig. Det er ingen som våkner opp og sier «nei, nå skal jeg bli narkoman». 

Per snakker saktere når han forteller om sin historie med rus. Han fikler med henda og kaster blikk mot vinduet nå og da. Tonen er likevel lett, og mange av historiene blir fortalt med et preg av selvironi. Blir samtalen for mørk er han rask med å lette på stemninga. 

-Rusmisbrukere er ganske hyggelige folk da! De fleste jeg kjenner er veldig god i et eller annet. Jeg var jo dritgod i billiard, jeg var faktisk på landslaget da jeg var yngre. Jeg har flere venner som har vært på landslaget i skihopping, så det er mange som har vært gode i ting som ruser seg nå. 

-Kom dere ut

Til tross for lange tunge år i rusmiljøet sitter Per på mange gode historier. Det virker som at han er litt ekstra flink på å ta vare på de gode øyeblikkene. Han er rik på både gode og dårlige erfaringer, jeg spør derfor om han har noen råd til unge som i dag befinner seg i et rusmiljø. 

-Kom dere ut. Det er ikke noe liv. Du mister tenner og alt mulig. Bare se her. 

Per åpner munnen og drar ut et gebiss. Han legger det ned på en serviett og smiler vemodig mot meg. Et smil bestående av kun tre tenner. 

-Oi!

Jeg skvetter og håper at han ikke ser det. 

Alle brukte mine sprøyter fordi de trodde jeg ikke var smitta

-Det er betalinga. I tillegg fikk jeg hiv, mest sannsynlig fordi jeg brukte en skitten skje. Alle brukte mine sprøyter fordi de trodde jeg ikke var smitta, men så var det jeg som satt med karamellen da. Nå har jeg gått gjennom behandling så jeg er frisk og fin. Jeg kan til og med få barn igjen, selv om det ikke er noe jeg tenker på nå. 

Per kikker ut av vinduet. 37-bussen passerer sakte og stillheten hviler i lufta fram til bussen er ute av synet.

-Et ganske klart råd, med andre ord?

-I et rusmiljø har du verken et liv eller venner. Alle er bekjente. Du har venner så lenge du har penger eller dop. Har du ikke det så ser du dem ikke igjen. 

Før Per blir nødt til å dra rekker jeg å stille et siste spørsmål. Er det noe han ønsker at folk som passerer en =Oslo-selger burde vite?

-Hvis du går forbi en av oss og du ikke vil kjøpe avis så er det få som vil ha noe imot det. Bare si nei takk eller smil og si hei. Det er mange som later som de ikke hører, det er veldig frustrerende. Jeg synes det å si hei er høflig. Selv om jeg har gjort ting i livet mitt som ikke dem er noe fan av, så trenger du ikke dømme meg for det. 

Utenfor restauranten har det rukket å bli mørkt. Restaurantsjefen vi hilste på tidligere kommer bort og spør om vi ønsker å bestille noe mer. Per sjekker klokka.

-Har du dårlig tid?

-Ja, jeg skal spise kjøttboller med mamma klokken fem!

Han slenger på seg sekk og jakke, og tusler bort til kassa. Han insisterer på å betale. Deretter drar han fram et magasin fra sekken. «Grønt håp», utgave nr. 01, 2021. Vi takker hverandre for samtalen og hilser med albuen. Deretter drar vi til hvert vårt, noen hundre meter fra hverandre.

Leave a Reply