Categories
Elvebakkennytt På bakka

Tredjeplassvinner av skrivekonkurranse vg. 2

I uke 9 arrangerte Elvebakken en kreativ skrivekonkurranse hvor nesten alle i vg. 2 deltok.

En jury bestående av Are Berntzen Landfald (3KDAB), Ingeborg Øvreeide (3STE ), Ingeborg Urke Myklebust og Egil Eidheim Elseth har hatt gleden av å lese, diskutere og vurdere alle finalebidragene til årets skrivekonkurranse, og de har etter gode diskusjoner kommet fram til en premiepall. Vinnerne ble annonsert på ELVEBAKKEN NOE MER rommet på Teams.

Her er juryens vurdering og begrunnelse:

“Teksten beskriver medias favorittema, corona, fra perspektivet til en 17 åring. En 17 åring som gleder seg til å bli 18, feire og rett og slett leve i et samfunn der “unge er unge og gamle er gamle”. Forfatteren beskriver de følelsene vi alle sitter inne med i pandemien, men tvinger oss som leser til å møte oss selv med vår egen selvmedlidenhet i døra, og setter ting i perspektiv. Likevel er ikke dette feil, og kanskje har vi til og med lært noe.

Teksten er både velskrevet og tankevekkende. Det var dette juryen la vekt på med denne teksten, og derfor fortjener du tredjeplassen, Selma Julsrud Rekdal (2STE)!”

Her er Selma sin tekst:

Vårlengsel 2021 

Ute smelter snøen, de første snøklokkene har tittet frem, og det er tid for hvite sneakers på tørr asfalt. Det er tid for å sette seg på utekafé og nyte stemningen Lars Lillo Stenberg beskriver. Der unge er unge og gamle er gamle. Men her sitter jeg, ved skrivepulten min. Noen ganger flytter jeg meg til kjøkkenbordet eller stuebordet. Eller jeg ligger i senga og jobber med skolearbeidet, eller leter etter noe severdig på Netflix som jeg ennå ikke har sett. Våren 2021 blir ikke i Lars Lillo Stenbergs ånd. Unge er gamle, og gamle har vi ikke sett siden 2019.  

I går lanserte byrådet enda strengere smitteverntiltak for byen vår. Skolene stenges, alt stenges, det er ikke lov til å ha mer enn to besøkende i private hjem. I år kjenner jeg meg igjen i Wergelands lengsel etter våren, der han ligger på dødsleiet. Han lengter etter livet symbolisert ved anemoner, svaler og knopper på trærne. Jeg lengter etter liv! Folk på kaféene, venner på besøk, fester i helgene. Aldri før har lengselen vært så stor.  

Denne følelsen av lengsel vokser seg større og større, som en klump i magen, dag for dag. Livet er på en måte satt på vent, en evig lang vinter, og en vår som aldri kommer. Det er i hvert fall litt sånn det føles når man sitter inne på soverommet dag inn dag ut, og den eneste man møter er sitt eget speilbilde i PC-skjermen. Og familien da, men de begynner jeg kanskje å bli litt lei av. Jeg vil blomstre og vokse, leve i nuet, men nuet er ikke noe særlig. Da blir det å lengte, dag inn og dag ut. 

Det får meg til å tenke på alle de andre som lengtet, lenge før jeg begynte med det. De som lengter etter mat på bordet, skolegang og frihet. Barn og voksne som ikke har gjort annet enn å lengte hele livet. Unge jenter som giftes bort, som ikke lenger kan møte sine venner, de får ikke gå på skole, de blir voldtatt og de mister barndommen. I generasjon etter generasjon har disse kvinnene lengtet etter friheten, den friheten jeg til en viss grad har fått mindre av den siste tiden. Til vanlig kan jeg bli lei meg for en fest jeg ikke ble invitert til, eller en hyttetur jeg ikke kunne være med på fordi jeg ble syk, mens for mange av verdens jenter er fester og turer med venner en helt urealistisk drøm. De siste og strengeste restriksjonene medfører at ungdommens sosiale kontaktflate reduseres betraktelig. Men for noen av disse jentene ble kontakten med vennene for alltid borte den dagen de fikk ringen på fingeren. Hverdagen deres handler om livet i hjemmet. Å gjøre det man vil ute er helt uaktuelt. Jeg kjenner på skyldfølelse når jeg skal begynne å sammenligne lengselen jeg føler på med dette. Mine problemer blir veldig små.  

For min del er det omkring et år siden lengselen begynte å bli en god samtalepartner i hverdagen. Da ble jeg for øvrig også kjent med vår gode venn Corona, Covid-19, du vet, et kjært barn har mange navn. Hjemmeskole. Digg, tenkte jeg, for jeg trodde jo først det bare skulle vare i to uker. Jeg slapp jo tross alt den ene matteprøven. Nå sitter jeg her, vi alle sitter her, og er ganske lei. Enda en runde med nedstenging, nye restriksjoner og ingen vår i sikte. HUSK: Ingen klemming, ikke ta hverandre i hånda, munnbind, hold «to-metern», og flere regler jeg er ganske sikker på at du er klar over.  

«O Foraar! O Foraar! red mig! – Ingen har elsket deg ømmere end jeg.» skriver Wergeland på dødsleiet. Men jeg er jo ikke på vei til å dø. Så er det meningen at jeg skal lengte så mye? Er det ikke meningen at jeg skal leve her og nå, gjøre feil, angre og le?  

Det fine med våren er at vi vet at den kommer hvert år. Den symboliserer en slags overgang fra mørke til lys. Fra lengsel til glede? Er det en dag jeg har lengtet etter hele livet så er det 18-årsdagen min. Kanskje litt teit, men jeg står for det. Det er flere år siden jeg sjekket og fant ut at jeg fyller 18 år på en fredag. Tror du ikke jeg har sett for meg den feiringen siden? Nå er den en måneds tid unna, og selv om jeg fortsatt lengter etter den fantastiske feiringen, begynner den å visne mer og mer. Akkurat som vårblomstene gjør. Det blir aldri vår.  

Kanskje lærer vi i Norge, et privilegert land med en privilegert befolkning, noe av denne lengselen? Eller i hvert fall så tror jeg ungdommen lærer noe. Vi går inn i voksenlivet, og har allerede erfart hvordan det er å lengte etter livet slik det en gang var. Men det er vel ikke egentlig meningen at ungdommen skal gjøre dette? Det får meg til å undre over hvor jeg hadde vært dersom jeg aldri fikk oppleve en slik intens lengsel. Det er ikke godt å si, men jeg har i hvert fall funnet fram vårjakka og de hvite sneakersene.   

Leave a Reply