Categories
Elvebakkennytt På bakka

Andreplassvinner av skrivekonkurranse vg. 2

I uke 9 arrangerte Elvebakken en kreativ skrivekonkurranse hvor nesten alle i vg. 2 deltok.

En jury bestående av Are Berntzen Landfald (3KDAB), Ingeborg Øvreeide (3STE ), Ingeborg Urke Myklebust og Egil Eidheim Elseth har hatt gleden av å lese, diskutere og vurdere alle finalebidragene til årets skrivekonkurranse, og de har etter gode diskusjoner kommet fram til en premiepall. Vinnerne ble annonsert på ELVEBAKKEN NOE MER rommet på Teams.

Her er juryens vurdering og begrunnelse:

“Teksten som juryen tildeler andreplass i konkurransen utforsker spennet mellom den realistiske verden og fantasien, og ønsker å gi mer rom til det siste. Med elegante ordvalg og en original stemme omtaler fortelleren forholdet til sin egen hjerne som en kjærlighetsaffære. Med setningen «Jeg håper fantasien min sitter i fingertuppene mine, i leppene mine, i ørene mine og i øynene mine» blir leseren dratt med i en utforsking av sammenhengen mellom det kroppslige og tankene. Det som særlig imponerte juryen er den gjennomarbeidede bildebruken som for eksempel materie i flytende form som videreutvikler seg, i kombinasjon med en vakker og morsom tilnærming til det kroppslige, som beskrivelsen av «celler som deler seg inn i evigheten» og av en «livmor som får hjertesorg hver tredje uke». Som lesere sitter vi igjen med en tanke om at også vi, som stemmen i teksten, ikke «vil drive med vitenskap når (vi) ser på skyer og trær», og at vi kanskje bør verdsette alt det fantasien kan gi oss i høyere grad. Gratulerer Jenny Lunde, 2MKSA.”

Her er Jenny sin tekst:

Kjære snille hjernen min

Av Jenny Lunde

Jeg er ikke realist når jeg skriver. Da er det fantasien som teller. Men likevel slår realiteten meg når jeg snakker. Jeg kaster bort så utrolig mange ord hver eneste dag på å si ting som er blitt sagt hundre ganger før. Hvert eneste svar jeg gir, hver eneste tanke jeg deler, alt er blitt hørt før. Det er som om fantasien min får munnkurv med en gang jeg skal kommentere på noe ekte. For fantasien min har ingen plass i den ekte verden. Den er for stor. Den tar for mye plass. Den er tilpasset meg og ingen andre forstår hva jeg prøver å male over ørene deres når jeg snakker fantasi. Malingen tetter ørene deres og de hører ikke hva jeg prøver å si. Jeg lurer av og til på om de kanskje ikke har fantasi selv. Kanskje de feiltolker den verdifulle malingen min for kvae. Seig kvae som renner inn gjennom ørene og ned i halsen. Kvae som er tung å svelge. Kvae som setter seg i halsen og kveler den som ikke vil ta det til seg.

Er det ikke helt sykt at det er åpning fra ørene ned til halsen? Eller til nesen for den saks skyld? Menneskekroppen er bygget opp på en helt merkverdig måte. Vi har full kontroll over bevegelser og funksjoner, samtidig som vi er maktesløse for våre egne indre skjebner. Om kroppen min vil drive med kreft har jeg ingen rett til å si at den må legge fra seg den ideen. Kanskje det er kroppens helt egne fantasi. Hvorfor skal ikke kroppen min ha fantasi når jeg har det? Det krever fantasi å komme opp med noe så mørkt og vakkert som kroppslige funksjoner. Celler som deler seg inn i evigheten. En livmor som får hjertesorg hver tredje uke. Og en hjerne som har enevelde over alt jeg har og alt jeg er, og som er essensiell for min overlevelse. Hva er jeg uten hjernen min? Ingenting. Jeg blir både tankeløs og livløs om den drar fra meg. Kjære snille hjernen min, bli hos meg? Ikke forlat meg. Jeg trenger deg for å leve. Jeg vet ikke hvem jeg er uten deg.

På en måte føler jeg at jeg har en slags kjærlighetsaffære med hjernen min. Den får meg til å hate meg selv på vonde dager, men den hvisker søte ord om skjønnhet og kunnskap til meg på solfylte dager. Det er en giftig affære, med kun én part som sitter med all makten. Snille hjernen min, slipp meg inn? La meg ligge i armkroken din og hviske søte ord om skjønnhet og kunnskap til deg. Du trenger meg for å leve. Kjære hjernen min, lytt til meg. Det går fint. Jeg vet du er bestemt, og jeg vet du er sta. Jeg vil bare ha alt av deg. Jeg vil ha den kontrollen du utøver over meg. Jeg vil dra de søte ordene om skjønnhet og kunnskap ut av munnen din og legge dem over hjertet mitt. Jeg vil at du skal dra så jeg kan få fred. Om det så betyr at hele min relative eksistens drar med deg. Om jeg ikke får ha lange, søvnløse netter med deg under stjernene, så vil jeg ikke at du skal drømme om det med noen andre. Min kjæreste hjerne. Bli hos meg nå, men dra når solen står opp. Jeg vet at jeg er ingenting uten deg, men vet du hva jeg er med deg? Ikke jeg heller. Så dra nå, og la oss se hvem jeg er. Uten deg.

Men hvis hjernen min drar, drar fantasien min da? Hvordan skal jeg få skrevet da? Hvordan skal jeg få skrevet disse kjærlighetsbrevene om en urettferdig kjærlighetsaffære med hjernen min, som allerede er skrevet i hjernen min? For det er vel hjernen min som har diktet opp det kan man tro. Jeg håper ikke at fantasien min sitter i hjernen min. Vær så snill. Jeg er livredd for tanken på at hjernen min skal ha kontroll over fantasien min også. For hvem er jeg da? Om hjernen min tar med seg fantasien min og drar? Jeg håper fantasien min sitter i fingertuppene mine, i leppene mine, i ørene mine og i øynene mine. Så den alltid er med meg. Jeg håper den er i alt jeg har, og i alt jeg er. Vær så snill, modige fantasien min, bli hos meg?

Jeg innser nå, som jeg har gjort hver gang jeg har skrevet tidligere, at jeg aldri kommer til å være noen realist når jeg skriver. Fantasien min renner som tjukk kvae i blodårene mine og ut i fingrene mine, hvor den dikterer hva jeg skal skrive. Dikterer følelser jeg aldri har hatt, men nå har følt på. Dikterer forhold jeg aldri har hatt, men nå lengter etter. Dikterer sørgelige kjærlighetsbrev til hjernen min, for å vise at den aldri vil underlegge seg hjernens realistiske programmering. Jeg vil aldri drive med realisme når jeg skriver. Akkurat som at jeg aldri vil drive med vitenskap når jeg så på skyer og trær.

Leave a Reply