Categories
Kreativt Portrett

ET EVENTYRLIG LIV

Tekst: Emma Gyllenhammar

Luften er tynn, og følelsene er overveldende i det skiene hennes glir inn på verdens sørligste punkt. Et liv med eventyr og utradisjonelle valg har endelig oppfylt barndomsdrømmen.

Lever livet i Alaska. Foto: Privat

Hun spenner de åtte Alaskan huskyene fast i en gul line som løper mellom dem. De rykker og drar i en slede som står ankret fast bak dem. Mellom går Kathinka Gyllenhammar ikledd en stor parkas med bever votter på hendene, og gjør dem klar for trening. Vinden og hundene er øredøvende og termometeret viser 25 blå, men samtidig er det en ro over det hele. Når alt utstyret er festet og hundene skriker etter å løpe steller hun seg bakpå sleden, løfter snø ankeret og roper «Ja! Ja! Ja!» og hundene sprinter av gårde, mens de hyler av glede.

Hun lever endelig drømmen. 18 år gammel forlot hun alt som var trygt og godt hjemme i Bærum for å følge hjertet sitt og satse fullt på hundekjøringen som hun hadde holdt på med i Norge helt siden hun var 11 år. I Alaska er hundekjøring stort og alt ligger til rette for perfekte treningsforhold. Hun får seg jobb på en kennel og jobber der i 1 sesong – 6 måneder og kjører sprint. Dette er korte distanser med raske hunder, hun bruker kun 6 eller 8 hunder av gangen og det er virkelig fart på dem. Kun sporadisk kontakt med de hjemme gjennom et brev hver andre måned levde Kathinka Gyllenhammar et uforstyrret og fritt liv i Alaskas ville og fantastiske natur.

Vi sitter i en gammel tømmerhytte som ligger gjemt langt inni skogen, og kun de som vet at den er der finner den. Her har Kathinka brukt mye av ungdomstiden sin, alene med naturen for sine føtter.

-Hva var grunnen til at du følte at det var riktig å flytte hjemmefra så tidlig?

-Nei, det var vel eventyrlyst og lyst til å finne på noe, se verden og ikke bli en av massene, svarer hun sakte mens hun tenker seg godt om.

Og å bli en av massene har hun hvert fall ikke blitt. Gjennom utradisjonelle valg lever hun nå det livet hun og mange andre drømmer om. Den eneste forskjellen er at hun turte å satse.

-Jeg var jo i Alaska i til sammen 5 år, frem og tilbake, jeg var der og jobbet som hundekjører et par sesonger og imellom var jeg hjemme i Norge og jobbet som hundekjører, skilærer og litt strø jobber. Jeg flyttet vel hjem når jeg var 23, og da fikk jeg mitt første barn Amalie, som var et bra nytt eventyr i seg selv.

-Vil du da si at drømmene dine endret seg da du fikk barn?

-Ja det ble et annet slags eventyr, det er en eventyrlig opplevelse å sette et barn til livet og hjelpe det med å finne sin vei i livet, hun ser opp på et bilde av begge døtrene sine og jeg kan se glede og stolthet i blikket hennes. Hun forteller at hun helst skulle likt å bo utenfor byen, men har slått seg til ro på Ekeberg i Oslo, fordi det var her mannen hennes ønsket at de skulle oppdra barna.

-Det var klart fra dag en at det var dette det skulle bli av meg

I dag er hun guide i polare strøk: Svalbard, Grønland og Antarktis. Over stolen ved siden av oss henger skalljakka hennes med emblemet til firmaet hennes, Yourway Adventures. Her skreddersyr hun turer til et hvert behov, det har vært drømmen lenge å få drive med noe slikt. Når det er høysesong for turister forteller hun at hun kan tilbringe oppimot 1-2 måneder på Svalbard, få seg noen fete helikopterturer og guide høye fjell her og der. Stolt representerer hun det lille selvstendig næringsdrivende firmaet som lever av å gi deg opplevelser ut av en annen verden.

Som liten forteller hun at hun alltid har vært nysgjerrig og veldig selvstendig. Hun har alltid likt å klare seg selv og rømte hjemmefra for å utforske verden titt og stadig. Karrieren som rømling startet allerede fra tidlig alder.

-Mitt første eventyr var vel å rømme hjemmefra da jeg var 2 år for å ta bussen til mormor. Det virket som en god ide, jeg overtalte storebroren min som er et år eldre til å bli med, han passet på at vi hadde med tøfler.

Det har aldri vært noen tvil i hodet til Kathinka hvilken retning livet hennes skulle gå. Nå selv om hun er voksen drømmer hun fortsatt akkurat like store drømmer som før.

Fått eventyr inn med morsmelka

Etter Alaska ble det en rekke småturer på rundt en uke i den norske fjellheimen. Hun forteller at de gjerne var i Jotunheimen om sommeren og på Hardangervidda på vinteren. Våren 2014 ble hennes første tur til Svalbard gjennomført, dette ble en av mange. Hun har vært på Svalbard hvert år siden det, med unntak av koronaåret 2020 hvor hun reise til Sydpolen.

På spørsmål om hva som har fått henne til å tørre å drømme stort ser hun ut i luften, imens det kommer et lite smil i munnviken mens hun tenker.

-Det som har påvirket meg til å drømme stort tror jeg kanskje må være alle bøkene jeg leste da jeg var yngre om polarfarere, Helge Ingstad, Jack London, Børge Ousland, Erling kagge, alle disse store tingene som de store gutta gjorde. Så tenkte jeg hm – dette kan jeg også gjøre.

Hun viser fram en rekke av bøkene sine, med storslåtte bilder, frost på øyevippene og mange av de største bragdene som noen gang er gjennomført i polarhistorie. Det er ikke rart at et lite barn fascineres av dette.

-Hva har vært din sterkeste drivkraft gjennom et liv med eventyr?

-Ønsket om å utforske, ønsket om å takle de utfordringene man møter og kjenne på mestringsfølelsen, kjenne at man mestrer elementene.

Bærer firmaet med stolthet. Foto: Emma Gyllenhammar

Fjellet kaller ikke, men prøver likevel
Etter utallige turer til den arktiske øya i nord ble det en tur i en helt annen retning. Nemlig til Afrika for å gå Kilimanjaro, eller Uhuru Peak som det heter på toppen. Her reiste hun alene, men endte opp med å gå sammen med en hyggelig gruppe med nordmenn hun ble godt kjent med underveis.

-Jeg har aldri hatt noen dragning mot høye fjell, men jeg fikk spørsmålet om jeg ville være med på en Kilimanjarotur tenkte jeg at jeg kan jo prøve. Jeg har hatt en teori om at jeg ikke tåler høyder, og at det er derfor jeg ikke har hatt noen dragning mot høye fjell. Så jeg tenkte at det var greit å teste ut teorien. Og det viste jeg vel egentlig at jeg ikke er bygd for høyder.                 

Når jeg kom til 4200 meter, fikk jeg litt antydning til høydesyke og måtte få litt høydesyke medisiner for å nå toppen

-Men du nådde toppen?

-Jeg nådde toppen!

-Hvis du skulle valgt 3 ord for å beskrive turen din til Kilimanjaro, hvilke ville du valgt?

Hun tenker lenge før hun svarer:

-Vått, vi hadde dårlig vær hele veien. God stemning, bland guidene og gjestene. Toppfølelse, fantastisk utsikt fra toppen når sola kom opp og vi kunne se hele verden. Kilimanjaro er jo verdens høyeste frittstående fjell, så du ser fryktelig langt derfra fordi det er jo helt flatt på nedsiden.

Toppen av Kilimanjaro. Foto: Privat

Fanget i Antarktis og sitt eget hode

Når man tilbringer så mye tid kun i sitt eget hode vil nok mange «normale» mennesker tenke at det kan føles litt ensomt. Bare vandre innover vidde etter vidde og det eneste levende i mils omkrets er deg. Men for Kathinka har saken vært helt annerledes.

-Jeg trives godt i mitt eget selskap, trives generelt godt i mitt eget hode. Jeg følte vel litt på savn i Antarktis på vei mot Sydpolen i julen, når det var julaften og bursdagen min og jeg ikke hadde familien min med meg.

Mens hun gikk mil etter mil innover mot sydpolen, reiste familien hennes til tropiske strøk for å ikke tenke for mye på at de savnet mamma. En annerledes jul ble det for alle, én var i Antarktis, én hadde flyskrekk og ble hjemme og de tre siste drakk paraplydrinker i Mexico.

Hun tar en kunstpause før hun fortsetter:

-Men ellers er det veldig sjeldent at jeg savner noen når jeg er på tur.

Da spørsmålet om hun kunne guide en tur til Sydpolen kom på bordet var det ingen tvil om hva svaret skulle være.

-Har det vært en drøm for deg lenge?

-Det har vært en drøm for meg lenge å gå til sydpolen, men jeg hadde aldri trodd at jeg skulle ha råd til å gjøre denne ekspedisjonen, fordi det er en fryktelig dyr tur. Men nå ble det jo sånn at jeg kunne dra til sydpolen og få betalt for det, så det var egentlig en vinn-vinn-situasjon for min del, sier hun med et glimt i blikket og blunker til meg.

-Var turen sånn som du hadde sett for deg?

-Nei, den var ikke det ikke helt, jeg har jo lest alle bøkene om alle de store polfarerne og hadde sett for meg at dette kom til å bli fryktelig kaldt, fryktelig tungt og fryktelig langt. Men jeg synes ikke det var det. Jeg synes det var en veldig fin tur som jeg egentlig koste meg hele veien på. Hadde aldri for lange dager og ble aldri for sliten.

Barndomsdrømmen ble oppfylt da hun endelig nådde sydpolen etter 42 dager med pulk. Foto: Privat

 På toppen av stolthetslista

Etter 42 dager med pulk og ski i verdens største arktiske ørken skulle man tro at den opplevelsen står øverst på listen over bragder. Men det gjør den ikke, ifølge Kathinka

-Den største opplevelsen er uten tvil å få begge englebarna mine. Men den største turopplevelsen må ha vært å fullført Expedition Amundsen med min 14 år gamle bestevenn, og yngstedatter Emma. 

-Hva er Expedition Amundsen?

-Det er ifølge dem selv verdens tøffeste skirenn, det er en unsupported kryssing av Hardangervidda i fotsporene til Roald Amundsen. Som for øvrig aldri klarte å krysse Hardangervidda. Så de som klarer det er vel teknisk sett tøffere enn Roald Amundsen, forteller hun smilende med et glimt i øyet.

-Du har en pulk som skal veie minst 40 kg når du kommer i mål, og du skal ha med deg telt, primus, sovepose, mat og det du trenger for å overleve på din vei over. Det er ikke skispor så du må finne veien sjæl, du skal også innom tre sjekkpunkter på veien før du kommer i mål.

-Hvordan var det å gjøre dette sammen med datteren din?

-Jeg tror ikke alle trodde at hun kom til å klare det. Tror hun og var veldig stolt av egen innsats, selv om vi var fryktelig slitne når vi kom i mål, så var det en god følelse å klare det.

-Jeg tror ikke den følelsen kan sammenlignes med noen av mine lengere turer. Den stoltheten man føler som mamma for sine barn får man ikke helt for sine egne prestasjoner.

Her går Kathinka i mål på Expedition Amunsen. Foto: Kai-Otto Melau

Et spennende, utforskende og fritt liv er ord som beskriver det livet Kathinka har ofret mye for å få leve.

-Har du noen gang angret på at du ikke valgte å leve et A4 liv?

-Nei. Svarer hun rett ut

Hvorfor?

-Ahah jeg hadde aldri passet inn i et A4 liv, jeg hadde kjedet livet av meg, tror jeg, eller jeg vet jo ikke for jeg har aldri prøvd. Hun ser seg rundt i rommet og humrer litt av sitt eget sitat.

-Jeg har jo prøvd å leve av eventyr og reising hele livet på et eller annet vis. Laget meg eventyr på de stedene jeg har bodd. Jeg har jobbet som hundekjører, skilærer, fisker rundt omkring i verden, og da har jeg fått til å leve av å gjøre ting jeg synes er gøy.

-Har du møtt noen fordommer når det kommer til det livet du har valgt å leve?

-Jeg tror ikke det er fordommer, men folk skjønner ikke hvordan man tørr å dra ut på tur alene og man får vel et litt feilstempel på at man er så innmari tøff. Jeg tror ikke jeg er så innmari tøff, jeg er bare komfortabel med de tingene jeg gjør og jeg gjør det jeg kan, og da trenger jeg ikke å være så veldig tøff.

-Hva er den viktigste erfaringen du tar med deg fra turene dine?

-Mestring, jeg vet at jeg kan, jeg lurer ikke på om jeg klarer meg selv, jeg vet at jeg klarer meg selv.

Hun legger en kubbe til inn i den lille vedovnen som holder tømmerhytta varm, med 23 blå på utsiden vet Kathinka godt at det er viktig å holde hytta varm.

-Hva ser du på som konsekvensene av det livet du har valgt å leve?

-At når jeg havner på gamlehjem, forhåpentligvis gjør jeg ikke det, men hvis jeg gjør det har jeg mye gode historier på lager!

Trofast turkamerat, hunden Carma er alltid med på tur. Foto: Privat

Leave a Reply