skrevet av Pernille Sanden
Mange snakker om korona som det verste som har skjedd dem. For Anniken Øvrebro (23) og Herman Graven (23) har pandemien derimot fått kreativiteten og garderoben til å blomstre.
Jeg kommer inn i en varm og lun toppetasje. Leiligheten er innredet i mye forskjellig vintage og retro møbler. Anniken og Herman setter seg ned i en stor brun skinnsofa i stua. De er begge kledd i hvit t-skjorte og oppkneppet blå skjorte. Rett ved siden av dem står det en stor IKEA-pose med de karakteristiske plaggene deres. Grønn, rød, blå og lilla. En halv logo der og en kvart logo der. Logoer til kjente og mindre kjente fotballag, og sponsorer som adidas, nike, ford og coka cola. Ord på spansk, dansk og norsk flyter om hverandre i posen: finale, bien, deutchland, world cup, bouclier de brennus.
Anniken og Herman lager klær av gamle fotballskjerf. Alt fra handlenett til kjoler, men det går mest i vester og bukser. Sammen eier de instagram-kontoen @45__51 hvor legger ut bilder av plaggene og en har mulighet til å kjøpe dem. De synes det er litt vanskelig å definere det de driver med.
–Mhm, hvordan skal vi beskrive det? Vi vil beskrive det som en bærekraftig, upcycle mm… Jeg vil ikke definere det som et brand, forteller Anniken.
–Nei, tilføyer Herman.
–Men vi må kanskje kalle det det, da, sier Anniken.
–Ja, vi er jo fortsatt i startsfasen, forteller Herman.
–Vi er litt humble på det der å kalle oss et brand, men vi kan kanskje si at det er et bærekraftig upcyceling brand som resirkulerer brukte materialer for å skape noe nytt og kult som er litt utenfor det som er i butikkene. Kanskje?, sier Anniken litt usikkert.
De er litt ydmyke med å kalle seg et merke, men det er jo det de er. Kanskje kan det være fordi de fremdeles ikke føler seg så store? eller fordi de vil ta avstand til den eksiterende moteindustrien? Det kan være skummelt å putte seg selv i en bås med kjede- og merkevirksomheter når det er noe de ønsker å gå imot.
-Hvordan startet det?
De ser på hverandre litt tankefullt, når jeg spør. Anniken gjentar spørsmålet for seg selv, og konkluderer med at det var i august.
–Jaa, det var jo i starten av august, vi eller du lagde den første vesten, tilføyer Herman.
Han ser bort på henne og spør om hun vil fortelle videre på oppstarthistorien.
–Jeg har bare hatt litt fotballskjerf liggende, fordi det er et veldig tiltrekkende materiale. Tiltrekkende tekstil, liksom, forteller Anniken.
En av venninnene til Anniken ville skaffe seg en ny hobby, og kom fram til at hun ville lære seg å sy. Da tok Anniken på seg oppdraget å lære henne å sy med symaskin.
–Vi lekte litt rundt med symaskinen og så ble det helt tilfeldigvis en vest. Jeg var sånn – “shit, det var jo litt kult” og så viste jeg det til deg, sier hun mens hun ser bort på Herman.
– Så jobbet vi videre med det derifra. Det var egentlig bare noe vi gjorde for gøy. Så var vi sånn «kanskje vi bare skal bestille sånn sykt mye skjerf og bare lage masse klær, i ser an om folk er keen på det eller ikke, hvis folk ikke er keene så har vi masse kule klær selv.».
Hun ler smått i det hun sier den siste setningen.
–Så blowa det litt opp derifra, forteller Herman.
De hadde ikke store forventingene da de lagde 45/51 instagram-kontoen. Nå er det mange som har hørt om kontoen, og folk de har sett opp til har også vært innom og kjøpt. I dag @45__51 har nesten 1000 følgere på instagram.
–Det er chill at det fremdeles er litt smått. Jeg synes det er en veldig fin kvalitet at det er en liten greie. Men så har det vært mer respons enn jeg forventet, sier Anniken.
–Det har jo egentlig overgått de forventingene jeg hadde ihvertfall, forteller Herman.
Klesindustrien er klimaværsting
Hver nordmann kaster i gjennomsnitt 16 kilo klær hvert år og stadig er vi på utkikk etter nye plagg å henge opp i klesskapet. Noe av grunnen til at dette fenomenet har oppstått er at prisen på klær har mer en halvert siden 1995. Flyttingen av klesproduksjon til lavkostland er hovedårsaken til at prisene på klær har sunket. Her jobber arbeiderne under elendige arbeidskår for minstelønn. Noe av det som inspirerer Anniken og Herman er å gå imot dette bruk-og-kast-systemet som er normen i dagens samfunn.
–For meg er det å gå imot det som er nå. Gå imot trender gå imot at folk skal kjøpe nytt i butikken, og eie mer nye klær. Hele den toxic runden med klær. Hvor alt er fabrikkert langt langt unna. Jeg vil at folk skal lage mer ting selv, gjøre mer ting selv, lage ting med vennene sine. Bruke det man har og skape nye og gamle ting. Hele den gode greia der da, sier Anniken engasjert, og Herman nikker med.
En annen veldig stor motivasjon for Anniken er at folk skal ha det gøy med klær. Anniken forteller at plaggene de lager er for absolutt alle. De er verken sesong basert, kjønnsbasert eller kroppsbasert.
–Klær er gøy, det er ikke noe veldig sånn for du skal føle deg bedre eller dårligere om kroppen din. Det er ikke for at du skal spesifisere hvem du er eller for å passe inn, det er bare for å ha det gøy. Det er veldig viktig.
Ingen regler og større rom for kreativitet
Begge er motestudenter. Herman studerer moteindustri og Annikken studerer moteproduksjon.
–Jeg har jo gått 3 år på moteproduksjon, søm. Jeg kan jo litt om det, men på den skolen så er jeg dårligst til å sy, forteller Anniken med et smil rundt munnen.
Disse ulempene har på en måte blitt en fordel når det kommer til 45/51. 45/51 har gitt dem muligheten til å være ekstra kreative og ha det skikkelig gøy når de lager klærne.
-Jo mer jeg har lært om moteindustrien, jo mer har jeg hatet den moteindustrien og skjønt at det er skikkelig dritt. På skolen lærer vi veldig mye regler, veldig mye regler på søm og ditten og datten. Jeg tror at dette har hjulpet meg veldig å slippe, altså jeg har gått veldig imot det da. Hadde jeg ikke gått på den skolen hvor det var mye regler, hadde jeg heller ikke kunnet reglene for så å bryte dem. Derfor har vi ikke målt og styrt, vi har sydd på øyemål og kjørt på. Vi har det veldig gøy når vi lager klærne. Sånn er det ikke på skolen. Så derfor har jeg hatt veldig behov for å gjøre det på fritiden. Det har ført til at 45 har skjedd da, forteller Anniken.
–ja, og med vårt eget merke så kan vi leke litt mer med kreativiteten og konsept i isteden for å at alt skal være til punkt og prikke, forteller Herman.
–Har dere et favorittplagg?
–Jeg er veldig glad i den aller første vesten. Den har ganske mye blandede følelser i seg. Den er laget med sånn fullstendig uskyldighet, hvor det ikke var noen forventinger. «Okay, aner ikke hva dette er, hva det blir». Jeg viste ikke selv om jeg syntes den var kul eller ukul. Så har jo det ene startplagget gjort at vi har gjort masse mer gøy, så jeg har alltid likt det veldig godt. Den aller første vesten som vi sendte til Berlin, forteller Anniken litt mimrende.
–ja, sant det, sier Herman.
–Den er liksom litt symbolsk på en måte, sier Anniken.
–men rent estetisk da?, spør Herman, Anniken.
Anniken snur seg og sier:
–jeg?
–ja, svarer Herman.
–Rent estetisk liker jeg de der patcha buksene som vi brukte på den siste shooten. De er skikkelig crazy pants. Ofte må vi lage ting som er litt mer clean fordi folk ikke er sånn veldig crazy. Det er greit, men det er litt gøy når vi kan gjøre litt gøye ting sånn som de patcha buksene.
–Jeg likte veldig de plaggene vi hadde på det siste shooten. De var litt mer “out there” kan man si. Ikke at det andre er det, forteller Herman og ler litt.
Med både studier og deltidsjobb kan verken Anniken eller Herman dedikere all tida si utelukkende til 45/51. Korona har vært litt av grunnen til at de hadde tid til å starte i 45/51. Da fikk de plutselig litt fritid på hendene, som ga dem muligheten til å gjøre ting de selv ville. Men nå jobber de med det når de har tid og føler for det. Det viktigste for dem er å ha det gøy. Pengene de får for plaggene de selger blir disponert til mer stoff, så de kan skape mer. Alt går i en sirkel.
Begge er åpne for at 45/51 kan bevege seg i alle mulige retninger.
–Jeg tenker at det hadde vært kult å se det vokse, og bare se hva det kan bli. Men nå er det fortsatt… sier Herman.
Anniken fullfører setningen – «ganske rolig».
–Kanskje det blir noe annet i fremtiden. Hvem vet, avslutter Herman.
Som ny oppstartet bedrift, eller som med de fleste prosjekter er det ikke uvanlig at man har en plan eller mål en vil nå. Anniken og Herman forteller at de ikke har noen bestemte mål.
–Nei, det er vel egentlig bare å vokse. Vi hadde jo egentlig ikke noe spesifikk plan eller sånn mål generelt når vi starta. Det var mer for moroskyld. Så har det vokst ganske mye og nå selger vi noen plagg i uka, forteller Herman.
Anniken har et mer konkret ide om hva hun ønsker for 45/51.
–Jeg vil kanskje si at et mål vil være å ha et eget studio med en liten shop. Sånn super super lowkey. Å ha rå til det liksom. Det hadde vært kult.
-Ja, det hadde vært kult, sier Herman.
–men egentlig er det bare fett å la det flowe uten å ha noen sånn superstore forventninger.
Mange sitter inne med en liten eller store drøm om å starte en egen bedrift eller merke slik som Anniken og Herman har gjort. Deres tips er å bare gjøre det.
–Følg magefølelsen og gjør det du synes er kult. Det er som slagordet vi har på lappene når du får klærne er “Whatever you think is cool is cool as long as you commit to it”. Hvis du synes det, er dope så bare kjør på liksom. Ingen kan ta fra deg noe du står for, som du synes er kult. Bare kjør på og gjør din greie. Så kommer du til å bli støtta så lenge du tror på deg selv også, sier Anniken.