Categories
Elvebakkennytt På bakka Samfunn Samfunn Samfunn og Debatt

Ungdommens nye utested

Tekst og foto: Anne Charlotte Bugge

Hvem skulle trodd at ungdommen nå beveger seg frivillig ut i marka – helt uten afterski?

  • – Vi har jo ikke noe bedre å gjøre!

Snorre (18) fniser i passasjersetet og kaster et blikk bort på Simen (18), som tygger på leppa si og rynker bryna imens han kjører farens BMW gjennom Oslo. Han har hodet i trafikken, men Snorre fortsetter likevel å prate;

  • – Kjipt at ikke Peder kunne bli med.

Snorre ler ikke lenger når han forklarer at den siste i gjengen ikke får lov å møte kameratene nå som det har dukket opp en mer smittsom mutasjon av viruset som var mer enn plagsomt nok fra før. Simen tuller med at de ikke ville ha han med uansett.

Det er en onsdag ettermiddag midt i januar, og 18-åringene er slitne etter å ha brukt en halv dag på å prøve å følge med på dagens undervisning via skole-pcens lille skjerm. Likevel har de klart å skaffe seg nok energi til ukas nye høydepunkt, og nå nærmer de seg destinasjonen. Utstyret ligger klart mellom dem, og på dashbordet hviler en maxi-pakke med engangsmunnbind – «just in case».

Bilen snirkler seg opp den bratte veien til hele Oslos favoritt-uteområde. Nordmarka har nemlig blitt «the place to be» – det er hit alle drar for å sosialisere. Derfor møter gutta ofte også på andre de kjenner, som er en fin variasjon i en ellers repetitiv hverdag. Det hender også at gutta drar med seg foreldrene sine, men dette skjer bare hvis ingen andre kan.

  • – Hadde det ikke vært en pandemi, hadde vi møttes på fest eller en mindre sammenkomst. Å måtte treffes på denne måten, er jo ikke det samme i det hele tatt. Men, det er det beste vi får til. Samtidig er det sikkert bedre for helsa å gå på ski, framfor å sitte stille og drikke ni pils på en kveld. Også er det en fin variasjon fra å sitte hjemme hver for oss og spille PlayStation.

Simen konkluderer med at de ikke hadde oppdaget gleden av langrenn dersom alt var som normalt. Nå parkerer han bilen forsiktig, og hopper ut sammen med Snorre. De har nådd toppen av Oslo, og nå tar de seg et øyeblikk for å se ut mot sola som går ned over hjembyen. Fra parkeringsplassen ved Frognerseteren, ser lysene fra sentrum ut som en stjernehimmel. Gutta har et smil om munnen, og sier ikke et ord. Etter noen minutter ser de bort på hverandre, og nikker. De snur seg, og åpner bagasjerommet. Ut av bilen drar gutta fram fire lange ski og staver. Akkurat som bilen, er Simens ski på lån fra faren. Snorre har lånt sine av mor.

  • – Felleski! roper gutta i kor når jeg spør hva slags smurning de bruker for anledningen. Jeg stirrer dumt på dem, som en person som selv ikke kan noe om ski. De himler med øynene mens de forklarer at slike ski ikke trenger å smøres.
  • – Åpenbart, sier Snorre, og viser til underlaget på skiene. Der ligger det en stripe av noe som kan minnes om pels, som Snorre forklarer at gir deg godt feste når du går oppover, og god gli når du kjører nedover.

På med votter, lue og skisko. Fargerike buffer dras opp over haka. Gutta legger hver sin engangs-maske i lomma; det kan nemlig hende at de bestemmer seg for å dra innom Ullevålseter for kakao. Har de husket alt? Ja, de har husket alt. De tar stavene i én hånd, og skiene i den andre.

Etter noen minutters gåing fra bilen, befinner vi oss i lysløypa. Gutta steller seg i grøfta mens de fester på seg skiene. Jeg tuller med at det er den eneste festingen de får gjort på en stund, og det blir ikke tatt godt imot; gutta himler enda mer med øynene.

Det tar ikke lang tid før de er helt klare, og begynner å skøyte bortover løypa. I starten går det ganske sakte – av hensyn til meg, som løper etter med et stort kamera i hånda. Så begynner Snorre og Simen å bli utålmodige. De har nemlig ikke på seg fem lag ull, slik som meg, ettersom de planla å bli varme av å være i aktivitet. De forteller meg at de tror det er på tide å skille lag. Sola er nede nå, og det eneste lyset som er igjen, kommer fra lysløypas egne lamper, og skifolkets hodelykter. Gutta staker raskere. Felleskiene glir som smør bortover løypa, som langt fremme slukes av trær og andre skigåere. Jeg klarer ikke lenger holde følge. Jeg stopper å gå, og følger med på kameratene, som forsvinner inn i folkemengden.

Leave a Reply