Categories
Kreativt Portrett

Fra nerd til modell – og tilbake igjen

Tekst og foto av Andrea Holm Tanderø

Lyset fra klikkende kameraer har sluknet, den tidligere supermodellen Arnulf Refsnes (48) byttet bort et glamourøst jet-set-liv, med store mengder jobb og cola, sene kvelder, og grunderlivet.

-No! No! No! No! Sex too midi! Der står Arnulf i undertøyet i en garasje i Marseille. Han ser på klokken på veggen som går saktere for hvert sekund som flyr forbi. En dame står ved siden av fotografen og skriker til han på fransk at han må flytte penisen oppover i underbuksa. Arnulf er 30 år, har jobbet som modell i 7 av dem. Han har gjort kampanjer med Versace og reist jorda rundt, men i dette øyeblikket, med denne skrikende damen, innser han at han må finne seg en annen jobb.

Arnulf har en imponerende karriere å se tilbake på. Her er han avbildet av den kjente fotografen Bruce Weber. Foto: Bruce Weber

I et ganske rotete hjemmekontor med regnearket i blikkretning og rader med tomme colabokser på pulten finner man Arnulf Refsnes. Der sitter han med litt bustete hår, telefonen i den ene hånda og en rød skinnende colaboks i den andre. Et litt overraskende miljø for en tidligere supermodell, værmelder og kjendis-kjekkas. Mange kunne sikkert tenke seg en karriere som Arnulf, men for han var det bare tilfeldigheter og en tom lommebok som gjorde at han endte opp med å prøve lykken foran kameraet.

-Det var bare en del av en sånn tur jorda rundt, hvor jeg hadde begynt å studere i Trondheim. Og så hadde jeg liksom ikke vært noe særlig rundt og reist eller noe sånn. Og så var det en kompis av meg, Roger som sa: «Jeg har truffet en kul type som begynner i din klasse i Trondheim, Pål. Han må du snakke med. Han er en morsom type som har vært og surfet mye, vært i Australia, reist mye rundt. Så han, må du bli kjent med». Så gikk jeg og ble kjent med Pål som inspirerte meg og mine kompiser til å ta fri i et år fra studiene.

Planen var skuddsikker, jobbe et halvt år, så bruke opp pengene resten av året. Men da Arnulf var kommet til Australia var kontoen tom.

-Da ringte jeg til min far og spurte om han kunne sjekke hvor mye penger jeg hadde på kontoen. Og det hadde jeg ikke. Så husker jeg han sa: «Ja, men hvordan har du tenkt dette da?» Arnulf ler.

-Nei det hadde jeg ikke tenkt så mye på, svarte jeg.

Han måtte finne en løsning på pengeproblemet, men konklusjonen var klar. Han måtte få seg en jobb. Det var ikke bare bare for en ung surfertype i Australia. Det var da Arnulf tenkte tilbake på samtaler han hadde hatt tidligere på turen. Kanskje det kunne bli redningen?

-Da var jeg i Los Angeles, husker jeg. Vi var på stranda og så var det flere som kom bort til meg og spurte om jeg var interessert i å bli modell. Det var jeg liksom ikke, det passet ikke. Jeg skulle reise videre og sånn, så det hadde jeg liksom ikke noe tanker om.

Arnulf fikk seg en jobb på en iskremsjappe og krysset fingrene imens et modellbyrå i Australia prøvde å skaffe ham jobber.

-Jeg fikk knapt noen jobber i Australia, og ikke var det så gøy i denne iskremsjappa som jeg jobbet i heller. Når jeg reiste fra Australia og hjem til Norge igjen, så hadde dette byrået sendt bilder av meg rundt omkring til mange byråer i hele verden, med masse god respons. Og så, ved en feiltagelse fikk jeg en jobb hvor jeg fløy fra Trondheim til San Diego bare for å jobbe i en dag med en katalog, men det gjorde også at jeg fikk muligheten til å treffe mer kjente fotografer i Los Angeles og New York. Da fikk jeg truffet mange kjente fotografer som Bruce Weber og Steven Meisel, som var «hot shit» fotografene på den tiden.

Etter dette skjøt karrieren fart. I løpet av få måneder var han å finne på kampanjer for Ralph Lauren, Versace og Armani. Arnulf Refsnes hadde gått fra å være en nerd i Trondheim til å plutselig bli supermodell.

-Da overasket jeg meg selv, men ikke minst de i Trondheim som hadde studert sammen med meg i to år og plutselig leser de om meg i VG på forsiden: «Norges nye supermodell». Men det var vanskelig å knytte vennskap med folk. Så man må ikke lese glossy magasin og tenke at de modellene i New York eller Milano har det mye bedre, for jeg vet akkurat hvordan de har det, sier han alvorlig.

Familiemannen. Selv om Arnulf er veldig opptatt av jobb, er det også flere ting som er viktige i livet hans. Han er gift med Annema Refsnes. Sammen har de et barn og labradoodelen Alvin. De har også begge eldre barn fra tidligere forhold. Når man er en mann som er så glad i å fordype seg i jobb som Arnulf er, er det viktig med støtte hjemmefra.

-Jeg har en veldig tålmodig kone sier han og ler kort. 

-Hun kommer også fra en grunderfamilie og vet hvordan det er. For det er nok av dem, gjerne spesielt jentene, som blir masete og «naggete». «Nei nå kan du ikke jobbe så mye» og sånn. De forstår ikke hvordan det er å være grunder, for da må du jobbe mye.

Arnulf mener jobbingen har gått mer på bekostning av hans sosiale liv enn familielivet.

-Jeg henger ikke noe særlig med kompiser. Eneste jeg stort sett gjør, er å trene, og det blir liksom den sosiale arenaen. Men det går fint. Det er sånn det er. Jeg tenker egentlig at når jeg har tjent masse penger skal jeg ta igjen det sosiale.

For å komme seg igjennom dagene har han en vane som han egentlig ikke er så stolt av.

-Jeg drikker for mye cola. Jeg har ingen gode vaner, heller uvaner sier han og ler imens skåler i luften med den røde boksen han har i hånden.

– Jeg trives best i nerdemiljøet i Trondheim ikke fashionmiljøet i Milano

Grunderdrømmen. Tross stor suksess med å posere foran kameraet var det ikke i nærheten av det Arnulf endte opp som. Etter modellkarrieren var lagt på hylla utdannet han seg til ingeniør og startet kitebutikken Fluid, hjemlevering av matvarer Brødboksen og nå nylig online treningssenteret Naardic. Med en oppvekst i som han selv beskriver som vanlig i Sandnes har Arnulf hatt business i blodet siden han kan huske, men før det var det hest som var på hjernen. For han var fast bestemt på å bli travtrener.

-Meg og min kompis Rolf var interessert i hester, blant mye annet. Og vi var, hvor gamle var vi da? Vi var vel sånn elleve til tretten år. Så kom vi inn i dette travmiljøet og begynte å trene og stelle travhester. Og da husker jeg fra da vi var sånn tolv år at vi hadde en sånn, det har man ikke nå lenger, men da hadde vi sånne pusurdagbøker. Har du hørt om det? Sier han lattermildt, han vet allerede svaret. 

-Nei.

-Nei, det var noe som mange hadde. Og da var det ganske normalt at du ga boka til noen, og så fylte de ut informasjon om seg selv: hva du skulle bli når du ble stor, beste minne, dårligste minne. Sånne ting. Det husker jeg, at jeg fylte ut den og der stod det: “Hva skulle du bli når du ble voksen- “?Travtrener.

Men det var ikke bare hest han og Rolf holdt på med. De to startet også grundereventyret i tidlig alder.

-Noe av grunnen til at vi skulle ha hest og travhester var for at det var mye penger i. Så vi skulle jo trene hest og tjene penger på det. Og vi drev på med masse. Vi skulle jo drive oppdrett med kaniner, vi var veldig nær og starte gatekjøkken sammen. Vi var veldig unge. Vi ante jo ikke hvor mye et gatekjøkken omsatte for, så da satte vi oss, hvert fall to ganger, utenfor et gatekjøkken med stoppeklokke og noterte alt folk kjøpte, for å få en oversikt over hvor mye omsetning vi kunne regne med å få på en time og sånn.

Fra brødboksen til tenkeboksen. I 2015 startet Arnulf firmaet Brødboksen, som drev med hjemlevering av matvarer. Arnulf er ikke sikker på hvor ideen til brødboksen kom fra, men noen ting er han sikker på.

-Jeg liker godt brød. Og brød er best ferskt. Jeg husker at det var ikke noe sånt eureka moment, hvor jeg sa «Sånn må brødboksen være.» Det var mer at noen bør frakte brødet fra bakeren til døra til folk uten at det ligger et døgn i butikken. Det var tanken.

Firmaet gikk ekstremt bra, Arnulf hadde funnet et marked mange folk var interesserte i, men i 2018 snudde lykken for Brødboksen. Brødboksen gikk konkurs, og for Arnulf er det vanskelig å vite akkurat hva som gikk galt.

-Det var mye som gikk bra, men så var det mer enn en ting som gikk dårlig. Jeg tror det var en blanding av at jeg som sjef var uerfaren og så hadde vi ikke gode nok tall på hva som gikk bra og dårlig. Det som kalles business intelligence. Så begynte jeg å bruke for mye tid med å snakke med investorer og ikke de ansatte. Jeg lærte at ansatte er noe dritt. Fordi at ansetter du noen er det vanskelig å bli kvitt dem.

Mange ville gått ned fra stupetårnet etter mageplasket konkursen i Brødboksen var, men det gjør ikke Arnulf. I 2019 startet han igjen opp et firma, denne gangen et online treningssenter ved navn Naardic.

-Drømmen er å selge Naardic for mer enn 500 millioner. Det føler jeg liksom er drømmen. Da skal jeg og familien flytte til Florida, hvis vi vil. Kanskje vi ikke vil da lenger? Eller kanskje vi vil?

-Hva skal til for at du når den?

-Jobbe mye og jobbe smart før det. Og ha flaks. Alt handler om flaks. For eksempel sånn som i Brødboksen, der hadde vi flaks mange ganger, at det gikk så lenge det gikk. Så hadde vi uflaks når det ikke gikk lenger.

Han lener seg lenger ned i stolen. -Jeg tror også at det dreier seg om at det dukker opp masse muligheter som er flaks, men det som gjerne ikke er flaks er det å gripe muligheter og tørre, ville, gidde og gripe mulighetene.  Sånn som med det modellgreiene som dukket opp, som har vært veldig bra for meg. Det er jo en sånn mulighet som dukket opp som sikkert mange hadde takket nei til eller ikke gjort noe med. Og det å ha sånne ideer som Brødboksen, mange ville sikkert ikke gjort noe med det, men jeg har liksom aldri vært noe sikkerhetssøkende. Jeg har alltid tenkt at det går fint uansett. Og det gjør det jo.

Leave a Reply