Categories
Anmeldelse Kultur Meninger Samfunn

«Jonas» – like aktuell i dag som for over 60 år siden

Tekst: Julia Elise M. H. Sørgaard

«Jonas» er en gripende skjønnlitterær bok, som handler om hvordan en alternativ, mer inkluderende pedagogikk skaper vekst hos individet. Boken gir en leseopplevelse du ikke vil gå glipp av.

Romanen av Jens Bjørneboe ble utgitt i 1955, og er et av Bjørneboes mest sentrale verk. I romanen setter han søkelyset på det offentlige norske skolesystemet, der han ser mangel på god pedagogisk forståelse. Han skriver sterkt preget av at han jobbet som lærer ved Steinerskolen i fem år før han ga ut boken. Han mente Steiners pedagogikk er bedre både for barnas læreevne og sosiale omgivelser, der dét som ble sett på som problemer i det offentlige skolesystemet, heller ses på som muligheter for individuell vekst i Steinerskolen. 

Jeg opplever boken som viktig samfunnskritikk, fordi den belyser en problemstilling som er like aktuell idag som da boken ble skrevet. Jeg ble frustrert over det offentlige skolesystemet på 50-tallet, men også på dagens skolesystem; fordi mye av det som blir kritisert i boken fortsatt henger igjen. Et eksempel på det er at systemet er lagt opp for å, så effektivt som mulig, presse oss inn i den samme formen; når du er X antall år skal du ha lært å lese, og når du har vært på skolen i enda noen år skal du kunne løse likninger av andre grad.  

Boken er til tider brutal, og det bidrar i stor grad til sympatien man får for hovedpersonen. Jeg kastet meg ivrig over sidene, nysgjerrig etter å vite hva som lå i vente for Jonas. Til tross for at boken er både rørende og alvorlig, er det også mange morsomme innslag underveis. Boken er alt annet enn kjedelig, og til tross for at jeg elsker å lese har jeg aldri blitt fylt med så mye leseglede som da jeg leste «Jonas». 

Boken gjør at man ser på en kjent problemstilling med et kritisk blikk, samtidig som man får lyst til å bidra til endring. Grunnen til det er de sterke skildringene av Jonas opplevelser med systemet; hans følelse av total svikt fra skolen som egentlig skal være et morsomt sted å dra til. Samtidig som leseren får følge hovedpersonen flettes nytenkende samfunnsperspektiver inn i teksten på en subtil måte. Det gir boken tyngde, og gjør den til noe mere enn bare en vakker fortelling. 

Noe av det som gjør boken sterk er hvor troverdig den er. Denne troverdigheten kommer av en kombinasjon av at Bjørneboe selv var lærer, og at det dessverre er ganske vanlig at barn føler seg utilpass på skolen på grunn av for eksempel lærere eller et tankesett og miljø de ikke greier å identifisere seg med. Både Jonas og hans venn Birgers utvikling gjennom historien gir leseren håp, og innsikt i at Bjørneboe ikke bare skriver om en drømmeverden – men at det kanskje ikke er så dumt at barn får være barn, og at vi skal møte dem der de er i stedet for å forsøke å presse dem inn i en normativ form. 

Bjørneboe skriver spennende, levende og fargerikt, og hans billedlige språk rører og engasjerer. Han får dét som kunne vært kjedelig kritikk av norsk offentlig skole til å bli en levende fortelling man blir revet med i, og dette gjør boken lett å lese. 

Romanen er en kombinasjon av en vakker fortelling og syrlig samfunnskritikk. Jeg våger å påstå at ingenting med den er dårlig, og anbefaler alle på det sterkeste å lese «Jonas».

Leave a Reply