Dokumentaristen

TEKST: Jenny Lunde   FOTO: Jenny Lunde

Et portrettintervju med dokumentarist Tonje Schei. (Intervju fra januar 2020)

Allerede som 8. klassing tok Tonje Schei et oppgjør med urettferdighetene rundt seg. I dag står hun opp mot de store firmaene i  kampen mot utnyttelse. I mars tar hun oppgjør med datainnsamlingen til de globale, digitale plattformene på norske kinoer.

Tonje Schei sitter ved et bortgjemt bord på Le cafe du film på Cinemateket i Oslo. Det er barnas dag her på Cinemateket og det kryr av barnehageklasser i skitne dresser og refleksvester. Tonje sjekker mail med en halv drukket macchiato foran seg, tydelig upåvirket av all støyen fra barna. Det er mye å gjøre for tiden. Møtet vårt er klemt inn før en lydsjekk av hennes nyeste film iHuman, som skal vises her på Cinemateket om tre dager. 

Tonje vokste opp i Trondheim og forsto tidlig at hun hadde lyst til å jobbe med media, menneskerettigheter og den urettferdigheten hun begynte å oppdage rundt seg i verden. 

-Det første som fikk meg til å oppdage at det var dette jeg ville jobbe med var da jeg hadde en skoleoppgave i 8. klasse hvor vi jobbet rundt Amnesty og tematikken rundt menneskerettigheter og jeg bestemte jeg meg for at jeg skulle lage en oppgave om tortur. Da dro jeg til Adresseavisen og så gjennom bilder de hadde av torturofre rundt omkring i verden som aldri var blitt trykket. Jeg ble helt sjokkert over at vi ikke visste at dette skjedde og jeg ble ganske sint også. Da fikk jeg også en ahaopplevelse; Hvis det skjer, uansett hvor grusomt det er, så må vi tåle og se det. Hvorfor skal vi skjermes bare fordi det er for grusomt? For da selger ikke avisene. Så allerede da kjente jeg på følelser som fortsatt driver meg veldig i arbeidet mitt. 

Hun gikk på Norges første medielinje på Ringve videregående skole og har studert sosialantropologi og dokumentar. I tillegg har hun jobbet i restaurantbransjen og i det psykiatriske helsevesenet. Hun har alltid visst hvor hun ville være og hva hun ville gjøre, og har prøvd mye forskjellig på veien. 

-Det er også veldig viktig når du jobber i media og er historieforteller, slik som alle som jobber i media er, at vi forstår verden rundt oss og har perspektiv. Det er veldig godt å ha en god bakgrunn i sosialantropologi og kjenne forskjellige kulturer og historie for at man vet hva man skal holde på med.

Tonje dro til USA for å studere journalistikk, men gikk fort over til dokumentarlinjen fordi hun følte at film er et fantastisk medium å fortelle historier på. Det var i USA at hun oppdaget viktigheten av selvstendig media og begynte sin vei inn i undersøkende politiske dokumentarer, som er hennes lidenskap.

Startet tidlig

Tonje begynte å jobbe på produksjoner allerede mens hun gikk på skolen. Etter studiene flyttet hun hjem til Norge og jobbet i NRK i et år, før hun dro tilbake til statene igjen. Hun har jobbet med uavhengige dokumentarer siden 1996.

-Den første filmen jeg laget var en film som jeg betalte mye av selv med penger jeg tjente på andre filmer og studielån. Den handlet om viktigheten av uavhengige media og jeg sammenlignet det krigsmaskineriet mediedekningen var med uavhengige journaliser sine historier fra bakken i Irak. Det var første gang jeg lagde en film som skulle ut i verden og stå for seg selv. Og det var kjempeinteressant fordi jeg vant en pris i Hollywood, hvor man vant avslutnings-stipender. Da fikk vi jobbe på et profesjonelt klippestudio i LA, men et av kravene var at vi måtte fjerne bildene av døde barn og sivile fra filmen, for det var for sterk kost. Da sa vi «Fuck you very much» og gjorde det på egenhånd. 

Tonje startet Ground Productions med klipperen sin, David Bee, i New York og Portland. Tonje flyttet til Portland og etablerte seg der. Det var da hun begynte å gjøre undersøkelser på hvordan skjermtid og den digitale verden påvirket barndommen i USA. I denne sammenhengen lagde hun filmen Play Again.

-Mens jeg jobbet med Play Again jobbet jeg med masse ungdommer som var gamere. Så kom jeg over en historie om en gamer som hadde blitt dronepilot uten særlig opplæring av US Airforce. Han hadde alle ferdighetene de trengte, fordi de bruker samme type interface og samme type joystick som Call of Duty. De har samarbeidet med utviklerne av spillet Call of Duty for å lage det mest effektive droneprogrammet de kunne. Da fikk jeg ideen til filmen Drone. 

Tonje flyttet hjem til Norge og lagde Drone her. Det var gjennom arbeidet med filmen Drone at hun begynte å se hvordan våpnene var mer og mer autonome og hvordan kunstig intelligens forandret alt. Ikke bare i krig, men også livene våre, samfunnet vårt og fremtiden vår.

Stort ansvar

Oppdager du noen gang noe som er litt mye for deg?

-Det å jobbe med disse filmene er noe jeg først og fremst ser på som et privilegium. At jeg får lov til å lage filmer og fordype meg i ting som jeg synes at er utrolig viktig å fortelle om. Men med min første film, Independent Intervention, så var det litt hardt. Da fikk jeg tusenvis av bilder fra uavhengige journalister, av drepte barn og journalister i Irak. Da hadde jeg nettopp fått Søliz, min første datter, så det gikk skikkelig inn på meg. Da måtte jeg jobbe med hvordan jeg skulle distansere meg nok sånn at jeg greide å fortelle historien uten å forsvinne inn i panikk og fortvilelse. Det er viktig når man tar for seg vanskelige ting at man ikke blir en del av problemet, men at man blir en del av løsningen. Med Drone var det litt av det samme. Da snakket jeg med mennesker som levde under dronene i Pakistan og det å høre om alle de sivile som hadde blitt drept uten at verden visste hva som foregikk. Det er en tung byrde å bære for et lite selskap.

Tonje og produksjonsselskapet hennes fikk mange partnere til produksjonen av filmen Drone, blant annet The Guardian, slik at de fikk ut informasjonen på en måte som kunne gjøre en ekte forskjell.

-Selv om det er et tungt tema så er det noe som gir veldig mye mening å skape en diskusjon rund, og få informert folk om. Hvis vi ikke vet hva som skjer så kan vi ikke gjøre noe med det. Det viktigste med min jobb er å informere om viktige ting jeg mener vi bør diskutere som et demokratisk samfunn. Her i Norge er vi så privilegerte, og jeg mener at med det privilegiet så kommer det også et ansvar. Vi har en posisjon i verden fordi vi vet mer om det som skjer rundt oss, og vi er et av verdens rikeste land. Vi er et veldig strekt demokrati og vi hyller oss selv som en fredsstyrkene nasjon rundt omkring i verden, samtidig som vi handler våpen gjennom pensjonsfondet. Oljen vår og klimaet henger også litt tungt over oss. Uansett så mener jeg at her i Norge så har vi et spesielt ansvar og det er noe jeg kjenner på. Men jeg elsker jo det jeg gjør. Jeg har det så utrolig morsomt på jobb. Det viktigste for meg når jeg tar opp tunge temaer, som ofte handler litt om sånn dommedag, er at det er utrolig viktig å ha gode folk rundt seg. Hele teamet mitt har blitt som en slags familie. Vi har det veldig gøy på jobb. Jeg har utrolig flinke kamerafolk og klippere og komponister, så den kreative prosessen er også noe jeg elsker. 

«Det er viktig når man tar for seg vanskelige ting at man ikke blir en del av problemet, men at man blir en del av løsningen.»

Ungdommen er viktigst

Tonje jobber i dag i Up North og har blitt spurt om hun vil regissere sin neste film. Hun skal inn i produksjon til høsten etter nesten fem år med arbeid på filmen. Hun kan ikke si noe mer om hva filmen handler om. Hun reiser også rundt i Norge og viser sin nyeste film iHuman til skoleklasser. Filmen kommer på kino i mars.

-Det har vært kjempespennende å reise rundt i Norge og snakke med ungdommer. Virkelig. For meg er det der det store håpet ligger. Når jeg lager film så er det egentlig alltid for ungdommer. Det er de som er det viktigste publikummet mitt. Dere er så urolig viktige, og det er mye håp i å snakke med ungdommer og høre hva dere tror og mener om det som skjer rundt i verden. Det å få i gang en diskusjon mellom dere som dere forhåpentligvis tar med dere videre, det synes jeg er utrolig givende og spennende. Å få politiske dokumentarer på kino er ganske tøft, men jeg liker å ha høye ambisjoner. Som filmskaper vil jeg lage filmer for det store lerret. Jeg mener det er der de hører hjemme og jeg synes dokumentarer ofte er mye mer spennende og mye mer interessante og givende enn fiksjon. Veldig mye av det som skjer i verden kan du ikke bare finne på, liksom.

Samfunnets vaktbikkjer

Hva slags temaer liker du best å jobbe med? Er du mest interessert i teknologi eller mennesker?

-Begge. Alle filmene mine har tatt for seg maktmisbruk på forskjellige måter, så hvis det er en rød linje jeg skal trekke gjennom alle filmene mine så ville jeg si at det er det som driver meg. Og så vil jeg si at det er en viktig jobb å jobbe i media i dag. Vi er ment som en check and balance for de som styrer, enten det gjelder landene våre eller store selskaper. Hvis noen har mye makt er det viktig at vi som jobber i media faktisk får muligheten og tør å gå inn å gjøre grundige undersøkelser rundt hva det er som egentlig foregår. 

Må av sosiale medier

-Hvis man kommer seg litt av sosiale medier og får med seg det som skjer i den andre virkeligheten, den virkelige virkeligheten, så er det mye å fokusere på og lære om. Nå har en som tidligere har vært designer hos Google, Tristan Harris, sagt fra om at vi må logge oss av sosiale medier fordi det er avhengighetsdannede teknikker i bruk. Det er så utrolig viktig å forstå at vi blir brukt. 

Vi blir sett på som brukere, men vi blir brukt. Vi blir manipulert og det at vi får alle nyhetene våre fra sosiale medier er for at vi skal holde oss inni ekkokamrene våre. Det er utrolig skummelt å tenke på at Facebook og Google manipulerer informasjonen vår for at de skal tjene mer penger. Jeg er besatt av akkurat dette med at vi skal få opp en bevissthet, særlig rundt dette med hvordan vi får informasjon.

«Jeg tror vi allerede har  laget et Matrix det er umulig å komme seg ut av, men jeg tror det er mulig å skape nye nettverk innenfor det Matrixet.»

Legger objektiviteten død

Ville du sagt at målet med filmene dine er å bevisstgjøre folk?

-Du kan si at hovedmålet mitt er å informere folk om hva jeg føler er en dagsaktuell historie, eller noe folk ikke er bevisste rundt. Jeg er også en historieforteller som vil underholde og nå ut til et bredt publikum med noe som også kan være spennende og underholdene. Jeg liker at filmene mine setter seg litt i kroppen. Hvis jeg kan lage filmer som gjør at folk tenker litt etterpå og kanskje går ut med en ekstra bass i magen er jeg fornøyd. Før i tiden skulle dokumentarer være så objektive som mulig, det skulle være så tørt som mulig sånn at folk ikke følte at du var av en spesiell mening eller at du ville påvirke dem med en spesiell mening. Det som har vært utrolig viktig innenfor dokumentar nå, har vært at man har lagt objektiviteten død. Ja, det skal være basert på fakta og grundig research. Det jeg bruker mest tid på i filmene mine er grundig research og undersøkende journalistiske metoder. Da lager du en kontrakt med publikum om at nå er det jeg som er historiefortelleren, du tar dem på en måte i hånda og får dem til å være med deg gjennom en reise. Alle filmene mine er min fortelling av det som skjer rundt meg og hvordan jeg ser på det. Så kan vi jo ikke lage filmer for alle. Noen synes at det blir for mye, mens andre elsker det.

Hvordan finner du nye ideer?

-Jeg jobber i et firma der det er mange ideer. Vanligvis bruker jeg nesten fem år på filmene jeg har laget fordi det krever så mye research. Det å få tilgang til de som skal løfte frem historien, altså karakterene eller protagonistene du forteller historien gjennom, tar utrolig mye tid. Det samme gjør det å bygge tillit til dem og komme såpass tett innpå at du klarer å fortelle historien gjennom deres stemmer, eller at de greier å fortelle historien sin. Men ofte når du fordyper deg i noe som er kjempespennende så dukker det opp helt nye ting. 

Gjør du mange prosjekter på en gang?

-Ja. Det er ganske heftig. 

Tonje ler. 

-Det blir jo for mye. Er det noe jeg kan si så er det garantert at jeg jobber litt for mye. Jentene mine er nok veldig enige i det. Men det er jo sånn det blir når man jobber med prosjekter som er så utrolig viktige. Det gir veldig mye energi. 

Hard bransje

Hva tenker du at en som ønsker å bli filmskaper burde tenke på?

-Jeg husker veldig godt et råd jeg selv fikk av en noen som hadde jobbet i bransjen lenge, som sa; «Don’t do it.» Det er knallhardt og det er hardt å overleve, og det krever utrolig mye tid. Jeg har sett mange av mentorene mine og bransjefolk som dør tidlig eller brenner ut. Det er viktig å finne den balansen. Man skal tenke seg grundig om før man velger å gå inn i det her. Det gjorde jeg, men jeg var egentlig sikker hele veien. For meg er det sånn at hvis jeg får en utfordring blir jeg enda mer nysgjerrig på hvordan jeg kan løse det. Det blir en livsstil. Det er ingen vanlig 8 til 4 jobb, det er liksom 24/7.

Tonje synes det er noe med akademia som er fjernt fra den virkelige verden. Hun føler ikke at hun lærte så mye om filmskaping før hun begynte å lage filmer selv. 

-Man må feile og man må lære av sine egne erfaringer. Du må jobbe nøye med manus, forberedelser og research, og selve forberedelsesprosessen før du går ut og filmer. Rådet mitt er egentlig bare å gå noen runder med deg selv og finne ut av hva som egentlig er lidenskapen din, men også å ta deg god tid og å leke deg med faget.

Mafia uten åpenhet

Filmene du lager viser hvordan store temaer endrer samfunnet. Hvor tror du verden er på vei nå?

-Jeg tror at det er veldig opp til oss i den informasjonsverden vi lever i nå å begynne å stille litt harde spørsmål. Hvordan er det vi får informasjon i den informasjonsflyten som vi hele tiden blir bombardert med? Hvordan tar vi ansvar for hva vi gjør og hva vi vet? Hvordan vi deler. Vi mater de store selskapene med data hele tiden slik at de blir sterkere og sterkere. Akkurat sånn som det er nå opererer de som en mafia uten åpenhet, ansvarliggjøring eller internasjonale lovverk. Det skjer så utrolig mye positivt som begynner å vokse opp på bakkenivå. Jeg tror at det er viktig at vi begynner å se på hvor mye makt store selskaper egentlig skal ha, ikke bare som selskap, men også over samfunnet vårt og livene våre. Hvordan kan vi være med å kontrollere at vi får den fremtiden vi vil ha? Jeg tror vi allerede har laget et Matrix det er umulig å komme seg ut av, men jeg tror det er mulig å skape nye nettverk innenfor det Matrixet. Det begynner å skje forskjellige ting, så det er viktig at vi begynner å tune inn og se hvor i verden vi får informasjon fra. For det er viktig å se. Så gjelder å engasjere seg. Folk føler seg ofte så maktesløse, men vi har faktisk ganske mye makt som enkeltpersoner og alle sin stemme er like viktig. Jeg tror vi er der nå at hvis dette skal gå riktig vei må vi bli bedre på å ta ansvar.