Anmeldelse: The Last of Us Part II

Tekst: Jakob Skrede Langedal

For 7 år siden leverte Naughty Dog med storspillet The Last of Us et av de mest kritikerroste og omdiskuterte spillene som dette mediet noen gang hadde sett. Reisen til Joel og Ellie tok både spillere og anmeldere over hele verden med storm, med det rike karaktergalleriet, det brutale gameplayet, den unike atmosfæren, og ikke minst en av spillmediets aller sterkeste slutter. Så da The Last of Us Part II først ble annonsert på Playstation Experience i slutten av 2016 ble det møtt med stor entusiasme, men også med en liten smule skepsis. Hvorfor skulle man risikere å ødelegge noe som sto så sterkt på egne ben, med en oppfølger? Var det virkelig verdt risikoen?  

Vi befinner oss 5 år etter hendelsene i det første spillet, altså 25 år etter utbruddet av en såkalt “Cordyceps” sopp som forvandler menneskene til aggressive og kjøttetende skapninger (eller enklere sagt zombier). Joel og Ellie har funnet roen i en liten landsby i Jackson, og lever livet så normalt som de klarer. Ellie har nå mer hverdagslige ting å måtte holde styr på, som å patruljere for smittede mennesker utenfor landsbyen, og enda mer hverdagslige ting som et ungt kjærlighetsliv. Men truslene er fremdeles store i denne verdenen. Når trådene fra det første spillet plukkes opp igjen, blir roen i Jackson brått avbrutt, noe som setter Ellie ut på et blodig hevntokt.  

Rent teknisk er The Last of Us Part II bedre enn det noen gang har vært, dette til tross for at min PS4 Pro hørtes ut som en jetmotor mens jeg spilte. Områdene er en fryd å utforske, og jeg tok meg selv i å ta meg ekstra god tid til å se meg rundt før jeg gikk videre. Ansiktsanimasjonene og karakterdesignet er nok det som skiller seg mest ut fra andre spill på markedet. Her har Naughty Dog virkelig gjort en god jobb med å få ting til å se perfekt ut. Deres tekniske kompetanse innenfor feltet blandet med en hel haug med dyktige skuespillere skaper et ekstremt troverdig karaktergalleri. Men her er det i aller høyeste grad Ashley Johnson i rollen som Ellie som er den store stjerna. Hun bringer en perfekt menge naivitet, uskyldighet og intensitet til rollen, som passer ekstremt godt inn i historien.  

Å spille The Last of Us Part II er ikke alltid bare gøy. Dette er en dypt oppslukende, emosjonell og brutal opplevelse på alle punkter. Når det kommer til gameplayet spiller du denne gangen ikke som Joel, men som Ellie. Ellie er mye mer spinkel enn det Joel er, og dermed mye smidigere, noe som åpner opp for et ganske mye mer annerledes spill enn det jeg hadde forventet meg. Ellie har ikke styrken til Joel, og må derfor heller fokusere på kjappe og effektive angrep på fienden for å beseire dem. Smidigheten åpner opp for en gameplay-loop hvor man blir nødt til å handle kjapt, og løpe inn og ut av fiendens synsvinkel mens man angriper for å holde seg i live.  

Brutaliteten i dette spillet tydeliggjøres fra de første timene. Det er til tider en vond reise å være med på, både i gameplayet når spilleren settes i Ellie sine sko og du tvinges til å gjennomføre brutale handlinger, men også i historien når man blir vitne til hvordan denne reisen påvirker Ellie og menneskene hun er glad i. Som spillets regissør selv har sagt, “there are games that are just comfort food. This is not one of those”. Kun trist og mørkt er det heldigvis ikke, fordi spillet gir deg også noen veldig nødvendige pauser fra kaoset, med herlige og søte scener med Ellie og hennes kompanjonger.  

Det er vanskelig å snakke om store deler av The Last of Us Part II uten å røpe store deler av historien, så fremover kommer jeg til å være litt ekstra vag. I andre halvdel tar spillet noen drastiske grep som jeg personlig følte fungerte i ganske varierende grad. På grunn av tidspunktet i spillet dette grepet sattes i gang, og måten det var strukturert på gjorde at jeg bare ble mer og mer uinteressert i spillet etter hvert som det fortsatte. Alt for store deler av spillet ble derfor ekstremt tidkrevende, kjedelig og irriterende.  

Likevel har jeg ikke noe som helst problem med å se hvorfor disse grepene ble tatt. For når spillet først kommer tilbake på riktig spor, og grepene begynner å lønne seg i det større bildet av spillet, ble jeg igjen minnet på hvor ekstremt kompetente historiefortellere Naughty Dog og Neil Druckmann faktisk er. Her leverer de noen av de mest intense spillsekvensene jeg noen gang har spilt gjennom. Jeg sleit med å holde pulsen stabil helt til rulleteksten rullet nedover skjermen.  

The Last of Us Part II kommer ikke til å være et spill for alle. Neil Druckmann tok store risikoer med historien vi alle er så glade i, for å fortelle en ambisiøs og original historie. Måten det hele er strukturert på ødelegger litt for mye av flyten til spillet, men når trådene begynner å samle seg mot slutten av spillet, finner man en ekstremt minneverdig opplevelse som ikke likner på noe annet spill på markedet. The Last of Us Part II tør å gå de veiene andre spill ikke våger å gå. Det er et utfordrende, intenst og tankevekkende verk, som akkurat som forgjengeren leverer en spillopplevelse jeg kommer til å ha problemer med å få ut av hodet i tiden fremover.  

Terningkast 5