Tekst og bilde: Siril Amalie Bøen Jørgensen
Emma Tallaksen (19) ble diagnostisert med depresjon da hun var 15 år. Hun går nå sitt fjerde år på Elvebakken vgs og har det bedre enn på lenge. -Nå som jeg har blitt litt eldre har jeg begynt å gi litt mer faen.
Da Emma gikk på ungdomskolen fikk hun ikke bare diagnosen depresjon, men også sosial angst. Dette har påvirket Emmas liv på mange ulike måter.
-Det er egentlig ganske ironisk at jeg er så glad i å prate med folk når jeg har hatt disse lidelsene. Selv om jeg er veldig utadvendt, kan jeg lett bli sliten i sosiale settinger.
Til tross for at Emma har blitt mye bedre, er det fortsatt noen ting hun syntes kan være ubehagelig. -Å ta bussen for eksempel er noe jeg fortsatt syntes er vanskelig noen ganger.
Latet som om hun var syk for å slippe skolen
Allerede på barneskolen begynte Emma å skjønne at noe var galt. Hun følte seg ofte deppa og syntes det var vanskelig å gå på skolen. – Jeg latet ofte som om jeg var syk, for å slippe å dra på skolen.
Emma forteller at når man er deprimert, så har man mange oppturer og nedturer.
-Det er ikke slik at når man har fått en slik diagnose, at man er lei seg hele tiden. Men da jeg hadde nedturer, eller var på mitt verste, var det noen ganger hvor jeg ikke ville leve lenger. Jeg hadde mange mørke tanker. Da brydde jeg meg ikke om noen ting. Alt var grått og jeg ville bare sove, for å få dagene til å gå.
Selv om Emma følte seg deprimert i mange år, ble hun ikke henvist til BUP før hun var 15 år. BUP (Barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk) er et helsetilbud innenfor psykisk helsevern for barn og ungdom. De hjelper barn og unge som har det ekstra vanskelig.
Emma ble veldig lettet da hun skjønte at dette var noe hun kunne få hjelp til å bli frisk av.
Likevel var det vanskelig i starten av denne prosessen fordi både foreldrene og vennene hennes trodde «ikke at det var så ille» som det egentlig var.
Ba henne skjerpe seg
Til tross for diagnosen hun fikk, har hun ikke alltid blitt møtt med forståelse.
-Jeg husker spesielt da en lærer ba meg «skjerpe meg», det var et stort slag i trynet.
Det å ikke bli trodd på er en ganske ekkel følelse, selv om man snakker sant, så føler man liksom at man lyver.
Emma mener at i 2015 var det mye mer tabubelagt å prate om vanskelige følelser. Likevel valgte hun å fortelle om det fordi hun syntes det er viktig å være åpen om psykiske lidelser.
– Jeg var ofte redd for at folk skulle tenke at jeg bare var lat eller «lei meg». Derfor ville jeg heller at folk skulle vite hva som forgikk enn at de skulle misforstå.
Det å snakke om følelser eller tanker er noe Emma syntes er veldig viktig. Hun mener at selv om man ikke sliter med noe spesielt så bør man snakke med noen. Om det er helsesøster, mor eller lærer, er ikke så nøye.
–Alle sitter med sine egne tanker, og noen ganger kan det bare bli for mye. Derfor anbefaler jeg alle å snakke med noen.
Ifølge NHI (Norsk Helseinformatikk) er hoved-symptomene for depresjon: lite energi, økt tretthet, tap av interesser og likegyldighet.
Depresjon er en kjemisk ubalanse i hjernen. Det er for små mengder av kjemiske budbringere nevrotansmittere, i enkelte deler av hjernen, ved mangel på slike budbringere forstyrres overføringen av impulser mellom nervecellene. Det er to viktige stoffer i denne sammenhengen og de heter noradrenalin og serotonin, som er stoffer som påvirker menneskers stemningsleie.
For at Emma skal ligge på et mer «normalt» følelsesnivå går hun på en medisin som heter Zoloft, bedre kjent som antidepressiva. Denne medisinen hjelper disse budbringerne.
Føler seg mye bedre
Da Emma var hos BUP, fikk hun tilbud om å gå til psykolog, noe hun gjorde én gang i uken. Etter at hun fylte 17 år ble hun plassert i spesialterapi med andre som sliter med det samme som henne.
-Disse terapitimene var noe foreldrene mine måtte bli med på. De fikk en bedre forståelse på hvordan jeg hadde det, og vi fikk råd og teknikker sammen om hvordan jeg kan få det lettere.
Nå har livet blitt mye bedre for Emma. Hun er på skolen mer enn noen gang i år og gleder seg over livet. Dette er takket være terapi, medisiner og spesielt gode venner og familie
-Nå som jeg har blitt litt eldre har jeg begynt å gi litt mer faen.
