Kine Albrigtsen (23) har hatt spiseforstyrrelser i omtrent ti år. Hun er ikke alene. -Det største problemet var kanskje hvor sliten jeg var, og hvor lite glede jeg fant i noe annet enn å veie meg, forteller hun.
Tekst og foto: Kjetil Stoveland
-Jeg har ikke en veldig konkret grunn til at det startet, men jeg hadde det vanskelig på flere områder i livet mitt, som gjorde at jeg satt med følelsen at jeg ikke var bra nok.
Det forteller Kine Albrigtsen. Hun har slitt med anoreksi siden 8. klasse. Hun ville ha noe å ha kontroll over, som hun kunne styre selv. Dette var starten på noe som skulle endre livet hennes.
-Det gjorde at jeg prøvde å kontrollere hva jeg spiste og hvor mye jeg trente. Det var sånn det startet.
Anette Wingerei Stulen jobber i Spiseforstyrrelsesforeningen (SPISFO). De behandler ikke spiseforstyrrelser, men de jobber med å støtte og hjelpe mennesker som har det. Stulen definerer spiseforstyrrelser som når følelser og handlinger knyttet til mat, kropp og vekt går ut over livskvalitet.
Det finnes flere typer spiseforstyrrelser. Anoreksi er kanskje den mest kjente. Denne type spiseforstyrrelse handler om å spise lite. De som har anoreksi er ofte undervektige, men de trenger ikke å være det. Bulimi er også en type spiseforstyrrelse. Her er det flere episoder der den som har det overspiser, og prøver å fremkalle oppkast. Overspising er den siste kategorien, som går ut på personen spiser mye, men prøver ikke å kaste opp. Alle disse kategoriene, kan ha elementer av de andre typene med spiseforstyrrelser, ifølge Stulen.
Omtrent 50 000 norske kvinner i aldersgruppen 15-44 år har til enhver tid spiseforstyrrelse, ifølge Folkehelseinstituttet. Anoreksi og bulimi forekommer omtrent ti ganger oftere for kvinner enn menn. Spiseforstyrrelser kan få store konsekvenser for helsen til de som er rammet. Det kan føre til underernæring, som kan påvirke flere av kroppens organer. Det kan også i verste fall føre til hjertesvikt. Flere venter lenge med å søke hjelp, ofte tar det mer enn fem år.
Lav selvfølelse går igjen hos de fleste
Det er veldig vanskelig å finne fellestrekk hos mennesker med spiseforstyrrelser. Allikevel er det et fellestrekk som skiller seg ut.
– Det som går igjen hos de fleste er en opplevelse av veldig lav selvfølelse. Man føler ikke at man har noen verdi. Det kan være mange grunner til det, det trenger ikke å være store ting. Men den grunnleggende følelsen av å ikke ha noen verdi i seg selv er veldig gjennomgående, forteller Stulen.
Albrigtsen legger til at det kommer av at man har det vanskelig i livet sitt.
– Du får ikke spiseforstyrrelser hvis alt er bra.
Tidlige tegn på spiseforstyrrelser er at mat, kropp og vekt blir viktigere enn andre ting.
– At du må spise riktig, blir viktigere for deg enn å for eksempel gå på kino med venner, sier Stulen.
For Albrigtsen begynte hun å få det vanskelig da hun var 13 år. Da ville hun bare komme seg unna det meste. Hun ville blant annet ikke spise middag med familien sin.
– Det begynte i det små. Jeg tror jeg lette etter en løsning for å få det bedre. En pause fra det som var vanskelig.
I starten så tenker mange med spiseforstyrrelser at de kan slutte med det når de vil.
-Man tenker at de selv har kontroll, men de har ikke det, er Stulen sin oppfatning.
-Klarte ikke å holde fokus på noe annet enn hva jeg skulle spise neste gang
På sitt verste følte Albrigtsen seg svært tom. En periode i livet hennes var svært vanskelig. Hun studerte mot en bachelorgrad, samtidig som hun spiste veldig lite mat.
– Det største problemet var kanskje hvor sliten jeg var, og hvor lite glede jeg fant i noe annet enn å veie meg, og se at jeg veide litt mindre enn dagen før. Jeg klarte ikke å holde fokus på noe annet enn hva jeg skulle spise neste gang. Hverdagen var ikke givende. Jeg var sliten, utmattet og kjente på veldig mye skam. Man har lav selvfølelse i utgangspunktet, også skammer man seg ofte å være den man er. Det er ganske vondt og påvirker mye hvordan man er i møte med andre. Det er en trist hverdag.
Hun tror mange har et feil bilde rettet mot mennesker med spiseforstyrrelser.
– Jeg tror mange har det klassiske bilde på spiseforstyrrelser at de er veldig tynne, og ikke spiser noen ting. Jeg tror at det gjør veien veldig lang til å forstå at de er syke nok. Hvis du har et problem i livet, og mat og kropp er såpass vanskelig at det påvirker hverdagen din, så har du et problem uansett.
Ingen standard behandlingsform
Det er ikke noen standard behandlingsform i Norge for spiseforstyrrelser. Det er flere faktorer som spiller inn for behandlingen. To av disse er hvilken fastlege du har, og hvor i landet du bor. Starten av behandlingsfasen foregår hos fastlegen, forteller Stulen.
– Hvis det er helt i starten, og man har en god fastlege, kan man ofte bli mye bedre av å ha en samtale med fastlegen. Det krever at fastlegen har tid og kompetanse. Ellers skal man henvises videre, fortsetter hun.
Dersom de blir henvist videre, blir de behandlet på Distriktpsykiatrisk senter (DPS) Etter dette kan de bli henvist til en spesialavdeling. Før de blir henvist dit er det som oftest et krav om at de skal ha prøvd andre behandlingsmetoder først.
Bedre enn tidligere, men ikke frisk
Som tiden gikk valgte Albrigtsen å oppsøke en psykolog. Psykologen anbefalte henne å dra til behandling.
– Hun så at det ikke gikk så bra. Det var nok den største grunnen til at jeg valgte behandling. Jeg hadde ikke lyst til å leve sånn. Jeg ville ikke leve alene hjemme, og bare tenke på mat, hvis jeg kan ha det annerledes.
Albrigtsen har vært i behandling i nesten to år. Det har vært positivt for henne, men hun er ikke frisk enda.
-Jeg er mye bedre nå enn jeg var tidligere. Jeg bruker allikevel fortsatt mye tid på å tenke på mat og kropp. Derfor er jeg ikke frisk.Det har vært en lang vei, og det er det fortsatt.
Både Stulen og Albrigtsen oppfatter at spiseforstyrrelser er et tabu i samfunnet. Spesielt overspising og bulimi.
– Det er mange forestillinger i samfunnet om at de som har anoreksi har kontroll, masse viljestyrke og er vellykket fordi de er tynne. Tynnhet er det samme som lykke og å være vellykket i vårt samfunn. Spesielt bulimi og overspising og det å ha en spiseforstyrrelse og ikke være undervektig, er veldig skamfullt, sier Stulen.
Har en vei å gå
-Å ha tilgjengelig og god behandling er første steg for mange. Å møte folk på en ordentlig måte er veldig viktig. Det handler om noe som er vanskelig og noe som er vondt. Da er det kanskje bedre å spørre «hvordan har du det?» enn å spørre om «hva har du spist i dag?» Man kan heller være sammen og ha det hyggelig. Det tror jeg er veldig viktig, sier Stulen.
Albrigtsen legger til at det samme gjelder også når mennesker behandles for spiseforstyrrelse.
-Hvis du bare skal lære folk å spise nok mat, så har du ikke løst problemet i starten med at noe faktisk er vondt eller vanskelig. Jeg tenker at det er en forutsetning for at man skal bli frisk. Man skal behandle hele mennesket, ikke bare det faktum at han eller hun spiser på en måte som ikke er sunn.
Det har blitt forsket på hvor mange som blir friske etter de har hatt spiseforstyrrelse. Flere forskninger viser at de fleste blir friske etter å ha hatt spiseforstyrrelser. Ifølge forskning som Stulen refererer til blir 50% friske, 30% fikk det bedre, og 20% var vedvarende syke. Det er allikevel ikke en klar definisjon på hva som menes med å være frisk.
– Det kan være en del symptomer som fortsatt er der, men at man slår seg litt til ro med det. De kan tenke at det må være sånn for at jeg skal kunne leve livet mitt. Andre ganger kan symptomene være borte, og helsevesenet kan si at du er frisk. Likevel kan man fortsatt oppleve å ha det veldig vanskelig. Det er veldig vanskelig å si hva som er frisk og hva som er syk. Jeg tenker det bør være pasienten sin oppgave, sier Stulen.
Albrigtsen har et klart råd til de som sliter med spiseforstyrrelse.
– Snakk med noen. Pårørende kan også melde sin bekymring. Det tok meg mange år, og det var verdt det. Jeg har fått mye ut av å snakke om det.
