Før hovedrollen i Book of Mormon var Kristoffer Olsen totalt ukjent i teater- Norge. I dag har 32- åringen fra Porsgrunn blitt en av de mest omtalte teaterskuespillerne det siste året.
Av: Kjetil Stoveland
En tidlig onsdag ettermiddag står ni menn i hvite skjorter, mørke bukser og slips på scenen på Det Norske Teateret i Oslo. Om få minutter kommer publikum for å se musikalen ”Book of Mormon” Skuespillerne gjennomfører de siste prøvene før forestilling. Produksjonen er omfattende. 55 mennesker er delaktige i forestillingen.
Kristoffer Olsen spiller en av hovedrollene i oppsetningen. Musikalen er skrevet av Trey Parker, Matt Stone og Robert Lopez. De to førstnevnte er skaperne bak den verdenskjente TV- serien South Park. Musikalen ble første gang satt opp på Broadway i 2011, og ble kalt ”århundrets musikal” av avisen New York Times. Musikalen handler om to mormonere som blir sendt til Uganda for å misjonere for Mormonkirken. Kristoffer spiller misjonæren Arnold Cunningham. Senere har musikalen blitt spilt i blant annet England og Sverige for å nevne noen av landene. På Det Norske Teateret ligger den an til å bli en av de mest populære oppsetningene noensinne. Premieren var i September, og to måneder senere skrev Dagbladet at over 90 000 billetter har blitt solgt.
Et par uker før forestillingen møter vi han på en café på Det Norske Teateret i Oslo. Kristoffer kommer mot oss med rolige skritt, og et bredt smil. Den grå luen er på, han hater permanenten han må ha for å spille i musikalen.
Hovedrollen som Cunningham har endret mye for Kristoffer. Da han vokste opp, tenkte han derimot aldri på å bli skuespiller.
-Veldig mange har vokst opp med en tanke om at «jeg skal bli skuespiller» og hatt et stort ønske om det. Jeg har aldri hatt noen drøm om det. Det første jeg ville bli da jeg var barn var søppeltømmer. Vi hadde en søppelbil som kjørte forbi der jeg bodde, og da fikk jeg alltid lov til å stå bakpå søppelbilen med søppeltømmeren. Etter det ville jeg bli butikkmedarbeider, sirkusklovn og andre ting. Jeg har ikke akkurat gått den veien. Jeg falt rett og slett ned i det yrket her.
På ungdomsskolen fikk han imidlertid stempel som ”klassens klovn.”
-Da var det mye lærerparodier og den type ting. Jeg synes det var veldig gøy å få folk til å le. Jeg tenkte derimot ikke på å bli skuespiller. Da jeg skulle søke meg inn på videregående så gadd jeg ikke å ta allmenn studiekompetanse, for da måtte jeg ha fysikk og kjemi, og det syntes jeg var dritkjedelig. Så da ble det dramalinja. Det viste seg at det er veldig liten plass til parodier og humor på videregående. Det var mer maskespill og å hilse solen med yoga hver morgen. Det syntes ikke jeg var noe gøy som 16- åring. Allikevel åpnet det en verden som jeg har festa meg ved hele veien. Men det er masse tilfeldigheter som har gjort at jeg har blitt skuespiller.
Etter videregående begynte Kristoffer på musikkonservatoriet som utøvende sanger. Deretter gikk turen videre til Bårdar Akademiet i Oslo. Det var da han skjønte at det var skuespiller han skulle bli. Bårdar åpnet også dører for han som endret mye for karrieren.
– Jeg fullførte to år på Bårdar Akademiet, og de hadde et samarbeid med Guildford School Of Acting (teaterskole, journ. Anm) i England som holdt audition for de som gikk på Bårdar Akademiet. Jeg gikk på den, og ble tilbudt en plass på skolen i London.
Utdannelsen førte til flere nye roller for Kristoffer. I 2012 var han ferdig utdannet, og han fikk da jobb på Hålogaland Teater i Tromsø.
– Da spilte jeg i ”Les Misérables”. Etter det var jeg i Norge igjen i 2014, og gjorde ”Skjønnheten og Udyret” på Christiania Teater. Også er jeg her nå. I mellomtiden har jeg jobbet i England. Det har blitt mye musikaler, i tillegg så har jeg turnert med forskjellige stykker. Jeg har også fått gjort litt TV- jobber, jeg har vært med i to BBC- serier blant annet.
Var for høy for West End
Dette er ikke første gang han har prøvd seg i rollen som Cunningham i Book Of Mormon. Hans første audition etter utdannelsen var nettopp for denne rollen på det verdenskjente teateret West End i London. Han ble kalt tilbake flere ganger på teateret under auditionprosessen. Etter et par måneder hadde han vært på fire auditioner. Da flyttet han til Tromsø, for å spille i Les Misérables. Men West End var fortsatt ikke ferdig med audition.
– De brukte 14 måneder på å bestemme originalcastet. Jeg måtte fly fra Tromsø til London for å gå på nye auditioner, også fly tilbake for å spille forestilling. Gjerne samme dag. Det var ganske kaotisk, men samtidig spennende og gøy. Etter åtte til ti ganger i London var det ikke så fryktelig mange igjen på audition. Da var de nesten klare til å sette sammen castet. Da fikk jeg beskjed om at jeg ikke hadde fått jobben.
Det var en spesiell grunn til at han ikke fikk rollen, og Kristoffer ble ikke positiv av dette.
-Den offisielle grunnen var at jeg var for høy. Da ble jeg selvfølgelig sur, tverr og bitter. Jeg hadde ikke vokst så fryktelig mye på det ene året. Jeg kunne liksom ikke kappe av meg beina heller. Da var jeg sur og tverr i en lang periode.
Det senket derimot ikke motivasjonen for han, og han fikk andre jobber etter dette. Men han var fortsatt bitter.
– Den rollen hadde jeg sykt lyst på, jeg gadd ikke å se Book of Mormon på ni måneder. Da hadde jeg fått litt hvilepuls så da kunne jeg gå å se. Da satt jeg med ekstremt kritiske øyne, og skulle finne hver eneste feil som denne Cunningham gjorde, men jeg fant veldig få. Jeg måtte gi den terningkast seks.
Koreografen hjalp Kristoffer til å få rollen
Da Kristoffer fikk vite at Book of Mormon skulle settes opp i Norge, sendte han en e- post til teatersjefen på Det Norske Teateret i et nytt forsøk på å få rollen som Cunningham.
– Jeg presenterte meg selv og sa «hei, her er jeg, jeg er perfekt for denne rollen» Jeg sendte med CV, bilder, filmklipp og alt mulig. Da tenkte jeg at det her blir bra, dette har jeg lyst til å være med på. Dagen etter fikk jeg en e-post fra teatersjefens sekretær der det sto «Dette har vi ikke tid til å se på» Da ble jeg slått i bakken med en gang, og forbanna hele teater- Norge, for at ikke de gadd å se nye mennesker som de ikke kjente fra før. Jeg ble sur og tverr igjen.
Han kan takke koreografen, Johan Osuldsen for rollen i Book of Mormon. I Teater- Norge er det et lite nettverk, og tilfeldighetene ville ha det til at han kjente koreografen til teaterstykket.
– Han hadde pekt ut meg som en mulig kandidat til denne rollen. Han solgte meg inn til Det Norske Teateret, også var det jeg som fikk en invitasjon fra teateret om å komme på audition. Jeg kom inn på teateret og møtte koreografen, teatersjefen og Vidar Magnussen som er regissør. Da sang jeg et par låter.
Markerte revir
Etter auditionen bodde han på hotell, og samme dag var han ute med venner og feiret at han var ferdig med audition.
– Jeg drakk kanskje et halvt glass øl for mye, nok til at jeg var god og trøtt dagen etter.
Dagen etter fikk han telefon fra teateret klokken ni om morgenen. Da kom beskjeden om at han hadde fått rollen.
-Jeg lå i halvsvime på hotellrommet. Men jeg ble veldig glad, idet jeg la på begynte jeg å le. Hele situasjonen var så absurd. Jeg hadde kun vært der dagen før, og nå hadde jeg fått rollen. Måten jeg reagerte var at nå skal jeg gå å ”markere revir”. Jeg sov på et hotell rett ved teateret. Da tenkte jeg «nå sjekker jeg ut» Jeg spaserte ned til teateret, gikk inn dørene, så spaserte jeg bort til toalettet, også bæsja jeg for å markere revir. Nå eier jeg dette stedet tenkte jeg da. Det var feiringsbæsjen.
Tilbake på Det Norske Teateret er det pause i forestillingen. Kristoffer kommer andpusten og svett fra scenen. Han står litt stille, før han går videre til sminkebordet. Litt senere kommer han tilbake, og en i produksjonen spør ”Går det bra Kristoffer?” Han svarer ” ja ass, ja ass, ja ass” Når forestillingen skal begynne igjen sier Kristoffer rolig ”Begynn a” Og forestillingen er i gang noen minutter senere.
Hyllet av media
Da VG anmeldte forestillingen fikk Kristoffer hemningsløst med skryt for prestasjonen hans. VG skrev ”Den største stjerna på Det Norske teatrets scene er Kristoffer Olsen”. De skrev også at det oppsto scenisk magi da Kristoffer var på scenen. Selv sier han at det har blitt en del oppmerksomhet, men det er vanskelig for han å se effekten av det.
– Jeg klarer ikke å se meg selv utenfra. For meg er det akkurat det samme som det var for et år siden, bortsett fra at jeg nå møter folk som vil snakke om det ganske ofte. Det er bare hyggelig, det er bare positive ting å ta med seg. For et år siden var det bare familien som visste hvem jeg var, kanskje noen kompiser også. Noen av de glemte sikkert navnet på meg, siden jeg hadde bodd i utlandet så lenge, sier han med et smil om munnen.
BOOK OF MORMON
- Musikalsk komedie om to unge menn som drar til Uganda for å misjonere for mormonerkirken
- Musikk, tekst og manus er av Trey Parker og Matt Stone, som er skaperne bak TV- serien South Park
- Hadde premiere på Broadway i 2011, og har blitt kalt århundrets musikal av avisen, The New York Times
- Musikalen har vunnet ni Tony Awards, som er den gjeveste utmerkelsen når det kommer til teater i USA
Glad i stillhet, og spiller Yatzy med motspilleren
Kristoffer forteller at han og den andre hovedrolleinnehaveren, Frank Kjosås kommer veldig godt overens.
– Vi har ikke nødvendigvis så mange felles interesser, men vi har veldig mange fellestrekk når det kommer til jobb. Det har litt med hvilken måte vi liker å jobbe på, hvordan vi liker å ha det når vi er på jobb og tankesett. Begge to er veldig glad i stillhet. Når jeg er sammen med Frank så kan jeg godt sitte helt stille uten å si noe, også er begge to veldig fornøyd med det. Begge to har en tendens til å ”vagge”. Når jeg står stille og venter på noe, har jeg en tendens til å stå med hendene i lomma, også begynner kroppen å gå som pendel fram og tilbake. Det er sånn jeg står i ventemodus. Veldig tidlig i prøveprosessen fant jeg ut at Frank gjør akkurat det samme. Hvis du ser oss utenfra så ser du bare et gammelt ektepar som svinger som en pendel. Kanskje vi har et likt indre tempo. Det er den måten vi kommuniserer best på. Frank er jo en drivende dyktig skuespiller som har holdt på i mange år. Det er deilig å jobbe med noen som har så stor faglig tyngde og som har kål på hva han driver med.
På sidescenen står Frank og Kristoffer. De skal snart på scenen. Frank later som om han spiller trommer, mens Kristoffer later som om han spiller gitar. Begge er tydelig klare for å gå på scenen, de småprater litt før de går ut.
Stort sett holder Kristoffer og Frank sammen på jobb, men de har også en særegen måte å kommunisere på utenfor jobb.
– Måten vi kommuniserer på utenfor jobb er yatzy. Det er fellesinteressen vi har. Vi er 147-åringer plassert i 30- talls kropper. Vi har et yatzy- brett på sidescenen, så vi spiller alltid yatzy før vi går på, kanskje litt i pausen. Når vi ikke er på jobb spiller vi yatzy med hverandre på mobilen. Det er den måten vi tilbringer tid sammen digitalt.
Har veldig respekt for mormonere
Hver kveld etter forestilling står mormonere, velkledd i skjorte og slips utenfor teateret. Her deler de ut Mormons bok til publikum. Mormonere i USA og Norge har ikke kritisert musikalen. Informasjonsansvarlig i Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige (Mormonerkirken) i Norge, Dag Aanensen uttalte seg til Vårt Land om at de blir tullet med.
-Jeg tror det er viktig med humor og selvironi innen religion. Man må kunne humre litt av seg selv.
Kristoffer har stor respekt over måten mormonene har gått ut i media og sagt at det er helt greit.
– Jeg synes virkelig de har gjort seg fortjent til plassen utenfor her. Jeg har vært ganske tydelig på at vi gjør ikke narr av menneskene. Vi gjør narr av ideene, og snakker om hvor absurd og surrealistisk det er. De mormonerne jeg har snakket med er enig i at det er absurd. Det henger ikke på greip, som at Gud er en fysisk skikkelse og bor på sin egen planet. Hallo, det er jo fjernt. Mormonerne sier det også, men de tror jo på det. Den måten vi gjør «narr» av det på er å snakke om hvor absurde ideene er.
Selv er han ikke religiøs, men vokste opp i en kristen familie.
– Jeg vokste opp med religiøse besteforeldre, har vært med på søndagsskole, og hatt kristne elementer gjennom hele oppveksten. Jeg har derimot aldri funnet den religionen i meg selv.
Han forteller videre om bestemoren sin som var veldig religiøs fra hun var barn.
-Jeg husker hvis jeg overnattet der i helgene, og sto opp på søndag morgen, så satt bestemor i godstolen sin i stua, med en loffskive med appelsinmarmelade, en kaffe med litt fløte i, og snakka med Jesus. Det synes jeg var veldig spesielt den gangen, men hun var veldig glad og fant glede i det, og det tenker jeg er helt greit.
Kristoffer tror musikalen har blitt så populær, fordi det er noe helt nytt.
– Den tråkker over en del grenser for mange. Samtidig tror jeg ikke den hadde vært så populær om den kun var ment for å være provoserende, støtende, pervers og rar. Da hadde det bare blitt fjollete. Misforstå meg rett, den er sykt fjollete, men det ligger en varme i bunen. Det er en fin historie, og jeg tror det gjør den såpass populær. Det er hjerte i hele forestillingen.
Han skal spille i musikalen ut 2018, men det er en mulighet for at det blir enda lenger.
– Da blir det litt færre forestillinger, men da er det mulig at jeg skal inn i noen nye prosjekter på huset og gjøre det samtidig.
Oppmerksomheten han har fått har åpnet noen nye dører for Kristoffer. Han skal fortsette samarbeidet med regissør Vidar Magnussen fra vinteren.
– Fra slutten av januar skal vi lage en TV- serie sammen, eller det vil si; Vidar har skrevet en TV- serie som han skal spille i selv også, som jeg skal ha en rolle i. Det blir parallelt med forestillingen så blir det litt filming utover vinteren. Det er en NRK serie som kommer til høsten. Den tror jeg kan bli veldig festlig, med det rare huet til Vidar Magnussen. Jeg vet ikke helt navnet, men han kaller det vel en Sci-fi-komedie-drama. Han har bare fått fritt utløp for det rare greiene han har i hodet sitt, også har han fått det ned på papir.
Han har lyst til å fortsette som teaterskuespiller i fremtiden.
– Det er der jeg trives best, men samtidig så er det gøy å gjøre andre prosjekter i tillegg. Jeg gleder meg veldig til å lage ny tv- serie nå, det blir første gang jeg lager TV i Norge. Det kan godt hende at det gir mersmak, så må vi se hva framtida bringer.
Han bruker noen sekunder på å tenke på hva han vil gi som tips til unge som vil bli skuespillere.
-Tenk deg jævlig godt om. Du er ikke sikra en dritt. Det er en overraskende lav prosentandel som klarer å livnære seg av å være skuespiller. Det er også fryktelig mange tilfeldigheter som spiller inn. Hvis du vil bli skuespiller, da må du virkelig ønske å bli det. Det nytter ikke å jakte på en skuespillerkarriere hvis du bare har litt lyst til det. Det kan se uanstrengt ut, men det ligger fryktelig mye bak det en skuespiller gjør.
På teateret er forestillingen ferdig. Publikum jubler. Skuespillerne gir hverandre high- five på scenen. Kristoffer går med rolige skritt for å ta imot applausen. Han smiler mens han går ut med Anette Amelia Hoff Larsen, som spiller rollen som den ugandiske jenta, Nabulungi. Når Frank og Kristoffer kommer for å ta mot applaus øker applausen. Mørket senker seg på scenen. Applausen holder seg, teppet går ned, og går opp igjen. Kristoffer smiler mens han mottar applaus. Han står ved siden av sin makker Frank Kjosås. Det er ikke siste gang, forestillingen skal offisielt spilles på Det Norske Teateret ut 2018.
