Alle mennesker opplever sorg i løpet av livet sitt, men få opplever å miste noen i ungdomstida. Anna (16) har mistet en venninne og moren til ”Kristian” (17) gikk bort i desember.
Tekst og foto: Kjetil Stoveland
-Det er en tallerken mindre på middagsbordet. De gangene det påvirker meg mest, er når jeg tenker på det hun ikke får opplevd. Hun får ikke sett eller vært med på hvis jeg drar i Forsvaret og etter jeg er ferdig med å studere.
”Kristian” er 17 år og mistet moren sin i desember i fjor. Han merker at det er noe som mangler etter moren gikk bort. Det merkes spesielt godt hjemme.
– Hun var en veldig god mor. Hun lagde mat, vasket tøy og jeg fikk alltid tøyet mitt levert ferdig brettet i skuffen hjemme.
”Kristian” beskriver moren sin som tidvis sta og masete når det kom til rydding.
– Det verste hun visste var rot. Hun var veldig ordentlig i alt hun gjorde. Hun sa alltid at «djevelen ligger i detaljene». Mamma var også veldig flink i det hun jobbet med. Hun var prosjektleder i et av skatteetatens største prosjekter noensinne, og jobbet med det mens hun var syk.
”Kristian” husker godt tiden før moren døde.
-Hun fikk diagnosen kreft i november i 2015. I høstferien i fjor var hun hos legen, og da sa de at det ikke var lang tid igjen.
Fra hun fikk diagnosen til høstferien var alt tilsynelatende normalt.
-Da fungerte hun helt fint. Hun jobbet 60% og var mye ute med venner og familie. Fra høstferien og fram til jul gikk det rett nedover.
Tiden som har gått fra moren fikk sykdommen og til nå, har endret mye for han.
-Det var verst fra høst til jul. Etter jul har det egentlig gått ganske greit. Det plager meg ikke hver dag, og jeg gråter ikke hver dag. Alt er ikke så trist lenger.
Mistet venninne i t-bane-ulykke
Anna Guntvedt går i første klasse på Elvebakken. 2. februar i år mistet hun en venninne i en t-bane ulykke i Oslo. På Holstein stasjon på Nordberg i Oslo skled venninnen da hun skulle gå av t- banen. Dette resulterte i at hun ble påkjørt og døde.
-Jeg fikk høre et rykte om at det var henne. Jeg kjente henne ikke spesielt godt. Men når vi var sammen, så var vi ganske gode venner. Det var så absurd da jeg fikk vite det, fordi hun var en veldig glad person. Hun var den snilleste personen jeg har møtt. Hun hadde aldri vært sint på noen, med mindre hun sto opp for vennene sine. Det var en veldig spesiell periode.
Anna har også opplevd å miste andre rundt seg. For fire år siden mistet hun farfaren sin.
-Han var veldig syk, og han døde ganske sakte. Det var også en spesiell periode, men det var selvfølgelig annerledes enn da venninnen min døde.
Selv om det har gått fire år, tenker hun fortsatt ekstra mye på farfaren sin enkelte dager.
– Jeg blir trist av å tenke på det. Vi hadde ikke så god kontakt, noe jeg skulle ønske at vi hadde. Vi fikk ikke mye tid til å snakke om det han har opplevd i livet sitt.
Selv om hun savner farfaren sin, har hun blitt mer påvirket av dødsfallet til venninnen.
-Det ble rart for meg. Det skjedde så fort, plutselig var det en venninne på min alder som er borte. Da kommer realiteten om at man kan dø når som helst. Man vet ikke når man skal dø, og det var det som skremte meg i perioden etter hun døde.
Forskjellig å miste en venn og et familiemedlem
Både ”Kristian” og Anna tror det oppleves ulikt å miste en venn og et familiemedlem.
-Det kommer veldig an på familiemedlemmet, og hvordan det personlige forholdet deres er. Allikevel tror jeg det er annerledes å miste en venn. Man oppfører seg ulikt med venner enn familie. Man mister litt den delen av seg selv når man ikke kan snakke med dem lenger, sier Anna.
-Jeg tror det er annerledes, men jeg tror også det er individuelt. Et familiemedlem er en som alltid har vært der, og som alltid kommer til å være der, sier ”Kristian”.
”Kristian” tror det er viktig å prate med andre om sorg. Han tror også det er viktig å fylle fritiden med ulike aktiviteter.
-Trening har vært veldig viktig for meg. Hjemme var det mye sykdom. Da måtte vi bære mamma på do, og vi måtte flytte henne rundt. Hun kunne ikke gjøre noe selv. Da var mitt fristed treningssenteret. Der var det bare trening og ikke noe annet. Jeg tror også det er viktig å sove mye i en sorgperiode.
Anna har bearbeidet sorgen ved å dra på seremonier og begravelser til de hun har kjent. Likevel mener hun det er viktig å ikke bare tenke på det triste.
– Hun hadde villet at vi skulle leve et godt liv og være glade for livet vi har. Etter noen dager var jeg lei av å være trist. Jeg har rett til å være glad også, ikke bare trist. Jeg har også rett til å sørge over en som jeg kanskje ikke var så god venn med som de nærmeste. Derfor tror jeg det er viktig å ha rett til å gå på seremonier og ha åpne begravelser. Da kan alle som blir påvirket, få en avslutning.