– Det var de store forskjellene på øst og vest som bidro til at jeg ble politiker, forteller Agnes (19). I dag er hun leder i AUF Oslo.
Tekst og foto: Mina Ridder-Nielsen Janssen
Youngstorget, en tirsdag formiddag i mai: foran arbeiderbevegelsens bastion fyker folk forbi, andre sitter avslappet på benken og nyter tropevarmen som har nådd hovedstaden. Siden de flyttet inn i 1935 har folketeaterbygningen vært et symbol på venstresiden i norsk politikk. Klokken har passert fire. Ut fra Torggata kommer en jente syklende. Med en gul sommerkjole og rød fjellreven sekk. Hun virker småstresset, men vinker blid til meg, og spør om vi kan sette oss i skyggen.
– Jeg har blitt så solbrent, sier hun lattermildt.
Agnes Nærland Viljugrein (19) er leder for AUF i Oslo. Hun har vært svært aktiv innenfor politikken så lenge hun kan huske. Til daglig går hun i tredje klasse på Oslo Katedralskole. Bak det flagrende røde håret skimter en sosial, men bestemt ungdom.
Ville gjøre en forskjell
For Agnes var det harde kår og utfordringer på Tøyen der hun vokste opp i Oslo som bidro til at hun startet å interessere seg for politikk.
– For noen år tilbake startet jeg å irritere meg over de store forskjellene som finnes i Oslo. Det er svært annerledes å vandre rundt på Tøyen, og Frogner.
Som ung visste ikke Agnes noe om Frogner og menneskene som bodde der.
– Man får ikke venner på tvers av bydelene. Folk bor i samme by, men det er ingen som kjenner hverandre.
Både moren og stefaren til Agnes jobber som journalister, og derfor ble det en naturlig del av hverdagen å følge med i nyhetsbildet.
– Tanken på at jeg kunne gjøre en forskjell bidro til at jeg startet å engasjere meg.
SU eller AUF?
Jeg spør henne hvorfor hun valgte Arbeiderpartiet. Hun forteller at hun så på seg selv som den typiske ”flinke piken” da hun vokste opp. Hun var elevrådsleder, flink på skolen og sosial. Imidlertid tok det litt tid før hun visste hvilket parti hun ville engasjere seg i.
– For å være helt ærlig gikk jeg mange runder med meg selv før jeg bestemte meg for Arbeiderpartiet.
Agnes så nemlig først for seg selv i Sosialistisk Ungdom (ungdomspartiet til SV). Selv om hun hele tiden var bevist at hun var på venstresiden var det ikke før hun deltok på sitt første velkomstmøte i AUF at hun ble trollbundet.
– Jeg innså at det som er bra med Arbeiderpartiet er at du faktisk er med og påvirker det store bildet. SV er ikke en gang fire prosent på meningsmålingene. Du kan påvirke, men får mest sannsynlig ikke gjennomslag. Og gjennomslag ville jeg ha, sier hun lattermildt.
Tre uker senere hadde Agnes sluttet på alle andre fritidsaktiviteter og fokuserte nå kun på politikken.
– Men jeg skal ærlig si at jeg ikke er enig i alt det Arbeiderpartiet står for. Arbeiderpartiet bør være litt hardere på de store ideologiske spørsmålene som miljø og innvandring.
Agnes synes likevel at de har kommet langt rundt miljøspørsmålene. Asylpolitikken som den sittende regjeringen foreslår og enkelte av de nokså harde kravene til AP, burde imidlertid tones litt ned.
– Arbeiderpartiet er et så stort parti at du har folk fra alle i den politiske aksen. Du har noen som egentlig burde ha vært med i rødt, og noen som burde ha vært med i Frp, sier hun og rister på hodet.
Men Agnes poengterer likevel at det er det som også gjør AP til et så bra parti.
– Vi har mange spennende diskusjoner i AP som jeg også synes er morsomme.
Leder i AUF
I februar i år ble Agnes leder for AUF i Oslo. Dette ansvaret har gjort at hun nå lever og ånder politikk døgnet rundt. Men det er ikke bare enkelt å sette av så mye tid til politikken.
– Du aner ikke hvor mange ganger jeg har måtte velge bort sosiale aktiviteter for politikken.
Jeg bruker hele døgnet mitt på politikk noe som gjør det vanskelig å prioritere familie, venner og kjæreste.
– Det har gjort at jeg har hatt perioder hvor jeg bare har droppet det jeg har i hendene, og for eksempel dratt på en fest fordi jeg ikke har orket mer.
Agnes mener det er sunt å gjøre andre ting en gang i mellom. Uansett hvor mye du elsker det du driver på med.
– Ikke at jeg oppfordrer andre til å drikke. Men det er deilig å ta fri fra prestasjonspresset en kveld i mellom.
Hun retter seg selv.
– Eller så ser jeg på mye på tv-serien Downtown Abbey. Men nå er jeg helt sinnsykt sur fordi favorittpersonen min ble drept.
Agnes slipper latteren løs og titter seg rundt. Hun ser opp på den store Arbeiderpartibygningen, og smiler litt. Kanskje tenker hun på at hun en gang sitter og titter ut istedenfor å se inn.
Tror ikke på forbilder
Agnes har ingen store forbilder innen politikken.
– Jeg er ikke sånn som person. Det er vel forskjell på et forbilde og det å sammenligne seg med en person?
Jeg nikker tvilende.
– Men om du hele tiden skal sammenligne deg med noen så synes jeg at det blir vanskelig fordi du aldri kommer til å klare å bli helt som dem.
Agnes forteller likevel at hun misunner mange politiske ledere, men at hun ikke vil bli akkurat som dem.
– Jeg har lyst til å bli den beste versjonen av meg selv.
Hun retter seg fort opp.
– Herregud! Sa jeg det. Tidens klisje!
Likevel innrømmer hun at det er en liten sannhet i det også.
– Jeg synes det viktigste er å lære av politikere som er flinke.
Hun er usikker på hvilken rolle hun selv har som forbilde for andre.
– For å være helt ærlig liker jeg ikke tanken. Jeg tenker bare at jeg må være hyggelig og grei mot alle.
Vi reiser oss og titter utover Youngstorget som nå har blitt enda mer folkefullt. Det virker som at de fleste har funnet seg til ro i ettermiddagssola. Agnes titter på klokken. Hun skal videre på et møte i AUF om et kvarter, men sier at jeg absolutt ikke skal stresse av den grunn. Jeg spør om hun har noen dårlige sider som politiker. Hun svarer fort.
– Jeg er kanskje ikke like hissig som jeg til tider burde være.
Hun trekker på smilebåndet igjen.
Fremtiden
Tanken på fortsettelsen stresser Agnes.
– Alle vennene mine har planer. Det stresser meg. Men det eneste jeg vet er at jeg skal være AUF leder i Oslo frem til februar til neste år.
Agnes virker ivrig, og utdyper.
– Og å eventuelt ikke bli gjenvalgt i februar er ikke det mest gunstige blant annet med tanke på at det er midt i et halvår innenfor studier.
Hun synes det er vanskelig å svare på om hun håper å bli gjenvalgt, men at hun stortrives. Agnes forteller at en aldri vet hva som kan skje, og folk som belager seg på en karriere innenfor politikken er dumme fordi en aldri kan forutse det.
– Jeg må finne på noe, men akkurat nå aner jeg ikke hva.
Klokken har passert fem og Agnes slenger seg på sykkelen på vei mot sitt neste stoppested. Det er flere politiske oppgaver i vente. Møte i AUF. Hvem vet, kanskje er det Agnes Viljugrein som blir Arbeiderpartiets fremtidige leder?