Teateranmeldelse: ”Martyrer” på Nationaltheatret: Kan vi bekjempe ekstremisme samtidig som vi tar vare på ideene våre om demokrati og ytringsfrihet? Kanskje vi ikke er like tolerante som vi fremstiller oss selv.
Tekst: Thea Marion Aasen
Foto: Nationaltheatret
Benedicte Südel (Lena Kristin Ellingsen) kommer en dag hjem og forteller at hun ikke lenger kan delta i svømmeundervisningen på skolen fordi det strider mot hennes religiøse verdier. Både moren og lærerne tror dette er et påfunn, men gradvis går det opp for dem alle sammen at Benedicte praktiserer en svært streng variant av kristendommen. Moren representerer en foreldrerolle du kjenner godt igjen. Foreldre som skylder på skolen, og lærerne må minne dem på at det ikke er deres ansvar å oppdra barna. Identifikasjonen til karakterene gir stykket en komisk undertone.
Hvordan best takle situasjonen med Benedicte klarer verken mor, rektor eller lærerne å bli enige om. Mens moren legger skyld på skolen, legger retoren press på biologi- og kontaktlærer Erika Roth (Gisken Armand). Hun havner på kanten med biologilæreren når hun nekter å bli undervist i seksualundervisning og evolusjonslære. Benedicte bestemmer seg for å straffe biologilæreren.
Et bilde på vår egen dobbeltmoral
Armand er en dyktig skikkelse på scenen som en engasjert lærer som elsker jobben sin. Hun vil ikke la seg knekke av Benedicte, men prøver heller å forstå henne, i alle fall til en viss grad. Selv Roths toleranse har en grense. Spenningen i stykket stiger i takt med Roths desperasjon. Det gjør vondt å se Roths verden rase sammen, og du blir sterkt berørt av Armands gjennomførte gode spill. Roth er en dynamisk karakter som i åpningen fremstår som den klokeste og mest reflekterte, men etter hvert? begynner hun selv å sitere bibelsitater. Det blir derfor sådd tvil hvorvidt hennes metode egentlig er den klokeste. Roth havner i konflikt med seg selv når hun må trosse sine egne verdier om ytringsfrihet. Hun er et godt bilde på oss selv og vår dobbeltmoral. Vi er kanskje ikke så tolerante som vi gjerne fremstiller oss selv.
Kjersti Botn Sandal som mobbeoffer Lydia berører oss emosjonelt når hun føler seg dratt i begge retninger av Benedicte og lærer Roth.
Allsang med publikum
Scenografien er enkel, men det gjør at vi setter fokus på skuespillet. 18 skolepulter er satt opp som i et klasserom. Salen er kateteret, og skuespillerne sitter blant publikum når de spiller. Dette skaper gode relasjoner mellom skuespillere og publikum, og vi opplever at vi er en del av stykket. Lyset blir ikke alltid slått av hos publikum en gang, og allsang er det også. På scenen henger det også et stort lerret hvor navnet på hver scene dukker opp. Navnet på scenene er ord og hendelser som vi gjerne forbinder med bibelen, og dette er med på å skape en tydelig rød trå gjennom hele stykket.
Martyrer er et dagsaktuelt stykke som får oss til å reflektere: Vi er kanskje ikke så tolerante som vi gjerne liker å tro. Martyrer minner oss på at også kristendommen kan fremstå som en voldelig religion og stiller spørsmål ved får egen toleranse ovenfor hva som ikke er politisk korrekt.
