– Ta med deg lastebilen og møt opp i Norges Bank øyeblikkelig, sier Per Janssen, sønn av en av sjåførene som fikk i oppdrag å frakte gullet ut av landet da tyskerne 9. april 1940 invaderte Norge.
Tekst og foto: Mina Ridder-Nielsen Janssen
Før var formuen til et land bundet opp i gull. I fare for at tyskerne skulle overta Norges kapital, måtte gullet fraktes ut av landet. Da faren til Per, Knut Janssen, en sen vårkveld i 1940 vinket farvel til familien sin i en grønn leievogn, var både han og gullet i fare. Norges videre eksistens var avhengig av at transporten skulle være vellykket.
I et rødt hus på østkanten av Oslo sitter Per Janssen tilbakelent i en grønn gyngestol. Med kaffekoppen i hånden forteller han om redselen som spredde seg i huset da faren hans forlot sine to sønner og kone da tyskerne gikk til angrep på Norge under andre verdenskrig.
Etterlater familien
Per mimrer tilbake til 8. april 1940. Han forteller om en ettermiddag som var noe utenom det vanlige.
– Jeg husker ikke så mye av den dagen selv, men broren min Tore som da var 8 år har fortalt meg at far ikke var seg selv da han kom hjem fra jobb den dagen.
Faren trekker moren til side og forteller at han kommer til å være borte i en stund.
– Jeg tror hun skjønte at hun kom til å sette dem begge i større fare om hun stilte for mange spørsmål. Det beste var bare å la han dra, forteller Per med forståelse.
Knut pakker sammen sakene sine og vinker farvel til familien sin i en grønn leievogn.
– Moren min var våt i øynene, men hold det inne slik at vi ikke skulle bli engstelige.
Spørsmålet var nå hva han skulle, og om de kom til å se han igjen.
Knut er en av få som på den tiden eide egen lastebil. Derfor er han en selvsagt kandidat da planen om å redde Norges gull blir klekket ut. Samme kveld lastes bilen til Knut med flere tonn gull. I boken ”Redd gullet”, skrevet av Robert Pearson, fortelles episoden slik;
”Lastebilsjåførene dirigeres til bankes sideinngang. De blir stående rolige og se på at bankfunksjonærene laster inn tunge kaser og tønner.”
Sammen med en bankfunksjonær setter Knut seg inn i bilen.
– Det som skremte han mest var tanken på at han aldri hadde brukt et våpen før. Nå kom han mest sannsynlig til å bruke det mot et av verdens største krigsmaskinerier.
Morgenen 9. april ringer Knut hjem til sin kone Anna og forteller at han forventer å være hjemme om en uke eller to. I mellomtiden må hun ikke fortelle at han har reist.
– Den første bilen reiste av gårde rundt klokken åtte om morgningen den 9 april. Det var omtrent samtidig som far ringte mor, og tyskerne marsjerte rundt i Karl Johans gate.
Klokken 14 gir Oslo tapt for tyskerne. Knut og de andre sjåførene har på dette tidspunktet fraktet gullet ut av Oslo – og dette ubemerket.
300 millioner til USA
En av landets viktigste oppgaver er nå å bevare og beskytte Norges gullreserver. Allerede i 1937 starter tjenestemenn å flytte deler av gullet ut av landet. I boken ”Redd gullet” står det at en tredjedel av gullet blir fraktet til USA før krigens start. Fortsatt er det gull til en verdi av 120 millioner kroner igjen i Norge. Grunnen til at en ikke frakter mer gull er fordi det ifølge Norges lov ikke er lov. Fraktingen måtte ikke tiltrekke seg oppmerksomhet. Men da britene våren 1940 blir viten om at det fraktes gull over nordlige farvann oppsettes det grundige oppsyn i håp om å stoppe transporten. Dette klarer de ikke. 8 og 9 april observeres tyske skip på vei inn i Oslofjorden. Timer senere sendes det ut varsler om at de 120 millionene som nå er igjen i Norges Bank må flyttes til Lillehammer .
Av gårde i bilen er redselen stor. Selv om de ikke møter motstand i Oslo har tyskerne okkupert store deler av landet.
– Far var nok svært redd og veiene var på langt nær så gode som de er i dag. De kjørte også en bil som lett tiltrakk seg oppmerksomhet.
Per har blitt fortalt at bilene ble stanset allerede på vei ut av Oslo.
– Men da de fortalte hva formålet var fikk de kjøre videre.
I tillegg til flere kontroller og dårlige kjøreforhold var det dårlig med mat, og flere av sjåførene fikk nesten bare næring i form av forskjellig type drikke.
Hjemme i Oslo fortsetter hverdagen for Knuts familie, men invasjonen av Oslo bidrar til at mange flykter fra husene sine.
– I hovedsak var det byen som ble rammet. Siden vi bodde et stykke utenfor valgte vi å bli boende. I hvert fall til far kom hjem igjen.
Trygt fremme i Lillehammer
Samtidig som Knut og de andre lastebilene nærmer seg Lillehammer, forbereder banken i Lillehammer seg på å sikre gullet best mulig – uten å skape oppmerksomhet. De møter vanskeligheter da det tyske luftforsvaret flyr over hodet på dem, men før kalenderen viser 10. april har alle de 26 bilene nådd Lillehammer bank, og kassene med gull er bevart i hvelvene.
– Far ble også fortalt at kongefamilien var kommet frem i sikkerhet, men at det hadde pågått en rekke luftkamper på veien mot Elverum som var deres første stoppested.
Samme kveld setter Knut seg i sin nå tomme lastebil og kjører hjem igjen til familien sin. Det er usikkert når han kommer hjem igjen, og hvor mange dager han totalt var borte. Da Knut igjen treffer familien sin i Oslo har tyskerne funnet ut hvor kongefamilien gjemmer seg. Nazistene legger en slagplan for hvordan de skal få tak i dem, og gullet.
Bomber Norges Bank
Hauptmann Eberhardt Spiller, offiser og leder av jakten på regjeringen og gullet legger samme dag en slagplan og tar med seg en liten gruppe bevæpnede fallskjermjegere for å kapre det som har forsvunnet. Formålet hans er at han vil skaffe seg et navn hos sine overordnende. Men de taper slaget, og dager senere dør Spiller på sykehuset. Usikkerheten rundt gullet er fortsatt tilstede fordi tyskerne fortsetter å sende bombefly over banken. Den beste muligheten er på flytte det. Åndalsnes blir neste mål, og den 19 april frakter tog formuen i motsatt retning av det tyskerne tror.
Etter at gullet er fremme i Åndalsnes blir det sendt rundt på forskjellige stasjoner for å skape minst mulig oppmerksomhet. Byen blir konstant utsatt for angrep, men til slutt klarer en å få deler lasten opp i HMS Galatea som er den første britiske krysseren som får i oppgave å frakte de norske gullbarrene. Til tross for konstante angrep fra tyskernes side klarer skipet fordelt på fire turer å frakte deler av gullet til Rosyth i England. Fortsatt er ikke alt gullet i sikkerhet. Noe blir sendt til Romsdalshorn stasjon der det bombes. Derfor må det nå flyttes til Molde, det eneste stedet som ennå ikke har fått tysk oppmerksomhet.
Der kunne de også kontakte britene for å ordne en mulig transport som går igjennom i slutten av april. Da blir det siste av gullet på norsk jord transportert med HMS Glasgow, HMS Enterprise og D/S Driva til Skottland. I starten av mai er alt gullet trygt fremme i Storbritannia.
Etter at gullet er trygt fremme i Storbritannia får Knut en rekke forespørsler fra nazistene, men ut ifra det Per erfarer kommer han seg unna det meste.
– Da far kom hjem igjen, fortalte han alt han hadde opplevd. Men i oppveksten min la jeg aldri merke til at han var veldig preget av opplevelsen.
Per forteller at han det nok gikk inn på hans far, men at han var så mentalt sterk at han på en måte klarte å skjule det.
– Så langt jeg vet skjedde det heller ikke noen alvorlige angrep på ruten han kjørte siden han kun fraktet gullet til Lillehammer som nok var den roligste etappen av dem alle.
En heltemodig innsats
I dag, nesten 76 år etter at det siste skipet med gull gikk i land i Storbritannia ser Per tilbake på gulltransporten som heltemodig og høyst viktig for å bevare landets kapital.
– At gullet ble sikret var et tilbakeslag for tyske okkupanter og nødvendig for å sikre den norske kapitalen, smiler Per.
Han forteller at hans far nok ikke skjønte hva han hadde vært med på.
– Jeg må jo si at jeg er svært stolt av det han har gjort. Det var rett og slett en heltemodig innsats som gjør at du og jeg har det så bra som vi har det i dag, forteller en fornøyd Per.
