Strandet på en øde øy må fire mennesker finne ut hvem de egentlig er. Budskapet skimter, men blir svekket av ukjente referanser.
Tekst: Mina Ridder-Nielsen Janssen, foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret
Øy handler om å finne sin egen vei samtidig som jakten spiser deg opp innvendig. Hindringene er blant annet at du ønsker å bli godkjent av alle andre. Som Søren Kierkegaard ville ha sagt det; ”Virkeligheten er uforståelig, og ved stadig å måtte velge lever mennesker i angst – og denne angsten er uunngåelig.”
Sydhavsøya i stua
Fire mennesker har vært strandet på en øde øy i flere år. Kanskje er det sydhavsøya Truk i Mikronesia eller Pitcairn Island? Eller kanskje hjemme i stuen din? Oransje palmer i kontrast til en radiator gjør det vanskelig å bestemme seg. Uansett skiller denne øya seg ut ved at den har blitt en avfallsbøtte som karakterene prøver å danne nye identiteter på.
De store spørsmålene
Regissør Jonas Corell Petersen stiller en rekke store spørsmål. Hvor ofte føler du deg utenfor selv når du er sammen med noen? Hvem er jeg hvis jeg ikke er viktig for deg? Hvor mange er det som du kan kalle en venn? Spørsmålene bidrar til forståelse, men det er også vanskelig å skjønne hva Peterson faktisk vil formidle. Fremstillingen blir litt vel fragmentert, og jeg savner en rød tråd.
Glitrende scenografi
Scenografien løfter helhetsinntrykket. Rekvisittene brukes kreativt. Den først rene pappen ender tilslutt opp som en grisebinge dekket av blod, vinkartonger, brannslokningsapparater og en gummibåt. Pianisten ikledd en høyball får en til å trekke på smilebåndet. Scenografien fremhever raseriet ovenfor det 21 århundre. Den står også i kontrast til John Donnes kjente ordtak ”Intet menneske er en øy.” Denne øya er nemlig fylt opp med alt en kan ønske seg.
Gode enkeltpresentasjoner
“Øy” har mange morsomme scener. Sketsjen om antall feriedager en mann har i løpet av året understreker hvordan vi strever etter å ha noe å gjøre slik at ensomheten ikke skal drepe oss innvendig. Her er replikkene treffende, og Olav Waastad fremfører den på en svært overbevisende måte. Espen og Sigurds kjærlighetshistorie er også troverdig. Spesielt da Sigurd ett år etter at Espen har forledet han inn i et forhold får flaskepost. I posten har Espen innsett at han higer mer etter forelskelsen enn personen han har et forhold til. Dette fører til en morsom og kritisk refleksjon hvor flaskeposten blir et symbol på kommunikasjonsbruddet som det 21 århundre representerer. I rollen som diktator er Tone Mostraum bestemt og pålitelig og fremmer desperasjonen etter regler og et styresett på den ellers øde øya.
Utfordrende referanser
Øy er en svært gjennomført forestilling som løsner på smilebåndet. Likevel sitter jeg igjen med en følelse om at humoren ikke helt passer min unge målgruppe. Det er mange ukjente referanser som svekker min forståelse for budskapet. Scenografien og skuespillerne løfter opplevelsen – men helhetlig er det vanskelig å forstå budskapet når referansene er ukjente. Men noen ganger er det viktig å utfordre seg selv.
