Bloggere er kjent for å skrive om sitt altfor perfekte liv. Fortsatt leser jeg, og godt over hundre tusen andre om dem hver eneste dag. Hvorfor?
Tekst og foto: Mina Ridder-Nielsen Janssen
Den 11 november skrev en av Norges største bloggere Kristina Andersen følgende på sin blogg; ”Det å dra seg ekstra lenge i senga om morgenen kan friste oss alle. Selv blir jeg ikke så mye som litt fristet av dette, da jeg alltid har vært en morgenfugl. Ringer alarmen 06.00, hopper jeg lett opp av senga og er gira på å gripe dagen!
06.00! Hvem er du? En robot eller?
De fremstiller det perfekte liv. Oppe før hanen galer, på trening minst fem ganger i uken, nytt antrekk hver dag, alltid strøkne, spiser bare grønt, vasker leiligheten hver dag, krangler aldri med kjæresten, aldri slitne. De får til alt. Roboter. Disse rosabloggerne. De som lever av å skrive om den perfekte hverdagen sin. Utfordringene, konfliktene og kampen i tilværelsen eksisterer visst ikke for dem. Synd… Problemet er at jeg finner det underholdene å lese om deres perfekte liv. Personer jeg river meg i håret over å vite hvem er, som jeg nekter for at jeg kjenner til hver gang folk spør meg, kan jeg i realiteten alt om. Og jeg er dessverre ikke den eneste. Det er godt over hundre tusen nordmenn, i hovedsak tenåringsjenter som leser, og verst av alt lar seg påvirke av bloggerne. Hvorfor lar jeg, og så mange andre oss påvirke av bloggere når vi vet at det de skriver er langt ifra realiteten?
Påvirkningskraften
Vi lever i et samfunn hvor dessverre et vakkert utseende kan være avgjørende for karriere, venner og kjæresteliv. Bloggere er nok for mange en inspirasjonskilde når det gjelder det ytre. Personlig har jeg i mange situasjoner latt meg påvirke av de kjøper, og av hvordan de ser ut. Om en blogger bruker en spesiell type maskara har jeg ofte kjøpt den samme.
”Helt naturlig”
Men den mest pålitelige kilden kan de vel ikke utgi seg for å være. For hadde virkelig bloggerne tatt botox, restylane, vippe- og hårextensions hvis behandlingen ikke hadde vært gratis? Hadde de skrevet om det på bloggen sin om de ikke hadde fått penger for det? Jeg tviler! Hver uke får de gratis behandlinger hos hudspesialister som tar bort alle kvisene deres. De får timer på neglsalonger for å få ny manikyr. Botox slik at de ikke eldres. Det dyreste og fineste innen mote. Tannbleking slik at du får vondt i øynene av å se på dem smile. Listen er lang. Og ved at det er sponset velger de også å skrive, og anbefale det for leserne sine. Produkter som de trolig uten bloggen aldri hadde brukt. Når de publiserer bilder på Instagram med bildeteksten ”helt naturlig.” Hvor jenta i realiteten både har botox, restylane, og vippe- og hårextensions. Skal jeg, en vanlig tenåringsjente på 18 år føle at jeg også må se sånn ut? For la oss være ærlig. Ikke engang Jan Thomas hadde klart å få meg til å se så bra ut. Jeg lurer på hvordan min fremtidige ektemann tror at jeg ser ut etter at jeg knapt har sovet i fire timer? ”Barbie. Tar du Ken som din ektemann? Lover du…”
Identifikasjon med det perfekte liv
Det første som falt meg inn når jeg skulle prøve å finne ut av hvorfor jeg leser blogger var identifikasjonsfunksjonen de har hatt. Nå skal ikke jeg komme med en lang tale om hvor vanskelig tenåringsårene kan være, og hvor vanskelig det er å finne seg selv. For vi har vel alle vært der. For de har nok vært en inspirasjonskilde, eller en støttebrikke i tenåringsårene. Jeg vet at jeg har sagt at de aldri snakker om vonde situasjoner i livet sitt. Men en gang i blant hender det faktisk at det kommer en vond historie eller to. Men da snakker jeg ikke om livet deres nå. For i dag er de perfekte, men enkelte ganger forteller de åpent om at de også har slitt i tenåringsårene. Om det de sier er sant vet jeg jo aldri, men i situasjoner hvor jeg har kranglet med foreldrene mine eller hatt kjærlighetssorg har det vært godt å gå inn å lese om noen som forteller at de har gått igjennom det samme. De har nok vært en støttebrikke slik at jeg ikke skal tro at jeg er den eneste som sliter med humørsvingninger, kviser, mensen, skole og verst av alt gutter.
Lettlest underholdning
I drømmene mine er jeg interessert i politikk, flyktningkrisen, Midtøsten-konflikten og å finne en måte å kurere kreft. I virkeligheten finner jeg det lettere å laste ned en blogg, enn å lese dagens avis. Det er dessverre lettere å lese om det nyeste innen mote, enn hvordan flere tusen mennesker dør av kreft hvert år, og jeg ikke kan gjøre noe med det. I tillegg er deres interesser felles med de fleste andre tenåringsjenter på min alder. Snakker bloggerne og deres venninner om det så snakker jeg, og mine venninner om det. Det er nok dermed en medvirkende faktor at jeg også har lyst til å passe inn.
Drømmen om det perfekte liv
Så hvorfor leser jeg da blogger? Er det en måte å koble av på? Er det overfladiske livet deres så komisk at jeg finner det avslappende å lese om? Er mitt eget liv så trist at jeg må høre om noens gode hverdag? Eller savner jeg barndommen og ”Barbie”? Kanskje gjør jeg det fordi jeg da slipper å tenke på mine egne problemer? Eller er det rett og slett bare en avhengighetsfaktor? Ikke vet jeg! Og jeg tror nok at jeg aldri kommer til å forstå det heller!
