Nå er endelig julen her. Finnes det noe bedre? Den tiden på året du skal tilbringe med en du er glad i. Hvor du skal gå rundt juletreet, åpne adventskalenderen og fylle huset med engler og nisser. Men med julen følger også stress. Huset skal pyntes, middager arrangeres og viktigst av alt pakkene handles.
Tekst: Mina Ridder-Nielsen Janssen, Illustrasjonsbilde: Flickr
Fulle parkeringshus
Det er lørdag ettermiddag i midten av desember og den ekstatiske moren, handleglade datteren, og juleleie faren har kommet frem til kjøpesenteret hvor de endelig skal få unnagjort deler av julehandelen. Far har bestemt seg for å kjøpe alle gaver på nett, men blir likevel dratt med på handelen med streng beskjed fra mor om at dette er noe av det eneste de gjør sammen. Inne i parkeringshuset er første etasjen full. Bilene tuter, og en mann i BMW raser på en yngre og nokså uerfaren kjører. ”Det går bra vennen min. Det er sikkert ingen i andre etasje,” sier mor henrykt i bilen. Oppe i andre etasjen svermer det av biler. ” Det er en ledig plass der borte – fort,” datteren hopper i setet. Far råner bort til enden av parkeringshuset der den ledige plassen befinner seg. ”Det var nære på. Men tenk da dere. Inne på senteret er det nok ikke såå mange, ” sier mor. Far himler med øynene. Datteren nikker ivrig.
Travle butikker
Etter femten minutter med stillestående kø for å trekke parkeringslapp løper mor og datter om kapp til Bikbok. ”SALG!” sier datteren og ser på moren med store øyne. Da de kommer seg forbi en jentegjeng som alle skal kjøpe den samme kjolen blir datteren forelsket i en rød topp. Mor blir ivrig med henne til prøverommet. Far plasserer seg i en stol med håp om at dagen snart er omme. Inne i prøverommet må datteren stå på hauer av prøvde, med ukjøpte klær i håp om at toppen sitter fint på. Butikkarbeiderne har ikke hatt tid til å rydde de bort. I kaoset av mennesker er en heldig om en klarer å trekke pusten mellom intervallene. Og det er ikke snakk om at folk selv henger det på plass. Da toppen sitter fint på. Vel og merke etter ti minutters prøvetid starter kampen mot kassen. Det er far som har blitt overlatt ansvaret å betale. Konen og datteren har sprunget videre til neste butikk. Da snakker vi familietid. For ingenting kan ødelegge den fine førjulstiden. Ikke en gang overfylte butikker, fulle prøverom og sinte fedre. Det er jo tross alt snart jul. Den roligste tiden på året.
Pakkedisken
En viktig del av førjulshandelen er å få gavene pakket inn. For det er ikke snakk om at en kan gjøre det selv. Så fort mor kjenner lukten av innpakningspapir, og halvgode innpakkere løper hun av gårde. Datteren følger etter litt halvklein i håp om at hun ikke kjenner en av de som pakker inn. Da de kommer frem står det overaskende nok bare en foran dem i køen. ”Nei, nå var vi heldig Mathilda,” sier moren henrykt og ser på datteren som nikker. ”Det er så deilig å slippe å gjøre dette selv.” Datteren blir rødere og rødere i ansiktet hver gang moren åpner munnen i håp om at hun snart kan holde kjeft. Kommentarer som det der er nemlig rimelig flaut. Troen til mor på at innpakkningskøen skulle gå raskt er for lengst glemt da mannen foran dem tar opp enda en pakke. De fleste som vil ha pakket inn gavene sine har som regel med seg flere enn bare en. Med halvsvette panner, og hoder som verker står det i dag to jenter i slutten av tenåringene og pakker inn julegaver. De ser slitne ut. I det jentene sier god jul blir det allerede brede smilet på mors lepper enda bedre. Om det en gang er mulig. Nå er det nemlig hennes tur. Men det kan hun bare glemme da det plutselig smetter en dame inn foran dem. For i det idylliske julestriden er det ikke snakk om høflighet. Her stiller vi oss bare først i køen selv om en tydelig kan se at det er andre som har ventet lengre enn en. Far forteller mor at hun må si ifra. Men mor rister på hodet og sier; ”Vi må ha tålmodighet kjære. Det er jul. En skal ikke kjefte på andre da.” Datteren og faren ser oppgitt på hverandre. For sistnevnte har nok dommedagen allerede kommet. Men klage kan en ikke. Det er jo tross alt snart jul.
Utslitte bein
Da familien endelig har fått pakket inn gavene er det tid for å snu og vende de utslitte beina hjem. Det ble ikke mye handling, men som mor alltid sier. ”Det er bedre å ha mislykket enn å aldri ha prøvd.” Med tomme mager, og et par blåmerker etter alle albuene i magen kjemper familieflokken seg tilbake til bilen. På vei ut av parkeringshuset bulker en Audi bort i fars bil. Sjåføren ruller ned vinduet og skriker; ”Se deg for!” Mor holder datteren for ørene i det far svarer; ”Nei men se deg nå for h******* å vente på din tur.” Nå har det virkelig kokt over for far. Den frydefulle førjulsaktiviteten er ikke lenger like himmelsk.
Overfulle parkeringshus, albuer i magen, sinte fedre, og sniking i køen. Er det dette som er idyll? Er det dette som er julehandelen? Trodde julehandelen handlet om å traske rundt i butikk etter butikk i håp om å finne den perfekte julegaven mens en får høre julemusikk, og trykke i seg peppekaker i pausene. For å få julestemning? Og glede noen en er glad i? Ikke vet jeg. Det eneste jeg vet er at det er desember, og den forbanne idylliske julehandelen.
