De siste tjue årene har Oslo etablert et hiphopmiljø. Det ferske samfunnet har mange engasjerte musikere, men artister innenfor sjangeren kan oppleve å bli stemplet som kriminelle.
Tekst og foto: Jonas Samuelsberg
Bassen runger fra tredje etasje i en beige blokk på Bøler, øst i Oslo. Aggresiv ”gangsta rap” strømmer ut fra høyttalerne. Ice Cubes karakteristiske stemme over en tung, rask beat fyller den alminnelige leiligheten. En blir ikke møtt av en hissig pitbull med kjettinghalsbånd i døra, og det ligger ikke våpen og kokain på stuebordet.
På veggene henger det familiebilder og malerier. Et keyboard, en datamaskin og et glass vann står på et glassbord i stua. Odin (15) slår på keyboardet og dype basstoner spilles fra anlegget. Hver gang han trykker på en tangent, rister det lett i glassbordet. I flere minutter sitter han og tester ut forskjellige melodier og kombinasjoner av lyder, uten å finne basslinjen han leter etter.
– Dette funker ikke ass, sier han med et lite preg av frustrasjon i stemmen. Han gjør et par forsøk til før han klapper igjen PC’en.
Tre mot tre på én kurv
”O-o-oooodin!”, roper en av gutta når Odin kommer gående. Bøler Skole ligger ikke langt unna blokka til Odin. Fem kompiser sitter på en nedtagget benk. De er en stor vennegjeng som pleier å samles for å spille basketball. Gutta er som de fleste på deres alder, ikke overbegeistret når det kommer til skole, men i sommerferien tilbringer de mange dager i skolegården. Da er det ikke for å trekke luft mellom dobbeltimer med matematikk og samfunnsfag, men for å samle kompisene og ”chille”. Nå som det er mars og våren er kommet, kan de endelig henge mer utendørs. Når de ikke dunker på de rustne ballkurvene, snakker de om alt en kan forestille seg.
– Helt ærlig… Kurupt vs Xzibit, hvem er best?, sier Jones, eller Joe som de kaller han, og bryter stillheten etter en kort, men intens basketballkamp. Tre mot tre på én kurv, førstemann til 15 poeng. Vinnerlaget får ære og ”streetcreds”. De kommer aldri til enighet om hvem som er den beste rapperen, og diskusjonen går over til generell prat om hiphophistorie fra 90-tallet.
Hiphopen slik vi kjenner den i dag, oppstod i New York på 1970-tallet. Ungdomsgrupper med et dårlig forhold til politiet formet den kontroversielle musikksjangeren. Det er en av grunnene til at veldig mange har fordommer mot det globale hiphopsamfunnet. På 1980-tallet spredde sjangeren seg fra å kun være en gatekultur i Amerika til flere deler av verden. Siden slutten av 90-tallet har hiphop vært en ledende kultur også i Norge.
Gjennom et gjerde, ned en trapp og inn i skogen.
Sterke farger bryter med de duse fargene av et skogområde tidlig på våren. Nederst i skogholtet ligger en liten trehytte. ”The Spot”, som de kaller den, er som en klassisk trehytte, bygget med alle slags materialer. Plankene og pallene som former ytterveggene er ikke beiset med olje eller malt. Veggene er fulle av grafitti, flere lag oppå hverandre med spraymaling i de fleste fargene på fargeskalaen. Skogholtet er skjult fra de suburbane boligstrøkene i bydelen. Her er det stille og rolig. Fuglekvitter, drittslenging mellom kompiser og musikk fra en bærbar høyttaler er det eneste man hører i denne delen av skogen om sommeren. Dette er også et sted hvor Odin og ”gutta hans” pleier å slappe av når været er fint nok.
Rundt trehytta ligger det tomflasker, spraybokser og annet søppel.
– Vi pleier å holde det ganske ryddig her. Kommunen vet om dette stedet, så vi pleier å holde det så ”smud” som mulig. Hytta er heldigvis ikke revet enda, forteller han og kaster et blikk bort på en haug med tomme spraybokser.
Her har kompisene skrevet mange vers sammen.
– Låtskriving fungerer på mange forskjellige måter. Noen sitter med penn og papir helt til de har et helt allright vers. Jeg jobber ikke på den måten. Når noe popper opp i hodet mitt, setter jeg på en beat og rimer. Men av og til er det ingenting som popper opp. Jeg liker å ”write” med behagelige omgivelser, som her, forteller Odin.
På vei til politistasjonen
Odin sitter på T-banen. Sola skinner skarpt gjennom de skitne vinduene. ”Neste stasjon, Hellerud”. Klokka er nesten tre og Odin er på vei til Manglerud Politistasjon for å ha en samtale med politiet. Med musikk på ørene sitter han og tramper til takten, uten bekymringer.
– Man kan ikke legge skjul på at mange av de største rapperne gjennom tidene har vært gjennom mye, og gjort kriminelle greier. Men det er viktig å vite at de fleste av oss bare er vanlige folk med engasjement for musikken og med en baggy klesstil.
Odin går ut av T-banen og retter på capsen sin. ”Dørene lukkes”.
