De siste 30 årene har Amerikansk fotball i Norge vokst fra en liten vennegjeng til tusen utøvere kledd i store beskyttelser, sterke farger og hardt engasjement.
Tekst og foto: Vetle Bergh
Klokken er halv ti en torsdag kveld i begynnelsen av mars. Spillerne fra Oslo Vikings ankommer Valhall arena, øst i Oslo, klare for trening. Store menn kledd i rødt og hvitt står på tribunen og gjør seg klare. Med brede skuldre og hjelmer i hendene skravler og ler de. Valsende ned mot banen står alle og venter på ”headcoach” Jesse, som forventer at alle er klare.
Oslo Vikings er et av Oslos to Amerikansk fotballag, og et av Norges 27 lag. Laget ble startet i 1986 og var en sammenslåing av tre skoleprogrammer som opprinnelig het ”Westside Vikings”. De siste årene har interessen for Amerikansk fotball i Norge eksplodert. Mange flere har begynt som spillere, engasjerte foreldre har begynt som trenere, og antall publikummere som kommer for å se kamper, har økt betraktelig. Mange småbyer og områder har fått sitt eget lag.
– Bare i de seks årene jeg har vært her har jeg sett veldig stor økning i popularitet i sporten, sier Jesper Jørgensen (18) som er runningback for laget.
– Amerikansk fotballmiljøet er lite her i Norge. Vi har ikke noen kultur for det, men vi jobber med det, og allerede de siste årene har miljøet økt ekstremt. Vi har gått fra å ha 60 fans på kampene til tusen, sier Jan Jørgensen (50), en lav, skallet og barsk mann, som er assisterende trener for Oslo Vikings. Han er far til Jesper på laget og er derfor sterkt engasjert. Han begynte selv å spille Amerikansk fotball på slutten av 1980-tallet.
Antall nordmenn som ser Super Bowl, har også økt betraktelig. De siste to årene har seertallet blitt tredoblet. Natt til 2.februar i år satt 124.000 nordmenn klistret til tv-skjermen for å se New England Patriots slå Seattle Seahawks i en av de mest nervepirrende Super Bowlene på mange år.
Lagtrening
Valhall arena er åpen og på størrelse med tre fotballbaner. Det er høyt under taket og kaldt i lufta. Man hører hvert eneste ekko fra alle de andre som er her. Hallen er delt inn i seks deler, med vanlige fotballag på fem av dem. Det største feltet er holdt av til Oslo Vikings.
– Får vi hele denne plassen? Please si at vi gjør det, sier en entusiastisk stemme i mengden.
Spillerne blir brått bedt av treneren om å forte seg ned på banen. De begynner treningen som en militærøvelse, med høye rop og ordre fra coach Jesse Alderfer, som er hovedtreneren for laget. Han er en svær og kraftig mann med tykt skjegg.
– Wherever we go, we run! At least make it look like you´re running, roper coach Jesse. Alle spillerne omtaler Jesse som ”coach”. Han kommer fra USA og har spilt Amerikansk fotball siden han var 4 år gammel. Han kom til Norge for å spille for Vikings i 2009, men har senere blitt hovedtreneren for seniorlaget.
Spillerne deles opp i tre grupper avhengig av hvilken posisjon de spiller, og trener sine egne øvelser. Assisterende trener Jan trener runningbacks, som er de som løper med ballen. Coach Jesse trener defence. Quarterbacken, som er posisjonen som kaster pasninger, trener recievere, som er de som tar imot pasninger. Alle spillerne samles på midten hvor de står i en sirkel, legger hendene samlet og roper ”en, to, tre, Vikings!”. Over hele banen hører du ”Set, GO!”, som hver trener roper når den neste spilleren skal gjøre en øvelse.
De gjør en øvelse hvor en spiller løper og krasjer i en medspiller, som prøver hardt å løpe videre over linja. Spillerne sakker ned etter kollisjonen og tror øvelsen er ferdig. Det er assisterende trener Jan helt uenig med. Det er uakseptabelt å stoppe før linja. Øvelsen skal gjennomføres.
– Etter du kommer forbi ham må du bare eksplodere ut! Øvelsen er ikke ferdig før du er over linja, roper Jan.
Kamptid
Til tross for den økende populariteten til Amerikansk fotball, har Norge veldig få baner som er tilrettelagt for denne sporten.
– Where do you think the middle is here? sier den forvirrede quarterbacken mens han skal starte treningskampen. Med en bane som ikke er tilpasset for Amerikansk fotball, må midten og yards regnes ut i hode og blir litt unøyaktige.
– Det er vanskelig for oss å forberede oss til sesongen her. Dette lokalet er ikke akkurat gratis for oss å leie, så nå håper vi at de tar bort isen fra utebanene snart, sier Jan.
Begge lagene står i ringer på hver sin side og planlegger. Alle stiller seg i posisjon, og alle vet akkurat hva de skal. Ingen sier noen ting, og alt er helt stille. Alle offensive blikk stirrer på quarterbacken, og alle defensive spillere stirrer på spillerende skal gjøre alt for å stoppe. Det er tid for kamp.
– Set, hut! roper quarterbacken og alle begynner å løpe. De hopper rundt hverandre og er helt ville etter ballen. Quarterbacken kaster til en reciever som stuper etter ballen, mens en annen spiller stuper etter han. Recieveren klarer å ta ballen, men blir fort dratt ned i bakken som en stein.
Medspillere løper bort og gir high-five til recieveren og slår hjelmene sammen som krigere. Det andre laget derimot kjefter på hverandre og roper. Ingen tar dette useriøst.
– Vi har brukt seks intensive uker nå på vektløfting, som en del av å gjøre oss klare til de ordentlige spillene starter, sier Jesper.
Spillerne snakker veldig mye engelsk til hverandre, selv om de kan norsk. Det kan være fordi de ikke helt vet hvem på laget som snakker norsk og hvem som snakker engelsk. En liten del av laget er hentet inn fra utlandet, slik som coach Jesse.
Stereotyper
Forskjellige Amerikansk fotball-entusiaster har sin egen mening om hvordan de synes sporten blir representert og om stereotypen er korrekt. Er virkelig Amerikansk fotball-spillere store, arrogante beist som lykkes i alt slik vi ser i mange amerikanske college-filmer?
– Filmer og stereotyper viser Amerikansk fotball veldig amerikansk. Det er helt annerledes her i Norge. Quarterbacker er ikke de som er superpopulære på skolen, får cheerleadere og blir kongen av ballet, mener Jan.
– Filmer er veldig forskjellige i hvordan de representerer sporten. Og jeg føler at det blir vist veldig godt i filmer som ”The longest yard” som har Amerikansk fotball i fokus. Andre collegefilmer og slik føler jeg ikke har amerikansk fotball i fokus, og har det mer som en ting på siden, sier Jesper.
Den hundre prosent amerikanske Jesse Alderfer har en helt annen mening.
– Jeg synes at filmer og stereotyper virkelig representerer sporten godt og viser lagene som mer enn bare et sportslag, men også som en slags familie.
Selv om de er uenige i om Amerikansk fotball framstilles korrekt, er det en ting Jan, Jesper, Jesse og de fleste på laget er enige i. Det er at de er sikre på at interessen for Amerikansk fotball, kommer til å bli større og større.
– Jeg har et mål innenfor Amerikansk fotball. Jeg vil hjelpe med å gjøre sporten større og mer populær i Norge, sier Jesper.
Det begynner å bli sent på kvelden og treningen går mot slutten. Quarterbacken kaster en ball over hele banen mens spillerne står ved siden av hverandre på en lang linje. Hvis den som ballen går til, ikke tar den i mot, må alle løpe ti ekstra runder på slutten av treningen. Hvis en person driter seg ut, blir han ikke den mest populære på laget. Hver eneste én klarer å ta imot ballen og får like mye jubel hver gang. Likevel blir det fem repetisjoner over banen. Ingen slipper unna trening så lett.
