Magi blir skapt i Bøler kirke når tjuefire ungdommer svinger seg rundt i flagrende kostymer til jungelens melodier. Snart har de premiere, og nervene er i høygir.
Tekst og foto: Rebekka Nordrik Reed
– Akkurat nå har jeg bare lyst til å kaste opp.
Ihne Sveen (14) sitter bak scenen med venninnen Lea Hald (13), og titter nervøst ut i luften. Hun er ikledd bjørnekostymet sitt som består av brune, posete klær med en stor sløyfe på brystet. Lea, som skal spille ape, går i stripete bukser, grønn skjorte, en blomsterkrans og hårstrikker i alle regnbuens farger.
– Nei da. Dette blir kjempegøy!, utbryter Lea og gliser.
Utenfor har foreldrene begynt å samle seg i en lang kø foran inngangsdøren. De har kommet for å se ungdommenes premiere av musikalen ”Jungelboken”. Noen av dem har stått der i over en time. Rundt dem svirrer mange små barn. De roper, ler og banker utålmodig på døren.
– Nå er jeg veldig spent på å se premieren! Jeg var på generalprøven i går, og den gikk sånn som generalprøver skal gå, ikke helt perfekt, men det betyr at det blir enda bedre i kveld!, forteller Dina Hald, Leas mor.
Klokken nærmer seg seks, og barna skal akkurat til å hamre på døren igjen, da den endelig åpner seg.
Godt miljø
– Husk å spille med ansiktet!
– Når dere går bakover må dere gå med intensjon!
– Få øyekontakt med publikum og hold blikket!
Det er mandag kveld to uker før premieren, og teatergruppen har samlet seg i Bøler kirke for å forberede seg til forestillingen. Instruktør Gerd Brox roper ut sine ordre. Alle smiler og hilser på hverandre når de kommer, og ingen er redd for å slå av en prat. De første som dukker opp er Lea, Ihne og Elise Kristin Lie (13). De gleder seg til å komme i gang.
– Det er utrolig gøy på teateret. En ting jeg synes er bra, er at lederne tar hensyn til våre ønsker. I år ba vi om å få spille en musikal, og det fikk vi, sier Ihne. Elise nikker samtykkende.
En høy latter høres ute i gangen. To jenter har nettopp dukket opp.
– Hei! Hvordan går det?, sier en av jentene til den andre, med et stort glis om munnen.
Selv om stemningen blir mer alvorlig så fort øvingen har begynt, og instruktørene kan virke litt strenge, sitter ungdommene med glødende ansikter og brede smil når de ikke står på scenen. Og når noen nettopp har fremført sine replikker eller en sang, spares det ikke på komplimenter.
– Det er et utrolig hyggelig miljø her. Alle roser hverandre uansett hva vi gjør, forteller Ihne.
– Alle kan også snakke med hverandre og man kan alltid være seg selv fullt og helt, skyter Lea inn, mens hun drar fingrene gjennom håret.
Lea mener også at dette er et sted hvor man kan lære seg å bli mer utadvendt.
– Da jeg begynte her, var jeg litt sjenert, og jeg var redd for å stå på scenen. Det har endret seg veldig i løpet av de to årene jeg har gått her.
Foreldre i arbeid
Salen der de spiller er stor, og det er høyt under taket. To store tredører står på hver sin side av rommet. Langs veggene står det mange bord dekket av manus, yttertøy og rekvisitter. Et annet litt større bord står plassert nærmere midten. Ved dette bordet sitter instruktørene. Foran dem står det noen kaffekopper og flere bunker med papirer. En av instruktørene er Gerd Brox. Hun har skulderlangt lyst hår og en flagrende, svart bluse med rosa blomster på. Gerd er den av instruktørene som har jobbet her lengst, og hun er fast ansatt. Hennes oppgave er å regissere, sørge for at alle har det bra og at gruppene fungerer.
– Jeg har nå jobbet her i elleve år, så jeg trives veldig godt. Det er en veldig morsom jobb å ha ettersom man blir kjent med mange folk og man lever et kreativt og annerledes liv, meddeler Gerd.
Utenfor salen høres høye hvinelyder fra en håndoverfres som sliper ned kantene på en stor treplate. Her står to fedre og lager en hule som skal brukes som rekvisitt i forestillingen. I en annen del av kirken sitter det en gjeng med mødre og syr kostymene ungdommene skal bruke.
– Teateret er foreldredrevet. Alle som har barn her må bidra med noe, forteller en av fedrene.
Skuespillerdrømmer?
Tilbake i salen blir musikken slått på. Alle ungdommene stiller seg opp på rekke og uler i kor. Deretter går en og en frem og synger en kort presentasjon av deres karakter i stykket. Når refrenget slår inn, danser alle helt synkront. Instruktørene hvisker replikker fra sidelinjen og bryter inn hver gang de mener noe bør gjøres annerledes.
– Gjør sånn her 1. 2. 3. 4., roper en av instruktørene ut, mens hun viser frem noen dansetrinn.
Andrine Dyblie Erdal (15) er en av de som har gått lengst på teateret. Hun har holdt på i åtte år. Hun fikk høre om teateret gjennom en venninne og bestemte seg for å begynne, ettersom hun hadde lyst til å gjøre noe gøy og alltid hadde vært interessert i teater.
– Jeg synes det å spille skuespill er utrolig morsomt. Det gir oss muligheten til å bruke energien vår, forteller Andrine.
Men hva vil alle disse ungdommene? Er de her for moro skyld, eller ønsker de noe mer med det?
– Jeg har lyst til å fortsette med teater en stund til og det kunne vært gøy å jobbe med noe innenfor bransjen, men jeg vil ikke nødvendigvis bli skuespiller, sier Andrine.
De fleste ungdommene er enige i dette, men det er likevel noen som har høyere ambisjoner.
– Jeg har lenge hatt en drøm om å bli skuespiller, forteller Lea.
Hun håper teaterundervisningen kan brukes som et springbrett inn i teaterbransjen.
Uavhengig av hva slags planer de har for fremtiden, er det ingen som holder noe tilbake når de står på scenen. Replikkene blir utført med stor innlevelse og ingen bommer på koreografien.
– Det er utrolig gøy å se at barna utvikler seg og får til det de drømmer om. Det er givende å se dem gjøre noe kreativt, forteller Gerd Brox.
Premierekveld
Forestillingen er over og ungdommenes ansikter stråler. Forestillingen gikk helt perfekt, med unntak av noen få tekniske problemer. Foreldre og venner strømmer opp mot scenen for å dele ut klemmer, blomster og ros.
– Det var kjempegøy! Jeg gleder meg allerede til neste forestilling!, utbryter Lea andpustent.
Et par svetteperler renner stille nedover ansiktet hennes. Det krever sin tenåring å opptre i dyreham.
[slideshow_deploy id=’2365′]
