Publikum er klare. Tidligere på kvelden har noen gode unge talenter vært på, men nå kommer mannen de alle har ventet på, Jonas Alaska.
Tekst og foto: Hanne Cecilie Sagen
Når du går inn i huset plan B i Lillehammer, Amanduskroa, treffer en varme og en ubehagelig lukt deg. Men alle later som ingen ting. Alle står der, klare for at deres mann skal komme ut på scenen. Jonas Alaska. Han kommer ut med kassegitaren rundt kroppen og publikum jubler.
– Hei alle sammen, sier han med en rolig stemme.
– Jeg skal spille noen låter for dere i dag. Alle sangene mine handler for det meste om det samme, det å være tenåring og de er alle sammen litt dystre, forteller han flere ganger gjennom det man kan kalle første del av showet. Han står alene på scenen med kassegirtaren. Til noen sangen tar han på seg et munnspill som han selv spiller, mens han spiller på gitaren. Til en sang kommer kjæresten han og broren hans ut på scenen, men forsvinner etter en sang.
– Denne sangen skrev jeg om tapet av broren til faren min, som han mistet når han var på min alder, forteller Alaska (26). Sangen “If only as a Ghost” fyller noen tomme øyne med tårer. Fremførelsen er følelsesbeladet. Sangen er slutt, og nå sier Alaska at det er på tide å la hele bandet få komme ut på scenen.
Tempoet skal opp. Det er ikke bare kassegitaren som blir spilt på, men også trommer, keybord, bass og elektrisk gitar. Bandet er samkjørte og ser ut til å ha det gøy oppe på scenen.
-“I love you, I love you baby”, synger han i den første sangen med bandet. “I´m Sorry” er navnet, og det skaper en annen stemning i rommet, med alle instrumentene i samspill. Tross varmen elsker publikum det. De ler av det Alaska sier og vil bare ha mer.
Etter den såkaldte siste låten er spilt roper publikum:
– Mer! Mer!
Alaska og bandet er tilbake på scenen.
– Vi har spart to låter til til dere! Og igjen tusen takk for at dere kom, sier Alaska og avslutter konsterten med “Summer”.
[slideshow_deploy id=’2441′]
