Du ser oss i gangene, gående inn og ut døra med øreproppene i øra og telefonen i hånda. Du ser oss som en gjeng rundt bordet , mens vi smiler og ler. Det er akkurat som om vi ikke har en eneste bekymring i verden. Du ser oss i timene, ansiktet nærmest inntil skjermen. Du tror vi noterer, men vi tar alle vår daglige sjekk på Facebook, Tumblr og Twitter. Vi er skremmende avslappet. Livet er uten bekymringer.
Det er ikke bare, bare å ha alt under kontroll. Livet er et kaos både sosialt og utdanningsmessig. Det er press på godt snitt og mas om høyere utdanning. Det er utmattende. De færreste vet hva de vil bli i en alder av 18/19 år. Vi prøver å fremstå kontrollert og avslappet. I midlertid vet ingen hvor slitsom festen på fredag var, alt vi fikk se var gruppebildet på Instagram, eller storyen på Snapchat.
Vi har alle tenkt samme tanke. Den søndagskvelden du bestemmer deg for at uka skal bli bra med gode karakterer. At du skal sprette opp av senga mandags morgen, men det skjer aldri. Stress, press og mas gjør deg sliten, men du rekker akkurat og være her til 08:15. ”Jeg er bare trøtt” sier du. Det er ingen som vet at du fikk hjertet ditt knust på lørdag eller at du gråt deg selv til søvn på søndag.
Du får ikke sove, og du tenker ikke på noe annet enn ferie. Da skal du ligge i senga hele dagen, slappe av, og se på serier. Samtidig vet du hva som følger etter ferien. Eksamen er rundt hjørnet. Du må få bra på den, for ellers ryker hele utdanningsplanen din. Det er ingen som får høre om 2ern i nynorsk eller oppgaven som ikke ble vurdert. Bare 5ern i historie.” Alle får bra karakterer, jeg må skjerpe meg.”
Bak fasaden er livet et kaos. Det positive kommer i fokus og det negative blir begravd. Det er ingen som skal vite at livet kan være kjipt. Alle vet at alle har dårlige dager i blant, men det er ingen som trenger å vite det. Du mener kanskje ikke å fremstå problemfri. Det har i midlertid blitt tabu å vise at du har det kjipt. I følge Folkehelseinstituttet viser statistikken at for aldersgruppen 15-19 år økt bruk av antidepressive, 44% for gutter og 48% for jenter fra 2004-2014. Hvorfor holder vi dette bak fasaden når vi vet at vi ikke er de eneste? Hvorfor vil vi alltid fremtre som sterke oppegående? Hvorfor kan vi ikke bare få lov til å være mennesker med feil og mangler? Livet er under kontroll. Lover.
