Sorg er en individuell opplevelse. Julianne (18) skriver om hvordan hun gikk gjennom sorgen etter at hun mistet faren sin som 14-åring.
Tekst og foto: Julianne Mossing
Siste gang jeg sier ha det til pappa, klemmer vi. Så drar han fra meg med 45-bussen fra Jarbakken stasjon.
Sommeren 2011 er pappa og jeg på badeferie i Tyrkia. Ferien er avslappet og vi beveger oss lite. Likevel sliter pappa.
– Jeg klarer ikke gå så fort. Du må være tålmodig i oppoverbakkene, forteller han meg plutselig en kveld etter vi har spist ute.
– Det svir i halsen min. Jeg tror det er angina – slik som bestemor hadde. Jeg må sjekke det ut når vi kommer hjem.
Jeg spør ikke noe om mer om det og feier temaet bevisst bort. Men jeg er klar over at bestemor døde av angina i samme alder som pappa er i nå.
Selv om jeg velger å ikke vise noen følelser ovenfor pappa, blir jeg redd inni meg. Jeg ringer mamma som er hjemme i Norge og forteller at jeg sur på pappa som forteller meg noe slikt.
Samme kveld spiller hjernen ut scenarioer hvor jeg må tilkalle resepsjonen fordi pappa ikke puster. Tyrkiske ambulansefolk stormer inn døren og starter hjerte-lunge-redning. Jeg ser for meg at jeg må reise hjem alene fra Tyrkia. Likevel sovner jeg og sover godt, og tenker ikke mer på samtalen med pappa før i september neste måned. Da har pappa vært hos legen og forteller meg at han er frisk. Men han lover meg at han skal på grundigere kontroller. Senere en gang.
Den 28. September 2011 er en grå torsdags septemberdag. Jeg er inn i mitt siste år på ungdomsskolen, og jeg har allerede begynt å føle på arbeidsmengden. Jeg ser fram til høstferien uka etter. Denne dagen går jeg alene hjem fra skolen, og jeg har hele dagen følt meg litt uggen i formen. Senere er det fotballtrening og jeg har bestemt meg for å stå over. Som jeg alltid gjør, bestemmer jeg meg for å ringe pappa for å fortelle han at jeg blir hjemme. Pappa og mamma bor ikke sammen, og jeg snakker ofte med han over telefonen. Men denne gangen utsetter jeg det. Det er noe som får meg til å vente med å ringe han.
Få minutter senere sitter jeg behagelig i sofaen foran TVen. Mobilen ved siden av meg ringer. Jeg ser det er mamma og jeg svarer raskt. Mamma ringer alltid etter skolen.
– Hei… Hvor er du?
– Hjemme. Jeg skal ikke på trening i dag, svarer jeg opphengt i programmet som går på TV-skjermen.
– Det har skjedd noe. Men jeg vil vente med å fortelle det til jeg kommer hjem fra jobb, sier mamma kort.
Jeg bemerker meg at mamma er andpusten og skjelven i stemmen. Hun er ute og går. Raskt.
– Jeg er på vei hjem. Kan du love meg å verken ringe eller svare noen andre enn meg?
Jeg ser på klokka på mobilen. Det er uvanlig for mamma å komme hjem så tidlig fra jobb.
– Greit, svarer jeg forvirret.
Forundret over samtalen fortsetter jeg å se på TV. Men jeg klarer ikke å konsentrere meg om innholdet. Samtidig som jeg skjønner at det har skjedd noe alvorlig, inntar et følelsesspekter av spenning og nysgjerrighet kroppen min. I en ellers kjedelig tid som siste året på ungdomsskolen er, håper jeg på litt ”action” i livet mitt. Jeg tar opp telefonen og er på vei til å ringe pappa i ren vane for å snakke med han om samtalen med mamma. Jeg ringer alltid pappa når kjeder meg og venter på noe. Men det er noe som stopper meg fra å ta opp telefonen, og jeg husker på instruksene fra mamma. Jeg henter hunden min og plasserer han ved siden av meg i sofaen mens jeg venter. Sammen med hunden min venter jeg uvitende på døden.
– Pappa er død
Tre ord raserer den fredfulle tilværelsene min. Pappa rakk aldri de grundigere kontrollene. I en anspent posisjon sitter jeg 
plassert i hjørnet av sofaen. Mamma sitter på motsatt side med knærne sine tett inntil mine. I det ordet ”død” kommer ut av munnen til mamma, bryter jeg umiddelbart ut i hysterisk gråt samtidig som jeg skriker ut et høylytt og langvarig ”nei.” Jeg er ikke enig i det mamma sier. Det er ikke greit. Pappa kan ikke være borte. Pappa er min pappa, og min pappa må leve.
” Hvil i fred, pappa! Det skjedde så uventet. Er så glad i deg! ” (Facebookstatusen min samme dag)
”!?” (Første kommentar sekunder etter)
Kort og enkelt. Sjokkerende. Etter noen timer med hysterisk gråt med tårer som aldri stopper og høy puls er kroppen min utmattet, og jeg har endelig roet meg ned. Jeg begynner å tenke på alle rundt meg. Foreldremøtet om noen timer som verken mamma og i hvert fall ikke pappa vil møte i. Fotballaget hvor alle kjente til pappa så godt som straks skulle ha trening. Gunstein – pappas bestevenn. Hvordan føler han det? Mine aller nærmeste har fått dødsbudskapet, og jeg føler et behov for å nå ut til vennene mine. Jeg synes det virker befriende å slippe å fortelle det til en etter en.
Kondolanser tikker inn i kommentarfeltet på facebook og støttende meldinger blir sendt på sms. Det ankommer en stor blomsterbukett på døra fra klassen. Og enda et par blomster til. Så enda flere. Og dagen etter enda mer.
– Sier man takk til kondolanser? Spør jeg meg selv i blomsterhavet.
I dagene etter er det vanskelig for meg å forstå at verden går videre som normalt. Rundt to dager etter pappas død blir jeg med mamma på butikken. Foran taco-hylla står et kjærestepar og diskuterer seg fram til hvilken taco-saus de skal velge. Jeg blir irritert. Hvordan kan dem bry seg om noe så ubetydelig når pappaen min er død?
Bestevenninna mi fra Sørlandet ankommer få dager etter med faren sin. Fedrene våre var bestevenner og de kommuniserte med hverandre på telefon og skype hver eneste dag. Det er takket være dem at vi døtrene er så gode venner. Bestevennen til pappa er den som fattet mistanke etter å ikke fått kontakt med han etter en kveld og morgen.
Pappa skal begraves i hjembygda si i Trøndelag. Jeg nøler først med beslutningen, men er etter hvert veldig bestemt. Jeg er klar over at dette vil gjøre det vanskelig for meg å besøke graven hans, men det føles feil å begrave han alene på en tilfeldig kirkegård i Oslo. Bestevenninna mi og faren hennes tilbringer uka hos oss før vi reiser opp til begravelsen. Jeg har det gøy denne uka sammen med venninna mi, og det er godt å få tankene over på noe annet. Vi tuller og vi ler, og i noen øyeblikk glemmer jeg hva som har skjedd. Sang. Latter. Smil. Varme. Men på innsiden tomhet. Inne mellom kommer tårene. Venninna mi er så flink den uka. Hun oppfører seg naturlig rundt meg. Hun lar meg gråte og hun lar meg le. Hun gir meg akkurat det jeg trenger før jeg skal begrave min egen far.
– Uka før begravelsen hos deg, husker jeg som en veldig fin uke. Vi shoppet litt, lagde sangvideoer og jeg husker jeg var veldig opptatt av at jeg skulle prøve å få deg til å tenke på noe annet. Det var liksom litt tidlig å snakke ordentlig om hva som hadde skjedd, kan venninna mi bekrefte i en facbook-samtale i 2014.
Det er riktig det hun sier. På denne tiden har det ikke gått opp for meg hva som virkelig har skjedd.
Kvalm og tung går jeg med sakte skritt etter kisten på vei ut av kirka. At det står ukjente mennesker å stirrer på meg er ikke noe som bemerkes. Jeg blir heller svimmel i det jeg innser hva som befinner seg innenfor det hvite treet og det hele føles veldig uvirkelig og absurd.
– Av jord er du kommet, til jord skal du bli.
Kisten heises sakte ned og jeg ser pappa forsvinne en siste gang. Jeg gråter stille, men det hele er alt for uvirkelig. Noen timer senere sitter jeg i sanitetshuset over veien og spiser sodd mens jeg prøver å ignorere mini-gravemaskinen som lemper resten av jorda over pappa. Det ser så brutalt ut.
Det er mange som trøster meg dagene etter. Jeg begynner å bli utgrått og blir mer vandt med hva som er skjedd. Det føles litt lettere nå. Jeg klarer å se fremover. Tiden etter døden til pappa og fram til begravelsen hadde vært en tid jeg ventet på noe som jeg fortrengte. Tiden hadde stått stille og små ellers betydelige ting var blitt total ubetydelige. Nå begynte livet å gå sin gang, og det uviktige ble igjen viktig. Sakte, men sikkert kan jeg leve i samme takt som resten av samfunnet igjen.
To uker etter begravelsen er jeg tilbake på fotballbanen og prøver å glemme tristheten. Men det er noe viktig som mangler i helheten. Jeg hører plutselig en klar stemme fra pappa. Jeg ser bort på sidelinjen hvor han alltid stod; alene og bortenfor trenerteamet mellom midtbanen og et av målene. Det er i disse øyeblikkene det blir for tøft. Øyeblikkene hvor jeg glemmer for så å bli brått påminnet. Jeg løper ut av banen og bryter sammen i mammas armer.
Noen uker etter begravelsen får vi en telefon fra et bankhvelv i sentrum. De forteller at pappa hadde en safe der med eiendeler lagret. Sammen med mamma drar jeg ned neste dag.
– Hva tror du det kan være? Spør jeg mamma.
Mamma og jeg ankommer en overdådig bygning. En vakt følger oss bort til safen, men forlater oss deretter. Jeg har ikke andre forventniger enn å finne gamle diplomer og attester. Men jeg synes det er merkverdig av pappa å ha en safe på et slikt sted. Mamma setter nøkkelen inn låsen på skuffen og drar den sakte ut. Foran meg ligger det plutselig godt bevarte dagbøker fra årene 1989 – 1995 trukket i fløyel. Med tett og liten skrift er hver eneste dag i disse årene dokumentert. Til og med værrapporter fra hver av dagene er med. Jeg føler meg ikke klar til å lese dagbøkene. Er det riktig av meg å lese dem? Men om jeg det er feil av meg å lese dem, hvorfor er dem da bortgjemt i et bankhvelv?
Livet fortsetter nesten som før. Selv om skoleåret 11/12 blir et litt annerledes år, klarer jeg meg bra. Helsesøster tar fort kontakt og jeg snakker mye med henne. Lærerne gir meg fri fra lekser resten av året. Likevel er jeg den som gjør mest. Det siste jeg vil er å “mislykkes” på flere felt, og jeg jobber derfor hardt med skolen. Jeg er hard mot meg selv og setter høye krav. Jeg får det for meg at dårlige karakterer vil gjøre alt verre.
Jeg bestemmer meg for å være åpen om pappas død, og jeg vil at det skal være lett for andre å snakke med meg om hva som har skjedd. Det er jeg som tilpasser meg dem, og jeg legger gjerne ordene de ikke tør å si i munnen på vennene mine. Jeg ønsker ikke å være hun det er synd på. Samtidig gir jeg meg liten tid til å sørge.
Jeg opplever at jeg redd for at jeg ikke sørger nok. Vinteren etter forteller tante meg at pappa har besøkt henne på gårdsplassen. Hun skal ha sett en tydelig skikkelse av han foran huset. Jeg har aldri vært overtroisk og opplevd noe som motstrider naturvitenskapslovene. Likevel plager det meg at jeg ikke har opplevd noe liknende.
Hvorfor har ikke jeg sett pappa? Er ikke sorgen min sterk nok? Bryr jeg meg ikke?
Jeg var 14 år da pappa døde. I dag er jeg 18 og har det bedre enn jeg noen gang har hatt det. Jeg har erfart at døden er brutal, tøff og ærlig, men også overkommelig. Jeg tillater meg selv å være glad og lykkelig, og dette er ikke noe jeg har dårlig samvittighet for lenger. Du trenger ikke nødvendigvis å bli psykisk ødelagt selv om du har mistet en forelder i ung alder. Jeg tror jeg er på lik høyde på “lykkelighetsskalaen” som de fleste av vennene mine.
Mange av de positive egenskapene har jeg fått fordi jeg har måtte gjennomgå sorg. Mange av valgene jeg har tatt i livet – valg jeg er fornøyd med – har jeg tatt fordi livsituasjonen min har vært som den har vært. Dette er valg som har gjort livet mitt utrolig bra. Jeg kan aldri være sikker på om jeg hadde vært på samme sted som i dag om pappa ikke ble borte.
Men jeg vil alltid ønske pappa tilbake. Men tilbake i det livet jeg har akkurat i dag.
Jeg fikk aldri se pappa død før begravelsen. Jeg kan aldri være hundre prosent sikker på at han ikke lever. Kanskje han bare var lei av å være pappa, planla alt nøye og dro sin vei et annet sted et eller annet sted i verden?
Selv om jeg har kommet over sorgen, vil jeg alltid stille meg slike spørsmål. Jeg vil aldri glemme. Det er når jeg ser folk som ligner på pappa, eller det oppstår situasjoner som gir minner, at det stikker i magen og presser på tårekanalene. Men det er også litt godt å bli minnet på det gode før det vonde skjedde.
