Det å ville følge drømmen sin er én ting. Å gjøre det, er noe ganske annet. Reisen gjennom det smale nåløyet byr på både utfordringer og magiske opplevelser for de unge talentene innen musikk og dans.
Tekst og foto: Eline Andersdatter Rønningen
Klassisk fiolin- og pianomusikk siver ut fra lukkede dører i øvingslokalene til Barratt Dues musikkinstitutt. Musikken sprer glede i den gamle, trange trappeoppgangen. Fra øvingsstudio 201 lyder Sonate No. 15 av Mozart.
Øvingsrommet med tunge bjelker langs tak og murvegger, tykke røde gardiner, to små buede vinduer og et blått vegg-til-vegg-teppe, er lite og intimt. Inntil den ene veggen står et brunt August Förster-piano, ellers i rommet er noen stoler og et lite bord. Her er ingen innredning tilfeldig. Alt er plassert og konstruert for at klangen i musikken skal lyde best mulig.
Den vakre melodien fremføres på piano av Christina Sofia af Klinteberg Herresthal. Hun er 17 år og drømmer om å bli sangerinne.
-Piano har jeg bare som bi-instrument. Jeg har ikke spilt på en liten stund, derfor blir det kanskje litt rustent, unnskylder Christina.
Hun setter seg godt til rette på stolen, retter opp ryggen og legger lette hender på pianoet. Det oppstår noen sekunder med stillhet før musikken begynner. De rene tonene smyger seg ut fra tangentene og gir en fin klang i det lydvante rommet. Hendene hennes jobber. Oppover pianoet og nedover pianoet. Jager hverandre som katt og mus. Tempoet er raskt, men kontrollert. Det er mye man kan si om Christinas pianoferdigheter, men en ting er sikkert; her er det ingen tegn til ”rustenhet.”
Satse eller ikke? Året er 2007. Christina er bare 10 år gammel, men vet allerede hva hun vil gjøre i livet. Å jobbe med musikk har alltid vært drømmen. Hun går på barneskolen og vil gjerne dele sin livsplan med sanglæreren.
Hun tar Christina på alvor og støtter henne.
-Jeg bestemte meg også for å bli sanger da jeg var 10 år, forteller sanglæreren vennlig.
Ikke alle voksne ville reagert på denne måten. Dette oppmuntret Christina. Hun ble bare mer bevisst på at det var musikken hun ville satse på.
Og slik ble det.
– For mange er en hobby en hobby. Men for meg har det aldri føltes sånn. Musikken har alltid føltes som det viktigste jeg gjør. Det har aldri vært et spørsmål om jeg skal satse eller ikke, sier Christina.
Hun tar en liten pause, før hun fortsetter.
-Jeg skal gjøre mitt ytterste for å bli sangerinne. Det har jeg bestemt meg for!
Begynte tidlig. Christina har alltid elsket musikk, og begynte å synge omtrent før hun kunne gå. Hun har sunget i kor så lenge hun kan huske, og piano begynte hun å spille i en alder av 6. Etter noen år i det lokale kirkekoret, begynte Christina som 7-åring i Den Norske Operaens barnekor. Der har hun sunget siden den gang, inntil hun nylig ble ”pensjonert.”
-Jeg ble rett og slett for gammel for barnekoret, smiler Christina.
I Barratt Dues øvingslokaler tilbringer hun nå mye av sin tid. Her samles unge, talentfulle mennesker som mange har samme mål; å kunne leve av musikken.
Øvelse gjør mester. Som sangerinne er det begrenset hvor mye Christina kan øve hver dag. I en såpass ung alder er stemmebåndet hennes fremdeles i vekst. For mye og for tung øving kan føre til permanente skader og en veksthemning av sangerinnens viktigste verktøy.
-Derfor synger jeg ikke aktivt mer enn to timer om dagen, forteller Christina.
Men to timer hver dag er bare en liten del av tiden som går med til musikken. Flittig øving er ikke den eneste ingrediensen i oppskriften på suksess. Har du noen gang tenkt på at en sangerinne må kunne ulike språk? Leve seg inn i utallige sinnsstemninger? Eller ”tolke” sanger for å fremføre det beste av det beste?
-La meg vise deg, sier Christina.
Hun drar frem en noteperm der forsiden er komponert med både skrift og tegninger. Tittelen, ”Noter og notater”, indikerer at dette er en av hennes viktigere permer. Christina blar seg gjennom permen og viser villig frem sine hjemmelagde øveplaner.
-Her skriver jeg opp måter jeg kan forberede meg på. Jeg skriver opp ting jeg skal tenke på mens jeg synger, tolkninger av sanger og hva ulike ord betyr.
Øveplanene er fulle av piler, tall, bokstaver og pusteøvelser. ”Mellomgulvs-fleksibilitet.” ”Åpenhet i kjeveledd.” ”Utstrakt strupe.”
-Akkurat dette bruker jeg mye tid på, mer enn man kanskje skulle tro.
Hun blar også gjennom kalenderboken sin. På hver dag er det skrevet ned en rekke notater. Sangtimer, pianoøvelser, kammerkor, lekser, skole, musikkteori, pusteøvelser – bare for å nevne noe.
-Jeg starter dagen halv syv og begynner ofte med pusteøvelser. Deretter er det vekselvis skole og sang resten av dagen. Av og til har jeg også konserter og opptredener. Dagen ender som regel rundt syv på kvelden. Da er det hjem for å hvile stemmen.
Skole. På Barratt Due lar hun sin største drøm sakte, men sikkert bli til virkelighet. Til tross for en musikkariere i sikte, sørger Christina for å ha en grunnleggende utdannelse med seg i ryggsekken. Barratt Due og Akademiet videregående skole har en avtale som lar elevene på Barratt Due fokusere på det de brenner for, samtidig som skolen blir fullført.
– Jeg tar mine vanlige skolefag på Akademiet, samtidig som jeg kan konsentrere meg om musikken. Dersom jeg må bruke mye tid på Barratt Due, kan jeg være borte fra skolen så lenge jeg selv tar igjen timene senere, forklarer Christina.
……….
Ballett. I et grupperom med hvite vegger, et langt bord og store vinduer ut mot snølagte Akerselva, sitter Tora. Hun snurrer forsiktig på en svart kontorstol. Tora er 17 år og går på Elvebakken skole. Her går hun sitt første år på studiespesialisering – men det var egentlig ikke planen hennes.
Da Tora gikk i tiende klasse bestemte hun seg for å søke på den internasjonalt anerkjente ballettskolen i Tyskland – The Hamburg Ballet School. Etter flere år med danseerfaring fra operaen, var dette en vei hun kunne tenke seg å gå.
-Jeg søkte meg dit for å bli profesjonell danser. Det er som å søke et universitet, dansen skulle være min utdanning.
Tora fikk plass på skolen. Hun pakket tingene sine og dro alene over til Tyskland. Drømmen om å bli danser kom nærmere og nærmere. Men det skulle vise seg at ballettdrømmen ikke ble helt som forventet.
-Det var et hard kjør. Jeg trente minst fem timer dans hver dag. I tillegg måtte jeg trene styrke utenom dansetimene. Det var krevende og det resulterte i at jeg var konstant sliten, forteller Tora.
Skade. Tora var halvveis ut i Hamburg-året. Læringskurven hennes var som en fjelltopp og hun var på vei oppover. Men Tora hadde lenge kjent en smerte i foten. Den ble sterkere og sterkere dag for dag. Det var noe som ikke stemte. Hun ble etter hvert nødt til å oppsøke en rekke leger, og fikk beskjeden alle dansere frykter; hun hadde pådratt seg en skade. Skaden skyltes benbygningen hennes, hvordan føttene er konstruert. Tora kunne ikke lenger danse tåspiss, for da var det fare for at et av beina i foten hennes kom til å knekke. Konklusjonen ble den samme hos alle legene: Hun måtte ta en pause fra dansen.
Da Tora fikk beskjeden om at dansen måtte vente, ble forholdet til dans vanskelig.
– I tillegg til at jeg hadde skaden, var det så stort kroppspress på danserne. Jeg var veldig misfornøyd med meg selv og kroppen min. Det var en tøff periode.
Hun havnet også lenger og lenger etter de andre elevene.
– De andre fortsatte jo å trene selv om jeg ikke kunne være med. De ble bare flinkere for hver dag som gikk, mens jeg ble hengende etter.
Må være helt sikker. Etter noen måneder pause, kunne hun endelig begynne å danse igjen. Men kombinasjonen av skaden, det store kroppspresset som kretset rundt danserne, og den enorme treningsmengden førte til at Tora valgte å legge ballettkarrieren på hylla.
-Man må virkelig ville det for å klare seg i en slik bransje. Det er tøft. Jeg hadde bestemt meg for å prøve det ut, for å finne ut om det var dette jeg ville. Derfor er jeg glad jeg tok sjansen og forsøkte. Jeg hadde angret om jeg ikke gjorde det.
Og selv om Toras ballettkarriere ikke gikk som planlagt, var ikke følelsen av å mislykkes til stede.
– Det var jeg selv som bestemte at jeg ikke ville danse mer. Ingen sa noen gang til meg at jeg var for dårlig til å fortsette. På den måten føler jeg at jeg egentlig har lykkes, i å skjønne hva jeg selv vil.
……….
På C. J. Hambros plass i Oslo sitter Desiree Tanrikut Jensen (51) på en høy pasientseng og dingler med beina. Med mørkt kort hår, en lugg som av og til faller ned i ansiktet, og en jakke godt tullet rundt seg, smiler hun. Smiler når hun snakker om dansen.
Desiree er utdannet fysioterapeut og akupunktør, og jobber til daglig med begge fagområdene. Tidligere har hun jobbet som profesjonell ballettdanser og danset i over 29 år. Desiree begynte å danse da hun var fire år. I en alder av 13 begynte hun på den norske opera-ballettskolen og da hun var 16, tok hun skrittet ut i den store verden for å gå på den statelige ballettskolen i Ungarn. Noen år senere var ballettutdannelsen sikret og danseforestillinger ble holdt i en rekke land; Italia, Russland, Sicilia og England.
Lidenskap.
– Jeg har drevet med dans så lenge jeg kan huske. Og jeg hadde fra jeg var liten av bestemt meg for å bli danser. Beslutningen om å skulle følge drømmen sin eller ei, er noe man bare vet. Det handler om lidenskap, forklarer Desiree.
Men veien mot en ballettkarriere var ikke like lett som beslutningen om å prøve.
-Det fantes ikke opplegg som lot deg kombinere dans og skole. Jeg måtte gå på vanlig skole på dagen og danse på kvelden. Det gikk ikke an å danse på fulltid, så dyrking av interessen min ble vanskelig. Det var helt umulig å kombinere dans og skole.
For Desiree føltes derfor tiden på skolen bortkastet.
-Når du har lyst til å danse og bli profesjonell, føler du at tiden på skolen er unødvendig. Jeg husker jeg satt å sydde tåspiss-sko i mattetimen. Jeg leste om ballett, jeg skrev om ballett, det eneste jeg snakket om var ballett! For det var ballettdanser jeg skulle bli.
–Hendte det allikevel noen gang at du bare ville gi opp, at det ble for tøft?
-Veldig ofte! Det kunne være dårlige dager, skader eller nervøsitet før forestillinger, forteller Desiree.
-Jeg husker at jeg ofte misunte alle som satt i kassa på Rimi, kjørte trikk eller var hjemmeværende husmødre. De som slapp å varme opp i operaen og tenke på forestillingen. Jeg tenkte ofte på å gjøre noe annet, men det er den innvendige driven som gjør at du ikke slutter. Til tross for travle dager og hektiske år, hadde jeg valgt akkurat det samme på nytt om jeg om jeg fikk sjansen, fastslår Desiree.
Press. Når man selv velger å følge drømmene sine, opplever mange et stort press innenfra.
-Jeg opplever et press fra meg selv. Jeg føler meg ikke presset fra foreldre og musikklærere, selv om jeg riktig nok vil imponere dem. Presset skaper jeg selv, forteller Christina.
Også Tora følte det på denne måten.
– Jeg visste at jeg ikke kunne bli best, men jeg prøvde hele tiden å bli så flink som mulig. På den måten la jeg mye press på meg selv, og jeg ble aldri fornøyd med det jeg klarte å prestere.
Tora tenker litt, før hun fortsetter.
– I Hamburg opplevde jeg selvsagt press fra instruktørene også, men jeg rettferdiggjorde den kritikken jeg fikk utenfra. Mens kritikken fra meg selv var der hele tiden.
Camilla Arnesen, psykolog ved PP-tjenesten i Bærum mener mange i dag, er svært opptatt av at man skal prestere noe. At det å bli ”noe” er det store.
– Mange glemmer å være «her og nå,» og å glede seg over stegene på veien. Fallhøyden, dersom man ikke lykkes, kan bli ganske stor dersom man legger hele identiteten sin i å skulle bli best. Derfor er det viktig å ha en trygghet i seg selv, en trygghet på at man er verdt noe uansett om man lykkes eller ei. Klarer man det, vil presset på mange måter ikke føles så stort.
-For meg oppleves det heldigvis som at jeg har fått mer enn jeg har gitt, mener Tora. Jeg har fått venner fra hele verden, opplevd mye og jeg sitter igjen med mange gode erfaringer.
-Reising, flotte dansere, flotte mennesker, kunst og kultur. Desiree lyser mens hun mimrer tilbake. Til tross for et høyt press fra meg selv, var det en så berikende periode i livet mitt!
– Å drive med musikk er noe jeg virkelig vil, og dermed opplever jeg en sterk viljestyrke innenfra, forteller Christina.
Dette kan psykolog Camilla bekrefte.
– Man yter ofte bedre dersom det man driver med er lystbetont – at man synes det er gøy. Det å bli motivert av noe man trives med, vet man at også bidrar til bedre prestasjoner, forteller hun.
Drøm.
De små, buede vinduene i øvingslokalet avslører at dagen snart blir til kveld. Møtet med Christina går mot slutten, men dagen hennes er enda ung. Om litt står sangtime på programmet.
-Jeg har selvfølgelig hatt dager hvor jeg har tvilt på om dette er det rette å gjøre for meg, men jeg har alltid kommet frem til at hvis jeg ikke prøver, kommer jeg til å angre.
-Hva er det du bekymrer deg for?
-Et liv som sanger er ikke helt problemfritt. Det finnes få ledige, faste stillinger. Derfor må jeg mest sannsynlig arbeide fra jobb til jobb, og det er jo ganske slitsomt.
Jeg har møtt på hindringer, som de aller fleste gjør. Men jeg er faktisk glad for at det har skjedd. På den måten får jeg testet hvor gjerne jeg vil drive med musikk, forteller Christina.
– Drømmen er å kunne leve av å synge. Reise rundt i verden å synge i ulike operaer. Det er én rolle jeg har drømt om i så å si hele livet mitt; Mimi i La Bohème av Puccini. Ah, det hadde vært gøy!
Hun smiler. Snur ryggen til og spiller videre på pianoet. Tangentene jobber, stemmen har pause. Den er dyrebar og må ikke brukes for mye.
Jeg lukker døra til øvingsstudio 201 bak meg. Christinas travle hverdag fortsetter. Den travle hverdagen på vei mot målet. Nåløyet er smalt, ambisjonene og viljestyrken stor. Alt er mulig, så lange man virkelig vil. Så lenge man er en drømmefanger.