– Møt opp med reiseutstyret ditt klokken to på Østbanehallen.
Det var ordren Edit Hegnar (96) fikk en vintersdag i 1944. Krigen er for fullt i gang i Norge, og blant alle mennene blir også kvinner engasjert i motstandsbevegelsen.
Tekst og foto: Julianne Mossing
– Jeg var 26 år og jobbet i Shell Bensin da jeg ble del av en motstandstropp i Asker. Jeg ble spurt om jeg ville reise til England for arbeide på et hemmelig kontor i London, forteller Edith.
Med en liten koffert som bagasje, skal Edith sammen med venninnen smugles over til England. Motstandsbevegelsen var allerede i gang med en modig kamp mot tyskerne.
– I den ene kofferten jeg hadde med, pakket jeg til og med bunaden. Det var en kald dag og pappa fulgte meg med ned med sparken. Jeg var spent, men også reiselysten.
– Reisen måtte forgå i det stille. De eneste som visste om det var mor og far.
Møtet med Max Manus
På Østbanehallen går en mann i svensk frakk dem i møte. Mannen skulle i senere tid vise seg å bli en av Norges største krigshelter.
– I ettertid forstod vi at det var selveste Max Manus som hadde fått i oppdrag å frakte oss over til Sverige. Det var jo veldig stas.
Max Manus gir dem instrukser, falskt pass og identitet. Edith må utgi seg for å være en frisørdame fra Fredrikstad som er turens første stopp.
– Det var mye løgner som var ute og gikk på den togturen, forteller Edith Lattermildt.
Farlig ferd
Framme i Fredrikstad, venter en lastebil på Edith og venninnen.
– Vi fikk lite informasjon om ferden videre. Vi ble kjørt til et tilholdssted hvor vi fikk et værelse hver. Det var psykisk tøft ettersom man ikke fikk lov til å snakke eller kommunisere med noen, som betød at jeg heller ikke fikk noe mat.
Senere på kvelden blir Edith og venninnen hentet og fraktet videre til en båt. Der blir de fortalt at turen over til Sverige vil bli en farlig ferd. Den forrige båten som hadde gått over, hadde blitt tatt av tyskerne.
Under jorden i Sverige
Båten kommer seg omsider trygt over fjorden og inn til Sverige. Der får de en kort dusj og mat.
– Så kom det en båt fra Vestfold hvor det var flere flyktninger. Jeg glemmer aldri en ung, gravid kvinne som var uten sko. De virket så fattigslige og dårlig utstyrt. Men svenskene tok godt vare på oss.
Ferden går så videre nedover Gøteborgkysten til en hemmelig tilholdssted under jorden.
Vi var mange og vi lurte alle på hvordan det skulle bli plass til alle.
– Heldigvis for meg og venninnen min hadde jeg en bror i Stockholm som jeg kunne reise til. Vi forble derfor på dette stedet i bare noen få dager.
Vel framme i Stockholm blir de to venninnene værende i noen uker. Edith bestemmer seg for å ta en jobb som gymnastikklærer.
Trygge dager
– Etter hvert traff vi en del menn som hadde slått seg til ro i Stockholm. Blant annet to menn som ba oss ut.
Som unge damer på flukt, er det lite penger å finne i lommebøkene deres. Mennene kjøper derfor kjoler til dem begge.
– Jeg kledde rødt og hun kledde gult. Vi ble tatt med til verdens fineste salong med middag.
– Da følte vi oss som ordentlig damer, smiler Edith lurt.
Det er flere menn som ber damene ut, og blir ofte sett i godt selskap.
– Jeg husker også enn annen kveld hvor vi danset vals hele kvelden, og hele salen fulgte etter hvert med på meg og han jeg danset med. Det var mange morsomme ting som skjedde i den perioden. Det var mye spenning for oss eventyrlystne damer.
Hemmelige papirer
Tiden går, og etter hvert blir Edith sendt videre til England.
– Flyturen var ikke særlig behagelig. Vi fikk ikke stoler, og måtte sitte i buken på flyet.
– Vi måtte aldri si noe om hvor vi skulle eller hvorfor vi var i England. Vi fikk vite lite, og måtte stole blindt på alle menneskene vi møtte som skulle hjelpe oss.
Oppgavene som Edith blir utdelt skal være topp hemmelig – en holdning som skinner gjennom i beskrivelsen Edith gir av hva hun gjorde i London.
– Jeg arbeidet for en general for troppene i Nord-Norge. Oppgaven var å skrive referater fra hva han gjorde. Når krigen var slutt hadde jeg skrevet opp mot 40 A4-ark for han.
– Det jeg tok over av kontorarbeid da jeg kom, var veldig skummelt.
Det er et risikabelt liv som Edith lever i England, og det er tungt å bære på så mye hemmelig informasjon. Mange bygninger bærer preg av bomberegnet som falt over London i 1940 og 1941.
– Det var i tillegg veldig skremmende å gå rundt med å så mye hemmelig. Dessuten kunne jeg jo bli tatt i fangenskap av tyskerne når som helst, i hvert fall om jeg skulle avsløre noe.
– Hils hjemme
Omsider tar krigen slutt, og Edith skal snart få dra hjem igjen til familien og vennene sine i Norge. Men hun før hun får drar hjem, får hun et ærefult oppdrag.
– Jeg fikk i oppdrag å følge Kong Håkon til hovedstasjonen i London hvor han skulle med tog til Newcastle og videre med båt til Norge.
– Vi møtte opp på stasjonen, og der står Kong Håkon i et vindu som er rullet ned.
Plutselig stikker det en hånd ut av vinduet som Edith velger å gripe etter.
– Det var kongen som strakk hånden sin ut. Jeg sa til han mens jeg holdt hånden: ´Hils hjemme´!
Til Edith store overraskelse får Edith et svar tilbake.
– Hvor er hjemme, hvor er hjemme?ropte han til meg
– Og da svarte jeg selvfølgelig at hjemme er i Asker.
Kong Olav sin sønn og svigerdatter bor hjemme i Asker, og han smiler derfor brett til tilbake.
– Jeg vasket ikke hendene på en veldig lang stund, ler hun.
Positive minner
72 år etter sitter Edith i en sofa på kjøkkenet til barna og barnebarna sine. Til tross for at det skrevet mye om krigen i ettertid, er ikke Edith helt fornøyd med hvor fokuset hele tiden har vært.
– Selv om det var mye fælt som skjedde under krigen, kunne jeg ønske at det også ble skrevet mer om det positive. Jeg sitter jo igjen med mye spennende å fortelle deg, smiler hun.
Men det er tydelig at hun fortsatt holder mye av detaljene om arbeidet hun gjorde hemmelig. Mot slutten bryter nemlig sønnen inn:
– Oi, her var det mange detaljer du ikke har fortalt meg før, sier han med en lett tone
Edith smiler lurt.
– Jeg er stolt over arbeidet mitt, det er jeg, ler en forøyd Edith.