I et rom som ikke er stort større enn en stue holder fire vegger på en hemmeligheten som få i St. Olavs gate er klar over. Godt gjemt inne i en blokk trener Milos Joksimovic (16) og syv andre elever på den tradisjonsrike kinesiske kampsporten kalt wushu.
Tekst og foto: Emil Bergstrøm
De åtte elevene har startet å løpe i en sirkel rundt i den ombygde leiligheten midt i St. Olavs gate. Milos er en høyreist hengslete gutt, og inne i det bittelille lokalet virker han enda større. Rommet er enkelt dekorert med speil langs en av kortveggene og en tykk blå treningsmatte som dekker hele gulvet. At åtte elever nå jogger i en sirkel rundt i den lille leiligheten virker på grensen til komisk, men Milos, som er blant de mest meriterte, leder an det lille følget i ferden rundt på matta. Her holder Oslo Wushu Team til. I Norge er de den absolutt største klubben innenfor grenen, og de har så monopol på utøvere at det ikke lenger er sikkert om NM vil opprettholdes. Selv om idretten i Norge er liten, er Milos storfornøyd med valget om å starte. Han har nå vunnet seks NM gull, gull fra Baltic Open og et EM gull sist sommer. Sist NM vant han også prisen for beste utøver uansett klasse.
–Jeg kom fra Serbia da han var 9, og startet med wushu med en gang jeg kom hit. Grunnen er egentlig litt teit, men jeg startet på wushu fordi broren min var en stor Star Wars fan, også viste det seg at skuespilleren som spilte Darth Moul i den første filmen drev med det. Så vi søkte opp wushu på youtube, og der fant vi den videoen som fortsatt er favorittvideoen min på youtube. I mine øyne så virket det dritkult, så vi søkte det opp på nettet og fant en annonse for Oslo Wushu klubb, så startet vi her begge to.
Hva er wushu?
Treningen som startet med jogging blir mer intensiv nå. Instruktøren, en middelaldrene kvinne fra Kina med høye dekorasjoner, entrer rommet og elevene stiller seg straks opp på rekke i påvente av instruksjoner. Læreren snakker på engelsk med en streng stemme, men kaster inn biter av både kinesisk og norsk der det passer seg. Hun har en hvit drakt og er synlig veltrent. Elevene står alle rake i ryggen, uten å snakke med mindre hun snakker direkte til dem.
At kvinnen som leder treningen har kinesisk som morsmål, burde ikke overaske noen. Dersom vi ser på wushu sin opprinnelse som kampsport, må vi helt tilbake til 4000 år F.kr, noe som er 3500 år eldre enn det eldste sverdet funnet i Kina.
Wushu er en spektakulær oppvisningsidrett som ofte feilaktig blandes med Kung Fu. Wushu betyr på kinesisk krigs kunst og innehar over 128 stilarter som ofte er vidt forskjellige. Når det snakkes om oppvisningsidrett er dette selve MMA, hvor stilartene kan variere i så stor grad at det virker som om nesten alt er lov. Mange av de kinesiske kampsportmestrene som har briljert på vestlig tv har startet i nettopp denne kampsporten. Det er stjerner som Jet Li og Jackie Chan gode eksempler på. Om du ønsker et nærmere innblikk i disse wushu, utøverne anbefaler Magasine filmer som ”Unleashed”, eller ”Dragons forever”, selv om Milos advarer om at filmer ofte overdriver til den grad at estetikken forsvinner.
Et høydepunkt
Elevene har begynt sin rutine og klargjør seg for de ordentlige Jackie Chan triksene nå. De tar fart, men stopper bevegelsene, om igjen, og om igjen. På jakt etter hva som må være perfeksjon for at alt skal klaffe. Treneren følger nøye med, sier hva som er feil og hvordan de må rette på det. Selv om de alle fortsatt smiler og snakker forsiktig med hverandre, er det helt klart at de er blitt mer konsentrerte nå. Etter å ha stoppet bevegelsene, om igjen, og om igjen uten å få klarsignalet til å gå rundt har det bygd seg opp en slags spenning i rommet. Som om alle musklene venter på å skyte dem i en bue på tvers av rommet, men likevel ikke får klarsignalet av hjernen.
Noen av elevene begynner å ta forsiktige hjul, stupe kråker, vri seg litt sidelengs i lufta, men enda har ikke kroppen fått grønt lyset av hjernen. Det som kommer til å sende dem i en bue over matta og til en trygg og grasiøs landing lenger bort. Ikke før læreren smiler og sender av sted Milos. Han nikker til henne, smilet kommer frem og han tar sats. Han tripper, løper, spenner beina og så flyr han. Plutselig henger 187cm med Milos opp ned over den blå matta. Han titter nedover på den, og matta stirrer tilbake i påvente av landingen. Akkurat i det øyeblikket var alt perfekt. Den sorte vinterhimmelen som måper av beundring, et vindu har åpnet seg og gir kjølig luft inn i den kalde leiligheten, og Milos som fortsatte sin stirrekonkurranse med den blå skumgummimatta.
-For meg er dette mer enn bare rutine. Det er en fantastisk estetisk sport, som gjør den veldig morsom og givende å holde på med, har Milos fortalt meg. Ikke har jeg følte meg helt sikker på om jeg er enig med ham. Det virket som mye hard trening i et lite lokale med dårlig luft, en trener som jeg så vidt forsto hva sa, timer som bare forsvinner i trening. Timer som kunne brukes på så mangt, men akkurat der, når jeg ser Milos henge opp ned midt i sin grasiøse bue forstår jeg ham.
Så lander han. Ikke hardt som jeg hadde forventet, men relativt lydløst alt tatt i betraktning. Han får litt skryt av de andre elevene før smilte og spør om jeg fikk et bra bildet. Jeg titter ned på kameraet og der henger han fortsatt og så på den blå matten.
–Nice, sier Milos og stiller seg i køen for en ny runde på matta.
EM-gull og NM-trøbbel
Treningen er over og Milos pakker baggen sin og går ut av den lille leiligheten. Han forsøker å få kontakt med læreren, men hun har allerede begynt en ny time, så han skrider ut i vinterens mørke. Kl. er 6, og han har enda ikke fått spist et ordentlig måltid siden lunsj. Alt er som vanlig, mener Milos. Han trener nesten hver dag og innrømmer at det hele tar på kroppen.
-Det var konkurranse forrige helg, så jeg er sliten nå. Tviler på at jeg kommer på trening før om noen dager nå. Noen ganger trenger kroppen bare hvile, forklarer Milos mens han trekker pusten. Noen går jo litt ut over det sosiale også, så man må jo ta et slags valg på hva man mener er viktig for seg. Jeg har egentlig ikke helt bestemt meg for om jeg vil satse på wushu, eller ta en annen utdanning enda, men til slutt må man jo ta et valg, uttaler Milos
Milos Har vunnet et EM gull seks NM gull og ble også kåret til den beste uansett klasse under forrige NM. Han er dermed regnet som den beste i landet for øyeblikket, men bekymrer seg likevel for sportens fremtid i Norge.
-De andre klubbene er ekstremt passive i forhold til vår. Selv om sporten er stor andre steder i verden, så sliter den med å etablere seg i Norge. Sist NM gikk 80% av medaljene til Oslo wushu team, så det er ikke engang sikkert om vi får fortsette å holde NM. Sist var det jo nesten et klubbmesterskap. Det kommer nok av at vi er den eneste klubben som utelukkende driver med wushu. Andre har liknende grener, men det blir litt som å trene langrenn for å kjøre slalåm, sukker Milos.
Hvorfor begynne?
-Det å drive med wushu er det beste jeg har gjort noensinne, og jeg håper flere andre kommer til å ta det opp. Om dere er interessert i det så er det bare å ta kontakt med Oslo wushu team. Det er langt mindre skummelt enn hva noen foreldre tror det er, det er jo tross alt en oppvisningsidrett, så det er ingen grunn til å være redd. Det er dessuten bare 5% av opplevelsen som er konkurranser og trening. Det er de resterende 95% som er morsomme, og som handler om å dra på turer til utlandet sammen, møte nye mennesker og å være i bevegelse, Konkluderer han.