De tilhører tre ulike generasjoner, har et lite men godt miljø, og har vunnet internasjonale dansekonkurranser. Damene fra Sound-Irish Dance Factory svetter seg smilende gjennom nok en treningsøkt.
Tekst og foto: Mina Ridder-Nielsen Janssen
– Hel, stepp, tå, stepp, hel, stepp, tå ut.
– Hysj! Ikke rush, sterke lyder, damer. Sterke lyder, roper instruktøren.
– Stopp! Jeg lurer på en ting.
En ung jente i svart tights og rosa t-skjorte avbryter instruktøren.
– Er det stepp stepp tå tå hev? Eller stepp stepp tå hev?
– Sistnevnte, svarer instruktøren engasjert.
Steppeskoene treffer matta som hagl på et blikktak. KLIKK KLAKK, KLIKK KLAKK. Det er ikke som den gnagende lyden av høye stiletthæler på byen en lørdagskveld. Disse hælene treffer gulvet på en musikalsk måte. Med strake ben og stiv rygg danser kvinnene over tekstilmatta. Ut av høyttalerne kommer en strøm av irsk folkemusikk. Den høres nesten ut som Alexander Rybak sin klassiker, Fairytale. Bare denne gangen instrumental. Kvinnene snur og glir over gulvet i motsatt retning.
– Riverdans er guds gave til mennesket, utbryter Åse Kristine Waglen (30).
Hun slenger håret opp i en høy hestehale og smiler stort. De andre damene ser oppgitt på henne, og rister smått på hodet.
– Nei, jeg mener det altså. Det er det.
Tre ganger i uka tar femten kvinner i alderen 15 til 60 år på seg steppesko for å gjøre det de liker aller best. Danse riverdans.
Riverdans (Riverdance) er en danseforestilling med irsk dans. Riverdans var først et syv minutters pauseinnslag under den internasjonale Melodi Grand Prix-konkurransen i Dublin i 1994. Etter gjennombruddet ble det åpnet dansestudioer over hele verden, og den irske folkedansen ble internasjonal med konkurranser og graderingsnivåer. Man kan fremføre dansen alene eller i grupper. De siste årene har det også kommet showdans, som vil si at man danser i større grupper slik som kvinnene i Sound-Irish Dance Factory gjør.
Bestemors leilighet
I et murhus fra 1920 tallet holder de til. Bakgården er dyster og forlatt. De slitte tretrappene fører opp til en hjemmekoselig leilighet i tredje etasje. Med dusj, et lite kjøkken med en kaffekjele av rustfritt stål som står og koker, radiator, sofaputer med broderier og et veggteppe. Den likner leiligheten til en bestemor, men brytes opp av en svart tekstilmatte, veggdekkende speil og en skranke.
– Åssen går det med dere?
En korthåret dame i trettiårene med yogapants, tettsittende lilla treningst-skjorte og joggesko som matcher tekstilmatta, hever stemmen.
– Bra, svarer et par av damene. Instruktøren forsetter.
– Okay, skal vi starte? Dette er jo ingenting å bekymre seg over. Vi ble jo så gode forrige gang.
– Det tviler jeg sterkt på, svarer en av de yngre jentene direkte.
– Jo, vi fikk til noen nye ting mens dere unge var ute og festet.
– De gjorde det! Men så kom jeg inn litt for sent og ødela alt, fniser en dame i trettiårene.
Hilde Magda Juul er damen bak Sound-Irish Dance Factory. Selv er hun norsk, men dro til Irland i 2001 for å lære å danse riverdans.
– Jeg er kun middels god til å danse. Men jeg tror det er en stor fordel når jeg underviser. Da kan jeg kjenne meg igjen i mange av feilene som danserne gjør, og passe på at de ikke gjør de samme.
Hun forteller at hun bruker mellom 10-15 timer i uka på riverdans, men at hun aldri kunne vært foruten.
– Riverdans er utrolig morsomt. Det er jo derfor jeg bruker så mye tid her, sier Hilde mens hun trekker på smilebåndet og trasker bort til de andre damene.
Irish time
Klokken har passert 18.20. Showdanstimen skulle startet for tjue minutter siden, men så langt har timen bare gått med til kakling.
– Alle MÅ ha på seg olabukse, sier en av de yngre jentene bestemt.
– Mørkeblå? Lyseblå? Slitt? Skal det være hull i den? Jeg har hørt at det er det som er på moten om dagen. En av de eldre damene virker ivrig.
– Ehh, whatever?
– Da må jeg kjøpe ny. Slik at jeg får den over leggen.
De yngre jentene kveler latteren. Tjue minutter blir fort til tretti.
– Det er dette vi gjør hele timen, bare står og snakker med hverandre.
Hilde avbryter.
– Alle kan ta på seg hard shoes (steppesko) så starter vi derfra.
I trange treningstightser, t-skjorter i alle mulige farger og lange knestrømper står de i en klump på gulvet med brede smil om munnen.
– Vi pleier alltid å være på etterskudd. Vi kaller det for Irish time, forteller en av de yngre jentene leende mens hun tvinner håret rundt fingeren.
Alle kvinnene er uansett enige i at de alltid er seriøse når de først starter å danse.
Ønsker å være bedre enn de andre
Marthe Buer (16), Camilla Aleksandersen (17) og Jenny Medora Viken (16) er tre venninner som startet sammen på riverdans da de gikk i andre klasse på Refstad barneskole, den gang kalt Løren barneskole. Marthe forteller at det er sterk konkurranse mellom de tre jentene, og at de alltid vil konkurrere om å være bedre enn hverandre.
– Man blir selvfølgelig lei seg om man ser at den ene er bedre enn de andre. Men med mitt konkurranseinstinkt tenker jeg alltid. Da skal jeg **en meg jobbe for å bli like god.
Jentene forteller videre at de på barneskolen ofte kjente på at de holdt på med en idrett som ikke var så vanlig.
– Jeg fikk litt spydige kommentarer på ungdomsskolen, men nå er ting helt annerledes, forteller Camilla.
I dag synes venninnene deres at det bare er kult at de gjør noe litt utenom det vanlige.
– De aller fleste er bare mest nysgjerrig, og vil se meg danse, sier Marthe.
– Da ber jeg dem Google riverdans og se på Youtube. Marthe synes nemlig det er flaut å danse foran vennene sine.
Konkurrerer over hele verden
I Norge finnes det ca. 130 riverdansere, noe som er svært lite sammenlignet med land som Irland, Storbritannia og Tyskland. I Irland alene regner man med at det finnes flere enn titusen dansere. Uansett har kvinnene i Sound-Irish Dance Factory tidligere gjort det bra i internasjonale konkurranser. De har vunnet Nordic Championship en rekke ganger, både som en og en og i showdans. Nordic Championship er en nordisk konkurranse hvor kun de beste nordiske danserne får lov til å konkurrere mot hverandre. Selv om det er viktig for gjengen å vinne konkurranser, er det ikke bare for å vinne at de holder på med riverdans. Miljøet og samholdet i gruppen er hovedgrunnen til at mange har fortsatt i så mange år.
– En av grunnene til at jeg aldri har vurdert å gi meg, er at miljøet er så bra, smiler Gayathry Ramana (15).
Damene er alle enige i at miljøet er fantastisk, og at alle er velkomne.
– Det er alltid noen som danser dårligere enn deg på visse ting og bedre enn deg på andre. Du finner din plass, forteller Marthe engasjert.
Fikk ”nei” av ”Norske Talenter”
Tidligere i vår fikk de forespørsel fra TV2 sitt program ”Norske Talenter” om de ville stille på audition. Med dansen de vant Nordic Championship med, stilte 12 glade kvinner på audition. Men drømmen om finaleplass rakk aldri å komme. Allerede på audition fikk de kommentarer på at det de gjorde ikke var riverdans. De fikk beskjed om at sangen var for moderne og at de ikke var synkroniserte nok.
De kom aldri videre i ”Norske Talenter”.
– Der og da var det helt teit å høre på tingene de sa. De visste jo ikke hva de snakket om, ler Marthe.
– Det var jo bare tåpelig at de kom med slike kommentarer når vi hadde vunnet Nordic Championship med samme dans, fortsetter Hilde.
I dag er audition for lengst glemt, men ”Norske Talenter” er fortsatt ikke favorittprogrammet på fredagskvelden.
Noen av damene svetter på ryggen og klager over temperaturen i rommet. De yngre bare ler av dem.
– Kom dere i form’ a.
Hilde stopper musikken. En av de eldre damene kaster av seg skoene, tar hendene på knærne og peser. Showtimen nærmer seg slutten. Kinnene har blitt røde, håret bustete og kroppene slitne.
– Bra jobba! De som vil danse singel eller i grupper kan bli igjen. Til alle dere andre. Takk for i dag!
Noen av de yngste jentene forlater lokalet. Resten går og tar seg vann før en og en blir kalt inn i rommet for å danse en egen dans.
Fullbooket program
Om to uker er det Mainland Championship i Haag. Men det står også flere ting på programmet. I året som kommer venter blant annet graderingseksamen, Nordisk i Finland og forestilling for Dansehuset.
– Det er mye å se frem til. Problemet er at det er veldig dyrt å dra fordi vi ikke får noe støtte fra staten, sier Hilde oppgitt.
Hun forteller at selv om det er dyrt, er riverdans en idrett de bare ikke kan gi slipp på.
Siste innspurt
– Jeg har ingen planer for fremtiden, men jeg skal fortsette å danse, forteller Gayathry.
– Jeg skal danse så lenge jeg kan gå, og litt til, ler Åse.
– Vi vil gjøre det bra i Haag, forklarer Jenny og Marthe.
– Jeg vil bare bli enda bedre, forteller Camilla.
– Dette er siste gjennomkjøring, sier Hilde med en hes stemme.
Klokken har passert ti. Den over fire timer lange treningen nærmer seg slutten. Ute har de få plussgradene sunket til minus, og damene fra Sound-Irish Dance Factory har nå plassert seg på hver sin rosa pilatesmatte for å tøye ut. Etter hvert beveger de seg sakte, men sikkert mot utgangsdøra.
– Fy søren for en bra trening vi hadde i dag, smiler en av damene i trettiårene før hun lukker døren bak seg.
De har alle forskjellige planer for fremtiden, men en ting er sikkert. De legger ikke danseskoene på hylla før beina ikke bærer dem mer.
[slideshow_deploy id=’1058′]