For tre år siden ble Ina Rangønes Libak (24) skutt på Utøya. 22. juli preger fortsatt hverdagen hennes, men heldigvis rommer livet så mye, mye mer.
Tekst: Eline Andersdatter Rønningen, foto: Eline Andersdatter Rønningen og Anders Bayer
22. juli 2011. Ina befinner seg på Utøya. Gro Harlem Brundtland har tidligere på dagen talt til AUF-erne. Kl 17:21, bare timer etter Brundtland har forlatt øya, skjer det fryktelige. En høyreekstremistisk terrorist løsner de første skuddene.
– Jeg gjemte meg bak et piano i Lillesalen og det var også der jeg ble skutt. Videre løp jeg ut på Hovedplassen. Der var det noen av vennene mine som hjalp meg.
De bar Ina ned til skogen hvor de gjemte seg i en og en halv time. Her fikk de ufrivillig være vitner til flere av sine venners død.
– Det var jo en irrasjonell situasjon, så jeg rakk ikke å bli så veldig redd.
Inas venner tok hånd om sårene hennes og klemte steiner inntil for å stanse blødningene.
– Jeg tenkte for det meste på om jeg kom til å leve eller dø.
Ina ser rolig på meg. Hun tar en liten pause, lar blikket gli rundt i rommet.
69 døde av massakren på Utøya. Ina var én av dem som overlevde.
Youngstorget, en torsdag formiddag i november: Den første kalde vinterdagen i Oslo, med flere minusgrader. Kald røyk strømmer ut av snakkesalige munner til travle mennesker. Folk fyker forbi i alle retninger og lager et kontrollert kaos. Små kalde vanndråper spretter ut fra den store fontenen midt på Youngstorget og treffer bakken. Ut fra Torggata kommer en jente smilende. Hun har en rask, lett gange der hun tripper inn på Youngstorget. Med blå jeans, mørkeblå ulljakke og et rødt skjerf godt tullet rundt halsen, kan man tydelig se at hun ikke lar kulda ta overhånd. Hun vinker blidt til meg og sier hei nesten før jeg har rukket å se henne.
– Skal vi sette oss på Kulturhuset? foreslår hun.
Ina viser til en stille krok innerst i lokalet. Hun rydder bort et par brukte kaffekopper og setter seg. Vi kler av oss tykke jakker og skjerf, mens vi småprater litt.
– Her på kulturhuset er jeg en del, begynner hun. Jeg var her i går faktisk. Jeg bruker jo mye tid i Arbeiderpartibygningen her ved siden av, forteller hun mens hun illustrerer med en liten hodebevegelse til venstre.
Hun bøyer seg ned til veska, tar frem en tynn rød drikkeflaske med et gult Legohode som kork og setter den på bordet.
– Det at jeg valgte å gå inn i AUF rett etter terroren og fortsatte å engasjere meg, tror jeg har hjulpet meg mye. Da ble AUF fortsatt noe annet en bare Utøya.
Ina var en av ungdommene som opplevde marerittet på Utøya den 22. juli 2011. Hun ble skutt flere ganger og svært hardt skadd. Jeg spør om 22. juli fortsatt preger hverdagen hennes. Pause.
– Det er ikke et dumt spørsmål, det er bare vanskelig å svare på, forsikrer Ina meg.
– Det som skjedde 22. juli, preger hverdagen min i dag, men jeg føler at livet mitt rommer veldig mye annet. Stort sett rommer det helt andre ting. Jeg har på ingen måte lagt 22. juli bak meg, men jeg føler det er lenger unna. Det har på en måte blitt en del av meg.
– Har ditt engasjement for politikk økt etter det som skjedde 22. juli?
Ina tenker seg om en stund mens hun lar blikket følge personene på nabobordet som forlater rommet.
– Jeg tror ikke engasjementet mitt er blitt annerledes, men det føles enda mer meningsfullt å drive med politikk i dag. Sånn sett har det kanskje endret form, hvis du skjønner hva jeg mener? Hun retter et spørrende blikk mot meg. Jeg nikker.
Som 17-åring ble hun medlem i AUF. Siden dengang har hun vært med i flere kommunestyrer og fylkesstyrer, hun har vært fylkessekretær, nestleder og leder. I dag er hun sentralstyremedlem og sitter i sentralstyret i AUF.
– Jeg kom inn i sentralstyret for to uker siden. Det var faktisk litt gøy. Jeg gleder meg veldig til å begynne. Smilet hennes, som allerede var stort, blir enda større.
– Hva politikk gir meg? En mulighet til å kunne endre det du synes er galt i verden, svarer Ina. Hun tar en slurk av drikkeflasken sin og retter litt på den løse hestehalen før hun fortsetter.
– Jeg hadde ment så mye i flere år, så overgangen fra å bare ha meninger, til å faktisk få gjort noe med dem, var fantastisk. Det var da jeg skjønte hvor viktig det er å drive med politikk.
Ina studerer til å bli sosionom. Selv om politikken er en stor del av henne, er det noe hun driver med ved siden av studiene.
– Har du noen andre hobbyer i tillegg til politikk?
– Jeg pleier å gå turer i skogen og klatre i trær, ler Ina. Det synes jeg er veldig gøy. Men det er vel kanskje ikke en formell hobby… Kanskje jeg burde skaffe meg en ordentlig hobby? sier Ina undrende.
Etter vi har sittet en stund i den lune, mørke kroken på Kulturhuset, blant tallerkener som klirrer og småprating fra nabobordene, spør jeg om å få være med opp til kontoret hennes i AUF.
– Klart det! svarer Ina.
Men, det er bare en liten ting som hindrer oss.
– Jeg var i Berlin i helgen og mistet lommeboka mi, så jeg har ikke nøkkelen til kontoret, forklarer Ina. Vi får satse på at noen sitter og jobber der.
Fremme ved hoveddøren trykker Ina på ringeklokken. Det går noen sekunder før en stemme i den andre enden svarer.
– Hei, det er Ina. Jeg har mista nøklene mine – kan du slippe meg inn? Døra åpnes øyeblikkelig.
På kontoret blir vi møtt av store smil og gode klemmer. Unge konsentrerte mennesker sitter bak lukkede dører og jobber. Jobber med det de brenner for. De vinker og smiler når Ina går forbi. På veggen henger store, røde bokstaver som danner ”A-U-F”. Rødfargen går igjen i hele lokalet. Ina viser meg ivrig rundt, mens hun forteller og forklarer.
– Jeg må vise deg takterrassen, den har så fin utsikt.
Hun guider meg ut på terrassen og et syn av halve Oslo i kald sol møter meg. Ina strekker føttene på tå og titter over den høye kanten ned mot Youngstorget.
– Er det ikke fint? Hun snur seg og smiler til meg.
Ina åpner kontordøren til en av sine kolleger. En ung gutt skvetter frem fra pc-skjermen og tørker seg kjapt rundt munnen.
– Tok jeg deg på fersken i å spise nå? ler Ina spøkefullt. NRK er på kontoret mitt, kan vi låne ditt? spør hun.
– Ja, hvis du vil være her i dette rotet, da? Det blir jo litt flaut for deg, erter han. Ina ler mens hun slenger jakken og skjerfet ned i den rotete skinnsofaen, som står plassert på kontoret. Hun dumper ned i en ledig kontorstol og kikker på en bunke papirer som ligger på skrivebordet.
– En av mine viktigste hjertesaker i politikken er klima. Og å løfte de aller svakeste i samfunnet. Dessuten, hehe, er jeg faktisk veldig opptatt av eldreomsorgen. Jeg mener det er viktig å styrke livskvaliteten i eldreomsorgen, skape et mer vanlig liv. Mer kultur. Mer av det som er godt i livet – og mindre sykdom.
Vi snakker videre om Inas hjertesaker og om politikken. Om at Ina har navngitt noen av arrene hun fikk etter skuddene; ”Solidaritets-arret” og ” Samholds-arret.” Vi snakker om at Ina elsker å se på teater, og at hun den siste måneden har sett seks teaterforestillinger. Etter hvert beveger vi oss nærmere Ina som menneske.
– Jeg har et genuint engasjement, som gjør at jeg brenner sterkt for det jeg gjør. Det skjer aldri at jeg våkner en morgen uten å engasjere meg for noe – eller ikke har noe å gjøre. Og det er jeg veldig glad for.
– Hender det noen gang at du har dårlige dager?
– Jeg kan selvfølgelig være både sint og lei meg, men det jeg tror det er viktig å kunne tillate seg å være. Jeg er en person som blir fort glad, men jeg kan også bli fort lei meg. Jeg tror det viktigste er å ikke la det feste seg.
Ina har mye på hjertet om dette temaet og fortsetter ivrig.
– Jeg synes virkelig det er viktig å huske på hvor heldig man er som lever, og spesielt at man lever i Norge og har så mange muligheter. Tenk om man sitter der som 80-åring og har levd livet, uten egentlig å innse hvor fint det har vært? Nei, det er en trist tanke.
– Hva gjør deg glad da?
– Jeg kan bli glad av enkle småting. Som å oppleve noe nytt, møte fremmede mennesker. Høre noen si noe jeg ikke har tenkt på før, eller lese en bok som gir meg noe nytt. Ina trekker på smilebåndet igjen.
– Hvor er Ina om ti år?
– Oj, det var et spennende spørsmål. Ina tenker seg om en stund, men svaret hun kommer med er konkret og bestemt.
– Jeg ser for meg at jeg bor i en liten hytte i skogen, men at jeg jobber i Oslo. Jeg ønsker å jobbe med mennesker. Drømmen min er å bli familieterapeut og jobbe med familievold.
– Har du et livsmotto? Det blir stille en stund.
– Man må bli flinkere til ikke å glemme å se alt det flotte rundt seg, svarer Ina. Hun smiler.
– Derfor pleier jeg å si: ”Livet er et eventyr.”
