Det finnes mange fisk i havet. Imidlertid er det få gutter på 18 år som bruker så mye tid på å fange dem, som Sander.
Tekst og foto: Ella Zagury og privat.
– Tja, hva skal man bruke da?
Han stiller spørsmålet og det blir hengende i lufta.
– Her bruker man enten små sillimitasjoner eller rekeimitasjoner, men nå ble jeg veldig usikker på hva jeg skal velge, sier Sander Sælthun Haugsbø (18). En litt rynket panne skjuler seg bak den brune luggen som jevnlig detter ned i øynene hans.
Klokken er 10 en søndag morgen i starten av november. Mens andre ungdommer ligger i egne eller andres senger, og frykter dagen derpå, er Sander oppe og på en av sine regelmessige fisketurer. Den grå bilen hans står parkert oppe ved veien og han står på det våte svaberget ved Hvervenbukta i Oslofjorden. Sander er en av få ungdommer som driver med fluefiske her i Oslo.
– Jeg har prøvd å ta med venner, men det blir bare til at jeg må lære dem, og det blir ikke like seriøst fiske. Da ender det opp med at vi bare koser oss på stranda.
Hvordan fisken bet tak
Sander startet med fisking i ung alder. Først med slukfiske, men da ble han aldri ordentlig interessert. Det var ikke før han, i en alder av 11 år, begynte å binde fluer, at han dedikerte mye tid til det.
– Fluefisking er mye mer spennende. Blant annet føler du mye mer hva som skjer i vannet. Du fisker ofte høyt i overflaten så du kan se at fisken kommer og tar flua. Og så er det ofte mer imitasjonsfiske hvor du virkelig kan gå inn for å etterligne bytte. Du kan bruke ganske lang tid på å finne en flue som ligner akkurat på det byttet som fisken skal ta.
Han beskriver å fiske som en type meditasjon og sier at man får tatt det helt med ro og koblet av fra hverdagen.
– Det er bare deg, vannet, fisken og stanga da. Og så har man overgangen fra du står der og alt er helt, helt stille til du plutselig får en fisk og det adrenalinkicket der.
Flua gir mestringsfølelse
Han har på seg en brun bukse og jakke. Fiskevesten er også på. I den er alt han måtte trenge for en fisketur, blant annet små kroker, sneller, en saks og et svart skrin. Dette ligger inni de mange lommene til vesten. Bak henger det en håv i en hekte, i tilfelle han får fisk.
– I vesten har man alt utstyret på en plass, men det er ikke alltid jeg gidder å ha den på.
Han trekker frem det svarte lille skrinet og åpner det. Inni ligger det rundt 40 fargerike og glitrende imitasjoner av små fisk og fluer. De kan minne om hårpynten til småjenter på 4 år, men dette er agnet den unge fluefiskeren bruker når han fisker.
– Det er fluer, men mange av de er fiskeimitasjoner, så det er ikke helt vanlige fluer. De fleste ser litt jalla ut og mange har blitt litt spist på også.
Han har laget noen av fluene selv, mens andre er kjøpt.
– Prisen varierer ganske mye. Fra ti til sånn femti eller sytti kroner. Noen er skikkelig dyre! En typisk ørretflue koster kanskje tjue kroner. Sander er ikke helt fornøyd med prisene tyder det på, men noen av fluene lager han selv og da er det ikke så nøye.
– Når jeg klarer å fange noe med de fluene jeg har laget, føler jeg en ekstra mestringsfølelse. Da har jeg klart å lage imitasjoner som ligner ordentlig på fiskens bytte.
Krevende teknikk
– Fluefiske er forskjellig fra slukfiske. Du drar snøret helt inn uten å sveive, også kaster du ut igjen sånn her!
Sander viser. Svish svisj, svish, svisj. Når han kaster, svinger han stangen så snøret fyker i lufta som en pisk. For hver gang han drar inn, samler det blå snøret seg ved føttene hans før det blir svingt ut igjen.
– Først fisker jeg ganske nærme så jeg ikke skremmer noe fisk hvis de ligger der, og så kaster jeg lengere ut etter hvert.
Kasteteknikken er litt komplisert. Sander sier at det er kjekt å ha noen som lærer det bort. Man kan få kjøpt DVD-er som viser hvordan man skal gjøre det.
– Det er bestefaren min som har lært meg det. Det er ofte jeg fisker med ham, men hvis jeg tar sånne turer som det her, i hverdagen og i nærområdet, så fisker jeg alene.
Sander har, helt siden han var liten, tatt turer opp til Lærdal i flere helger. Her har han både fisket og jaktet med bestefaren.
– Oj, der er det faktisk en fisk!
Sander sperrer opp øynene og i vannet rundt flua er ser man små ringer på overflaten. Det tar ikke lang tid før øyeblikket er over og fisken har svømt videre.
– Det er viktig å være tålmodig når man fisker, det er noe jeg har lært.
Vannet ligger stille nå og det er kun ett annet menneske som står litt lengere borte. Han prøver også fiskelykken. Vinden blåser lett, men det er ikke kaldt. Det er overskyet og svaberget er vått fra regnskuren i natt.
– Når jeg fisker her, har jeg egentlig lyst til å få sjøørret. Det ender som regel med at jeg får noe torsk eller ett eller annet da, sier han med et tonefall som forteller at dette ikke er favoritten.
Fluebinding, Lærdal og lappen
– Hvor mye jeg fisker avhenger av årstid. Om vinteren blir det naturligvis ikke så mye fisking, men det er jo en fin tid for fluebinding. Mest fiske er det vel kanskje på våren og sommeren, sier Sander. Denne høsten har han vært det han selv beskriver som litt daff. I tillegg har han hatt mye skole, så det har blitt litt mindre fisking enn han selv har ønsket.
– Det er klart det er skikkelig deilig å begynne å kaste og fiske igjen når vinteren er over. Man får en sånn skikkelig lengsel, sier han med glødende øyne og et smil om munnen.
Sander fisker mye i Oslofjorden etter sjøørret og torsk. Ellers er det litt ørretfiske i Østmarka og Nordmarka.
– Der jeg liker best å være er jo i Lærdal og enten på laksefiske i elva eller ørretfiske på fjellet, sier han med et drømmende blikk. Det er fra Lærdal besteforeldrene til Sander kommer fra, og det har blitt mange turer dit opp igjennom årene. Om våren drar han dit nesten hver helg og fisker med bestefar.
– Det var jo lappen jeg gledet meg mest til når jeg ble atten. Når jeg holder på med fiske og jakt, så er det jo greit å ha bil. Det krever jo at jeg noen ganger drar litt ut på landet og det er ikke så lett å ta trikken til Lærdal.
Flotte fangster
– Det beste med fluefiske er det å komme ut i naturen og slappe av og selvfølgelig det å få en fisk du jobber lenge for. En skikkelig fangst er alltid morsomt, sier han.
Den beste fangsten han ha fått er laksen han fikk i lærdalselva i år.
– Det var min første laks og da naturligvis største, så den husker jeg veldig godt. Det var noe helt eget. Laks fighter helt skinnsykt, Sander smiler. Det er tydelig at dette er gode minner, for ansiktet lyser opp når han snakker om det og øynene under den mørke luggen er entusiastiske.
Fiskefest
Spørsmålet om hvorfor fiske prioriteres over fest og fyll gjør at han igjen trekker litt på smilebåndet.
– Nei, si det! Litt fest blir det jo, men fisking har på en måte blitt en del av livet etter hvert. Jeg starta jo når jeg var relativt ung. Det er vanskelig å ikke bli veldig interessert. Derfor har det blitt til en hobby som tar mye tid, og så er det jo veldig gøy da.
– Hva med å lage fiskefest?
– Jeg er egentlig ikke så veldig glad i fisk, så det er ofte jeg bare gir fangsten til enten bestemor eller mamma, men jeg spiser jo så klart noe av det jeg får, svarer Sander litt nølende. Det er nemlig litt ekstra spesielt med fersk fisk som man har fiska selv kommer det frem.
– Jeg tror jeg kommer til å holde på med dette hele livet. Det har jo blitt en lidenskap etter hvert og det er bare helt fantastisk. Det blir en naturlig del av friluftslivet, sier han og trekker lett på skuldrene.
– Søren at jeg ikke klarte å kroke den dere fisken der.
Sander begynner å trekke inn snøret for siste gang. Han pakker sammen stanga og begynner å gå opp mot bilen. På en stubbe rett ved det lille skogområdet sitter den andre mannen.
– Fikk du no eller?, spør han
– Nei, var ikke tidlig nok ute, svarer Sander
– Jeg har stått her en god stund og har heller ikke fått no fangst, men det begynner jo å bli litt andre forhold. Mannen klør seg litt i hodet.
– Jaja, du får ha skitt fiske!, avslutter Sander med oppmuntrende stemme og trasker videre til bilen.
[slideshow_deploy id=’944′]