Rikke Storvik Sjøhelle (17) og Frida Jerve (17) er to av hundre elever ved Elvebakken Vgs som har fått nøster til å rulle. Nå strikker de sammen for premature barn i Tanzania gjennom elevlaget Lause Tråder.
Tekst og foto Ella Zagury
– Hvor mange er vi egentlig nå? Spør Rikke.
– 95! Svarer Frida entusiastisk, mens strikkepinnene klikker videre.
– 95?
– 95.
– Jeg trodde vi bare var 88.
Det er etter skoletid og 15 elever er samlet i de rød sofaene i kantina. Strikkepinner klirrer, nøster i sprudlende farger ruller rundt og folk snakker lavmælt med hverandre. Noen utbryter i ny og ne ord av bitterhet når de innser at de har ”strikket to rett i stedet for to vrange”, men krisen løses fort. Når noen trenger hjelp er det enten Frida eller Rikke som kommer til unnsetning.
Lage ting og lage lag
Jentene er to av de fire styremedlemmene i elevlaget Lause tråder, på Elvebakken Vgs. Det var i fjor skolens elevråd og skolestyre oppmuntret elevene til å lage ulike elevlag og da fant de fire engasjerte jentene ut at dette var noe de ville gjøre.
– Du hekler? Jeg strikker!
– Perfekt match, lage ting, lage lag!
De satte seg ned, opprettet en Facebookgruppe, og fikk 15 medlemmer ved å invitere venner. I tillegg sendte de søknad til frifond for å få økonomisk støtte.
– Da frifond sendte melding tilbake for å høre hvordan det gikk, måtte vi bare svare at: ”Åja, nei du, nå har vi 60 medlemmer”, så medlemstallet økte ekstremt fort, sier Rikke opprømt.
– Og sånn ble vi både første og største elevlag, legger Frida til.
I løpet av året som har gått har ”Lause Tråder” klart å få med seg 95 elever, noe som vil tilsvare ca. 1 av 15 elever på skolen.
Lurer skapstrikkerne ut
– Det ble rett og slett en kjempesuksess. Det viser seg nemlig, at her på Elvebakken har vi veldig mange skapstrikkere, sier Rikke lurt.
Hun forklarer, at til nå har ikke strikking vært det hippeste man gjør i all offentlighet, men at det nå virker som om det har kommet en ny strikkebølge og det er mange som plutselig liker å strikke igjen.
– Det er meditativt, det er hyggelig og sosialt. Det er rett og slett en flott hobby. Rikke er ivrig og prater mye. Frida nikker enig og kommer med innspill nå og da. Begge sitter med hvert sitt strikketøy i fanget.
Igjennom Facebookgruppen foregår det meste av informasjon og kommunikasjon med medlemmene. De prøver å holde møte en gang i uka. Det ser ut til at det er en vane med potetgull, boller og annet godt på bordet i tillegg til saft. Noen strikker mer enn de spiser, mens andre gjør det omvendte. Tomt blir det i hvert fall til slutt.
Strikker for premature barn
For å holde på interessen til medlemmene forteller jentene at de tror det er viktig å ha nye ting å strekke seg etter.
– Vi driver med et nytt prosjekt nå som vi skal sette i gang for fullt med opp mot jul, men det er allerede noen som er engasjerte og har begynt å jobbe med det, sier Rikke.
Prosjektet hun snakker om går igjennom en organisasjon som heter Strikk for livet og går ut på å strikke babytøy til premature barn i Tanzania. Man skal sende inn kuvøsesett som består av en lue, ett par sokker, en genser og et babyteppe som er strikket.
– Strikk for livet legger ut alle oppskrifter som vi strikker etter. Så sender vi det vi strikker til dem så de kan sende det videre til Tanzania.
Som elevlag bidrar Lause Tråder med å kjøpe babygarn og strikkepinner til alle på laget som vil strikke. Dette finansieres med pengene fra frifond.
– Alle kan være med å strikke disse settene. Vi har til og med fått et tilskudd fra en av fransklærerne på skolen og fra Rikke sin mor, sier Frida.
Hun forteller også at hadde de ikke hatt en måte å finansiere det på, så har mormoren hennes tilbudt seg å betale for det. Engasjementet som jentene har møtt på utenfra, er en av grunnene til at de tror dette kan bli et vellykket prosjekt.
Hva fremtiden bringer
Jentene håper at så mange som mulig, enten kan samarbeide for å få et kuvøsesett ferdig, eller strikke det helt selv opp mot jul.
– Selv om det er enkelte som ikke kan strikke like bra som andre, så lærer man av hverandre, sier Rikke.
Begge uttrykker at målet er at man skal ha det hyggelig når man skal strikke og at det kan være grunnlag for en sosial setting hvor man kan bli kjent på tvers av linjer, klasser og trinn.
Det er mye futt i gjengen som er samlet og selv om det er tomt for mat, er det ikke tomt for ting å prate om. Guttene og jentene snakker om skole, venner, jobb og sladder mens maskene fyker hit og dit.
– Om vi kan utvikle dette til at vi selger ting på markeder rundt juletider, eller tar på oss større prosjekter sånn som dette, vil jo fremtiden vise. Nå er hovedfokuset det sosiale og hyggen det fører med seg å sitte å strikke sammen, konstaterer Rikke til slutt.